Filmklubbene – gjøkunger i kinoenes nye verden eller verdifulle samarbeidspartnere?

 

hovedbildeAlle som har med film å gjøre vet det. Magien oppsto der. I mørke, ikke overbefolkede saler, på grå hverdagskvelder i små og store byer. Der fant de skjellsettende møtene sted. Opplevelsene som skapte filminteressen, som åpnet dørene til en annen verden. Dystre, mørkkledde unge menn og kvinner, grublende over tilværelsens uendelige letthet, trøstet av de gode historiene, av bildene, persongalleriet, musikken, stemningen, dramatikken. Erkjennelsen av å være et menneske i en ubegripelig verden. Den reisen som filmen kan gi. Ekspedisjoner der filmklubbene har vært guider. Disse små, tilsynelatende ubetydelige og marginale institusjonene, drevet fram av unge idealister, under trange vilkår, de har vært ekte spydspisser. Mange av aktørene har senere på ulike måter funnet sin plass i dette underlige universet. Og de har trukket med seg et bredere publikum. En gang, da kinofilmen var det dominerende, nesten det eneste bildemediet, da var de kanskje ikke så viktige. Sånn er det ikke lenger. Kinofilmen befinner seg i et stadig økende bombardement av konkurranse.

Svarene på denne utfordringen er mange. Bedre teknologiske løsninger, mer komfort, økende tilgjengelighet, privatisering, kjededannelser og profesjonalisering. Tallknuserne står i kø, og stikkordet er markedstilpasning. Et velkjent mantra. Og nødvendig, slik som situasjonen er blitt. Bort med forvaltning og byråkrati. Problemet er det at barnet kan komme til å følge med badevannet ut.

De nye forholdene må møtes med modernisering og produktutvikling på alle nivåer. Ja vel. Men hvordan utvikles og stimuleres så interessen for kinofilmen? Er disse prosessene bare et resultat av tung klassisk markedspåvirkning? Skal det bare pøses på med mer tradisjonell markedsføring?

Svarene på slike spørsmål er sammensatte.  Men ett eller annet sted her ligger filmklubbenes innflytelse. Forestillingen om filmklubbene som utelukkende avantgardistiske spydspisser er grunnleggende feilaktig og røper manglende innsikt i de sosiale prosesser som ligger bak og driver interessen for kinofilmen. Miljøet i og rundt filmklubbvirksomheten har alltid fungert som et opinionslederskap i ordets egentlige forstand. For filmen er noe annet og mer enn en dagligvare. Den representerer opplevelsen. Og brukerne pendler mellom kategoriene, fra smale til brede utgaver. Selv kategoriseringen er både upresis og misvisende. Og filmpreferanser er situasjonsavhengige.

 

Erfaringer fra en by som Tønsberg er i denne sammenheng interessante. Det er ingen tvil om at samarbeidet mellom den nystartede Tønsberg Kino og filmklubbmiljøet tidlig på nittitallet var en del av grunnlaget for denne kinoens suksess. Sammen med daværende Kilden Kino ble kinobesøket nesten tredoblet over en periode på mindre enn fem år. At filminteressen i en norsk småby da ble kraftig stimulert, nesten til storbynivå, er hevet over enhver tvil. Og fortsatt lever noe av dette engasjementet.  Men det er her viktig å erkjenne at det trenger stimulans, og ikke minst ildsjeler. En vellykket kinoledelse bør lete etter disse ildsjelene og legge forholdene til rette for dem.

Et slikt samarbeid er avhengig av flere faktorer. Kinoledelsen må ikke altså bare tolerere og akseptere filmklubbenes tilstedeværelse, men betrakte dem som det de kan være; mulige samarbeidspartnere, noe som innebærer at det må ryddes plass til dem i kinoens daglige drift, med driftsavtaler som begge parter kan leve med. Det er velkjent at langt fra all kinoledelse har innsett dette poenget.

Med digitaliseringen av norske kinoer oppstår en ny utfordring for filmklubbvirksomheten. Inntil videre, sannsynligvis i lang tid framover, vil mye film ikke være tilgjengelig for digital visning. Og i særlig grad gjelder dette film som filmklubbmiljøet både trenger og er avhengig av.

Problemet er i virkeligheten ikke veldig stort og bør enkelt kunne løses. Kinoene bør – av flere grunner – beholde minst en av de gamle analoge maskinene, og gjerne utruste de for mobile visninger, slik at de også kan tilfredsstille ønsket om å vise analoge kopier. I den grad dette oppleves som et problem for kinoen, må det avveies mot de utvilsomme fordeler som kan springe ut av et samarbeid mellom den normale kinodriften og filmklubbenes virksomhet.  Mulighetene ligger der.



Relatert

Filmklubbene og sensuren

Z #1 1997: Driften av filmklubber har i storparten av den norske filmhistorien skjedd på tross av loven. Jon [...] | kun utdrag

Det våres i filmklubbene

Z #1 1984: Filmklubber utgjør en viktig del av film-miljøet. Her vises ofte filmer som aldri blir importert [...] | kun utdrag

Digitalt og analogt i filmklubbene

Blogg: Digitaliseringen kan føre til ensretting av kinorepertoaret når storfilmene treffer alle kinoer samtidig. I den situasjonen er filmklubbene både analoge museer og digitale pionerer.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Menneskedyret

Z #4 2017: I løpet av få år har Ben Wheatley markert seg som en svært tydelig stemme innen britisk film. Til tross for en sjangermessig sprikende filmografi, har Wheatley en konsekvent tilnærming til sine rollefigurer: Gang på gang strippes det moderne menneske ned til sitt basale, dyriske jeg. | kun utdrag

Hvem er jeg? Om far og sønn-forholdet i Scolas «Hva er klokka?»

Z #4 1990: Et førstesideoppslag i avisen Dagbladet satte nylig et spørsmålstegn ved farsrollens eksistens. [...] | kun utdrag

Er film best på NRK2?

Z #4 1996: NRK2 har gitt oss mer film på fjernsyn. Har vi bruk for det? Geir Steinar Knutsvik har tatt en [...] | kun utdrag