Sion Sonos Love Exposure

Sion Sonos nesten fire timer lange Love Exposure (2008) vises under BIFF i Bergen (den ble også vist under TIFF i Tromsø i januar). Ikke gå glipp av den unike sjansen til å se denne filmen der den hører hjemme, på et stort lerret. Uansett om du kommer til å elske den (som jeg gjør) – eller hate den: Du har garantert aldri sett noe lignende.

Og ikke la deg skremme av lengden, jeg har i hvert fall sett mange filmer på halvannen time som oppleves som mye lengre. Dette er først og fremst en veldig underholdende – og ganske så populærkulturell – film.

Regissør Sion Sono har tidligere oppnådd kultstatus for sine filmer innenfor japansk skrekkfilm, særlig gjelder dette filmene Suicide Club (2001) og Norikos Dinner Table (2005). Hans tidligste filmer var eksperimentelle kunstfilmer  – han er også kjent undergrunnspoet i Japan. Men denne filmen er noe helt annet enn noe av det han har laget tidligere.

Historien i filmen er kanskje velkjent: ung, snill veloppdragen gutt prøver å blidgjøre sin bitre katolske prestefar, ved å begå større og større synder faren kan tilgi ham for. Noe som også fører ham ut i mer og mer syndige hendelser (fra å lyve om at han ikke har hjulpet en gammel dame over veien, til å tråkke på maur, til mye større synder). Den samme gutten er også overbevist om at han må spare seg til han møter kjærligheten i sitt liv, som være jomfru Maria. Hmm … kanskje du ikke har hørt den før? Etter hvert føres man også inn i en forviklingskomedie som kunne være Shakespeare verdig.

Love Exposure (2008) er en bred komisk satire over religion, religiøse kulter og familieforhold. En film som uhemmet blander de fleste genre: burlesk komedie, kampsport, innslag av splatter – og regelrett underbuksehumor. Den er full av kitch, «bad taste» og overdrevne scener, og så glimter den til med ekte følelser og alvor. Musikkbruken i filmen er like uhemmet. Og fantastisk. Her får man Ravels Bolero, Beethoven, og psykedelisk japansk pop. Det er en film om ulike former for besettelse, om hykleri, moral og perversjoner. Og ikke minst så er det en film om kjærlighet …

Noen som ser filmen vil nok synes den er smakløs og vulgær (og det er den selvfølgelig også). Jeg istemmer i stedet med Sight and Sounds anmelder, som skrev følgende i sin anmeldelse av filmen:

«in its proudly confident layering of the high-falutin’ and the low-slung, its insistence that the portals of vulgarity offer the truest perspective on the human condition, it can really only be called Shakespearean. It’s a description that precious few films of the past decade might warrant, but one that Love Exposure deserves. Triumphantly.»

Uansett genre, så fokuserer Sion Sono på et vis alltid på dysfunksjonelle familieforhold, gruppepress vs egen identitet, hykleri, kultur og religion – og overskridelse av grenser.

Etter Love Exposure har Sion Sono også laget den finfine, stille, Ozu-aktige Be Sure to Share (2009) og seriemorderfilmen Cold Fish (2010) (som du kan lese om i David Bordwells blog fra den pågående filmfestivalen i Vancouver her). Sion Sonos første engelskspråklige film Lord of Chaos er fortsatt under produksjon. Den er skutt i Norge og handler om Varg Vikernes …

Love Exposure vant for øvrig både den internasjonale filmkritikerprisen for beste film, og Caligari-prisen, en pris som gis for en ekstra nyskapende film under Berlinalen i 2009.



Ingen kommentarer

Din kommentar


Relatert

Love Exposure

Z #4 2011: Sion Sono lager ikke perfekte filmer, til det er han for grenseløs. Og for travel. Det er stadig nye filmer det haster med å få laget. Men Love Exposure er ikke så langt unna: et mesterverk med skår. | kun utdrag

Sjangerlek med Sion Sono

Blogg: Den japanske kultregissøren Sion Sono er kjent for å leke med sjangerdefinisjoner. I Why Don’t You Play in Hell? går sjangerleken over stokk og stein.

Akira – 25 år gammel obligatorisk klassiker

Blogg: Katsuhiro Otomos dystopiske Akira fra 1988 er blitt en klassiker innenfor anime og sci-fi film og er en gigantisk inspirasjonskilde for sjangerfilmer i øst og vest. Er du en nyfrelst anime-tilhenger eller science-fiction entusiast er filmen obligatorisk.


Fra siste Z

Kajillionaire – å fordrive ensomhet gjennom film

Livet til Old Dolio tar en brå vending idet hennes foreldre inviterer en fremmed kvinne inn i familiens svindlervirksomhet. | kun utdrag

«Det som ikke finnes på film, finnes ikke» – en samtale om skeiv sex på film

I dag drysser prisene over kritikerroste skeive filmer, og sex er skildret oftere og mer eksplisitt enn noen gang før. Kanskje var det derfor gjestene umiddelbart sa ja, til å prate om skeiv sex på film?  

Begjærets asymmetri

Sex og skeivhet i Fremmed ved sjøen. | kun utdrag


Fra arkivet

Filmen og forbudet atter en gang

Z #3 1997: Med regjeringens handlingsplan mot vold i billedmediene og forslag til ny «filmlov», [...] | kun utdrag

Mørke hjerter

Z #4 2019: Om gullfeber, krautrock og strategier i Aguirre: Guds vrede. | kun utdrag

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Z #2 2019: Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag