Årets Skeive filmer

– På festivalen kan man se filmer man vanligvis ikke ville få sett, sier festivalleder i Skeive filmer, Bård Ydén, som her trekker frem noen favorittfilmer fra årets program.

Årets festival er den 20. i rekken. Det er også den mest omfattende festivalen i Skeive filmers historie.

– Vi viser over 70 filmer fra 22 land, og har et vidt spekter på hva slags type film som vises. Det er alt fra drama og komedie til mer politiske spillefilmer og dokumentarer. Vi er utrolig fornøyde med programmet og det gjenspeiler en økende produksjon av skeiv film over hele verden. Sør-Amerika har blant annet hatt en enorm produksjon av skeiv film i år, og Undertow er tatt ut som Perus bidrag til Oscarnominasjonene 2011.

Ellers har vi debatter og seminarer som tar for seg hvorfor det er så liten produksjon av skeiv film i Norge, samt en omfattende debatt om feministisk porno i regi av Skeive filmer og musiker/aktivist Lisa Dillan. Det skjer i det hele tatt mye spennende på Cinemateket under festivalen, sier festivallederen.

– Vi har også flere gjester enn tidligere, deriblant produsenten og hovedrolleinnehaveren i L.A. Zombie, Bruce LaBruces mye omtalte film som ble forbudt vist under filmfestivalen i Melbourne tidligere i år. Alt i alt er festivalen større og bedre i 2010! Og en festival for alle uansett legning eller fil – vi har film i fokus, og mye film som ikke vil finne veien til kino.

Ydén mener det er vanskelig å plukke ut favoritter i et så sterkt program, men han trekker likevel frem noen filmer.

– Åpningsfilmen Howl, om Allen Ginsbergs dikt og den påfølgende rettsaken i 1957, er verdt å få med seg.  Der er det klare paralleller til våre egne rettssaker mot både Mykle og Bjørneboe, og filmen er veldig spennende også formmessig. Postcard to Daddy er en svært sterk dokumentar om en mann som ble misbrukt av sin far i tidlig alder, og for å bearbeide følelsene og jobbe mot tilgivelse av faren, blottstiller han seg fullstendig foran kamera uten at tilskueren føler seg beklemt over å observere. Tross det tøffe temaet forlater men salen merkelig håpefull på sønnens vegne. Michael Stock kommer selv for å presentere filmen. The Topp Twins er en fantastisk dokumentar om to jodlende lesbiske tvillinger som ikke bare er underholdere, men også politiske aktivister i New Zealand – hvor de er nærmest for nasjonalskatter å regne. Norske Håkon Liu har laget en vakker og vond film med den formidable Pernilla August: Miss Kicki – den er verdt å få med seg, og han kommer også for å presentere den. Vil man ha lettbent komedie med et stort hjerte er BearCity noe man bør se – den er smart i replikkene og full av hysteriske scener uten at det på noe tidspunkt blir masete. Gerald McCullouch kommer og presenterer den.

Så har vi selvsagt L.A. Zombie, som faktisk er mer en visuell fest enn en pornofilm, så jeg vil oppfordre folk til å faktisk se den og ikke stole blindt på tabloidpressens skandaleoppslag.

Han mener festivalen er svært viktig.

– På begynnelsen av 90-tallet kom jo New Queer Cinema-bølgen, og da endret klimaet seg. Selv om filmene nærmest var som undergrunnsfilmer å regne, ble det mer blest og oppmerksomhet rundt dem – også da Berlinalen startet sin Teddy Award, hvor Gus Van Sant vant den aller første prisen for sin film Mala Noche. Siden har utviklingen gått jevnt og trutt fremover, og filmene blir større, produksjonene bedre og man får lettere støtte, så man kan godt si at skeiv film har blitt mye mer akseptert og stuereint i løpet av de siste 20 år. En blockbuster på kino i ny og ne hjelper også. Men selv om det er lyspunkt, er fortsatt skeiv film viktig. Film er et sterkt medium og det kan kanskje høres ut som en klein klisjé, men film har kraft til å endre liv. Det er mange skeive som ikke er like heldige som vi her i Norge, eller Oslo for den saks skyld.  Homofile, lesbiske, transkjønnete og de som identifiserer seg imellom disse, har behov for å se sine liv gjenspeilet på lerretet. Å være synlig er viktig for «normaliseringen», og om én føler seg litt bedre etter å ha sett en film, så er det verdt all jobben. Vi vil gjerne underholde, men det er viktig å ikke glemme det politiske budskapet ved festivalen.



Ingen kommentarer

Din kommentar


Relatert

Ute av skapet – den nye skeive filmen

Z #2 2009: Zs liste over 10 essensielle skeive filmer, fra 1931 til 2005, som burde befinne seg i ethvert filmbibliotek, skeivt eller ikke, med respekt for seg selv.

«Girl, give me those motherfucking heels!» – Et filmatisk streiftog i drag queen-kulturen

Blogg: I 1990 kastet den legendariske dokumentarfilmen Paris is Burning lys over den afroamerikanske skeive undergrunns-kulturen i New York. 25 år senere er denne scenen igjen aktuell i en ny dokumentarfilm: Kiki.

Querelle de Brest: Fassbinder og pikkens poesi

Z #3 1983: Den vest-tyske filmregissør Rainer Werner Fassbinder døde som kjent i fjor sommer. Hans siste [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Er film løgn og bedrag? Og er vi tilfreds med det?

Z #3 1994: Omkring filmteknologien og filmkunstens hundreårsjubileum er det betimelig å tørke støvet av [...] | kun utdrag

Bennys video-film

Z #2 1993: Michael Hanekes kontroversielle film Bennys video er blitt alt annet enn en publikumssuksess på [...] | kun utdrag

Den siste humanist i Europa

Z #3 1984: Lars von Triers Forbrytelsens Element er en selsom reise i drømmen, kriminalgåten og den [...] | kun utdrag