30. september 2010

David Lynch til Cinemateket i Oslo 18 oktober


Vi gleder oss til Lynch sitt besøk i Oslo. Som oppvarming til arrangementet, les Zs tekst om Martyr med såpe i blikket. David Lynch og tv-seriene og Kalle Løchens tekst om Blue Velvet, skrevet da filmen kom.



Til toppen | Utskriftsvennlig versjon

Din kommentar


Relatert

David Lynch i Oslo: Lært av Lynch – Lært om Lynch – Lurt av Lynch?

Av Jon Iversen

Blogg: David Lynch besøkte cinemateket i Oslo 18. okt 2010 og ble intervjuet av cinematekleder Jan Langlo før visningen av hans film Inland Empire. Jeg gjorde noen notater.

Privat: Veien til marerittet – David Lynch og Eraserhead

Av Kjetil Omberg

Z #2 1996: David Lynchs første spillefilm ‘Eraserhead’ vakte berettiget oppsikt da den kom i [...] | kun utdrag

Om (Sökarna), David Lynch og voyeurismen

Av Roy Frode Skavhaug

Z #2 1994: Waiting,  In a life full of little stories  For death to come  (Charles Bukowski) | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Av Ingrid Rommetveit

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Av Cato Fossum

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Av Atle Hunnes Isaksen

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Francis Ford Coppola

Av Trond Olav Svendsen

Z #2 1984: Filmregissøren som myte og mediahelt er utgangspunktet for denne artikkelen om den legendariske [...] | kun utdrag

Paul Auster snakker om sine favorittfilmer

Av Paul Auster (oversatt Anders Fristad Rudolph)

Z #4 2008: Nå vil jeg fortelle om filmer jeg elsker, og samtidig forsøke å forklare hvorfor jeg elsker [...]

Mad Men og gale (nord)menn

Av Gry Rustad

Blogg: av Gry Rustad

Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte - struktur?