Kjenne Kines føtter – intervju med Kine Aune

-Ja, det er Kine her!

En blid stemme i den andre enden av telefonrøret svarer. Jeg presenterer meg og sier: – En fugl har kvitret oss i øret at du er i ferd med å begå en ny film, som skal ha premiere i høst?

Kine Aune ler godt. Hun bekrefter ryktene og sier at de i aller høyeste grad er sannferdige. Filmen heter Bakeren, er på fire minutter og er basert på diktet Der bor en gammel baker av Inger Hagerup – og vi snakker her om en ny animasjonsfilm fra Kine Aune. Entusiastisk forteller Aune at hun alltid har syntes at dette diktet om bakeren som bodde alene på den ytterste lille øy er så merkelig og rart. Diktet slapp aldri tak i henne – det vendte stadig tilbake, og hun spurte seg selv – hva handler egentlig dette diktet om? Og hvorfor syntes så mange at diktet er trist?

– Jeg tenkte at hvis jeg bodde på en øy med en kino, hvor jeg kunne få vise alle filmene mine og alle kom for å se dem, ville jeg vært såre fornøyd. Men så plutselig en dag så ble kinoen lagt ned og det ble bygget et supermarked som bare solgte dårlige dvd-kopier og kanskje kunne jeg ikke engang få tak i mine egne filmer på dvd – ville ikke jeg ha flyttet da? Og så tenkte jeg på bakeren som ikke flyttet. Han bare ble der og bakte og bakte og til slutt så satt han der død da, i denne berømmelige haugen av wienerbrød – og jeg tenkte – hvorfor i alle verden dro han ikke? Så hadde det seg slik at jeg en gang var ute og seilte og vi dro inn i en vik på en øy. Der bodde «bakeren»! Det bodde en baker der som overlevde ved å selge bakervarer til båtfolket! Det var en skjellsettende og inspirerende opplevelse, som gjorde at jeg tenkte at jeg ville lage film om bakeren på øya etter Hagerups dikt – men jeg måtte finne et språk og en måte å formidle det på som passet dagens generasjoner. Og da ble det jo rap, da.

– Rap?

-Ja, rap. Jeg finner opp to måker som rapper og beatbokser diktet! Det er så flott! Min kjære eksentriske baker blir også et yndet fotoobjekt for turister som oppdager en baker på en øy. Dette gjør han jo helt gal, og så går det jo som det må gå da. Jeg sier ikke mer – du må jo se filmen. Jeg sier bare at jeg har jobbet veldig fritt etter Inger Hagerups tekst, det er viktig for meg å få fram det.

– Hvem har du jobbet med på denne produksjonen?

– Jeg tenkte lenge på hvem jeg ville jobbe med. Jeg ville gjerne jobbe med et studio som hadde bred kompetanse innenfor animasjon, som var profesjonelle i alle ledd – som kunne tilby noe i alle fasene av en produksjon, med det meste samlet på ett brett. Jeg kunne valgt å produsere utenlands – jeg har stort nettverk og har jo vært så heldig å få jobbet mange av de største og beste innen europeisk animasjonsfilm. Men jeg ville helst lage og produsere i Norge. Problemet mitt er at mange av dem jeg hadde jobbet med før, som tilhører min egen generasjon, har lagt opp. Jeg valgte Qvisten Animation, som hadde alt jeg ønsket – på et brett, så å si – og det ble til at de gikk inn som co-produsenter på filmen. Det har vært en sann glede å jobbe med Qvisten-folket. Maken til profesjonalitet, entusiasme, folkelighet og humor skal man lete lenge etter. Jeg er veldig fornøyd med hva vi har fått til. Jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger.

En annen telefon ringer. Kine Aune sier hun svare mobiltelefonen sin, en god venn er på tråden. Jeg hører hun hilser blidt «god dag vennen min, jeg kan ikke snakke med deg nå! Ha det»! – for så å vende tilbake til meg: – Det var min gode venn fra min forrige dokumentarfilm som ringte! Lyder, fra I Lyders verden (2008). Jeg spør litt undrende om hun også lager dokumentarfilmer? Kine Aune ler og sier at hun foreløpig har laget flere dokumentarer, over 50 barne -TV programmer og ca. 15 animasjons- og kortfilmer i løpet av sitt liv. Og at selv om hun nå nærmer seg den alderen det er vanlig å omtale seg som pensjonist, så er nok dette en stand hun formelt kommer til å bevege seg over i. Til det har hun for mange ideer og prosjekter som skal fullføres og gjennomføres, på gang. Jeg drister meg til å spørre hvordan det hele begynte – siden jeg med ett erindrer at jeg den gang (som litt for stort barn til å se på barne-TV) faktisk Kine Aune som programleder i programmene Sandkassa, Krummelure og Barnas Kino. I tillegg hadde hun et program som anmeldte barnelitteratur.

– Jo, det hadde seg slik, sier Kine – at jeg jobbet som leder av Trondheims Brukskunstforening, jeg er tekstilkunstner i «bunnen». NRK kom for å lage et program om kunsthåndverk. Denne opplevelsen gjorde at jeg kjente på en ny type identitet jeg ikke visste jeg hadde. Jeg likte å formidle. Dermed skrev jeg et brev til NRK og klaget over at de sendte for mange repriser! Jeg skrev at jeg hadde ideer til nye programmer, bl.a. for barn. En NRK-produsent kom til Røros, der jeg bodde (og bor) og dermed var vi i gang. Jeg ble også etter hvert «lurt» foran kamera» som programleder og dermed ble det faktisk 50 barne- TV programmer!

– Og hvordan kom du inn i filmens verden?

– Litt på samme måte, egentlig. Her var det Svend Wam som oppfordret meg til å skrive et manus og søke manusstøtte på dette. I Filmforbundet møtte jeg mange fine støttespillere som gav gode råd for hvordan man kom seg i gang. Så jobbet jeg i Central Film – hvor jeg bl.a. laget reklamefilm. Jeg kan vel si jeg fikk mye min filmfaglige utdannelse der – jeg lærte mye og var så heldig å jobbe med sjenerøse mennesker – som bl.a. Bente Erichsen, som var produsent der.

– Når begynte du å jobbe med animasjonsfilm?

Kine Aune må ta en liten pause – en ny telefon klager hult, og det er Lyder som er på tråden igjen. Kine gjentar frasen fra siste «Hei vennen min – nei, jeg sitter fremdeles i en annen telefon. Kan ikke snakke med deg nå, ringer senere ha det!»

– Jo, nå skal du høre: Det startet egentlig med at jeg skulle lage en reklamefilm for Boklubben – som jeg ville animere. Jeg jobbet i Central Film på det tidspunktet og syslet selv med en dokumentarfilm om handicappede, Kjenn-føtter-leken. Jeg dro til Danmark og møtte Jacob Koch som hadde eget studio og animerte reklamefilmen sammen med han. Dermed var jeg frelst. Jeg møtte dette fantastiske uttrykket og bestemte meg for å animere Kjenn-føtter-filmen. Jeg opplevde, som et under, at denne filmen slo godt an på internasjonale festivaler.

Jeg gjorde rask suksess – og ble lagt merke til av det daværende europeiske animasjonsmiljøet, fikk kontakter med de beste, som jeg også samarbeidet med på flere filmer.  Og det gikk liksom så lett for meg i starten. Jeg trodde det skulle være sånn. Stakkars meg. Jeg sammenlignet meg ikke med de som representerte miljøet i norsk animasjon, og det var jo fordi jeg ikke – eller i liten grad jobbet med disse i starten. Jeg ble på en måte oppdratt av dem «på den andre siden». Men jeg har også jobbet med gode folk som bl.a. Thor Sivertsen og Guttorm Larsen her selvfølgelig – og nå med Qvisten, hvor Yap Rak Morali har vært sjefsanimatør på Bakeren.

Så kom nedturen. Jeg laget En mørkredd historie – som ikke ble antatt på noen av de festivalene jeg ønsket. Det hadde jeg rett og slett godt av! Jeg måtte lære leksa litt på nytt og lære hvordan systemene hang sammen. Jeg bestemte meg for å være regissør og produsent.

Jeg er blitt kritisert for ikke å animere selv – at jeg ikke kan kalle meg animasjonsregissør. Det syntes jeg er en sånn tullete og ufruktbar diskusjon, som jeg kjenner at jeg ikke gidder å ta.  Vi jobber på ulike måter. Min metode er å betrakte animatøren som en skuespiller – den som skaper karakterer. En veldig viktig kunstnerisk bidragsyter – men en animatør hos meg lager ikke filmen.  Det er det jeg som gjør. Sammen med hele teamet utvikler vi min visjon, min fortelling, min fantasi, mine føringer som gjør filmen til det den blir.

Andre kan godt være uenige i dette, men for meg er som nevnt dette en problemstilling som er ikke-eksisterende i mitt univers. Noe jeg faktisk er stolt av, er at ved å velge å jobbe på den måten jeg har laget mine filmer på, så har jeg vært med på å gi mange animatører jobb gjennom tidene! Det føles godt også. Jeg hadde vel et slags nytt gjennombrudd «internasjonalt» med filmen Hva skal vi gjøre med Lille Jill (1987), basert på Fam Ekmanns bok og tegninger. Det som var viktig med meg med denne filmen var at jeg forstod hva animasjon er for noe. Jeg fikk en slags «aha»-opplevelse. Animasjon er rett og slett fri fantasi! Det vil si at det er ingen grenser for hva du kan gjøre og måtene man kan gjøre det på innen for animasjonsfilmen – er uendelige. Det kan jo kanskje høres ut som en selvfølgelig erkjennelse i dag, men det var ikke det for meg før med denne filmen. Siden gikk det slag i slag da.

– Hva syntes du om ståa i norsk animasjonsfilm i dag?

En lang utpustlyd høres i andre enden av røret: Det har jo vært en rivende utvikling de siste åra! Vi har jo fått studioer og det er blitt laget helaftens animasjonsfilmer. Miljøet har klart å bevare sin solidariske sjenerøsitet – og særlig jentene har markert seg sterkt. Jeg tenker her på jentene som har drevet Mikrofilm, som vant Oscar med Den danske dikteren. Se på Anita Killis Sinna Mann som vinner det meste av priser på alle verdens festivaler. Men hvor butter det? Det butter på å gi de beste skikkelige rammer å jobbe innenfor, som sikrer de gode talentene en kontinuitet i arbeidet. Er det ikke påtagelig at Mikrofilm måtte legge ned studioet sitt – etter ti års hard jobbing og med en Oscar i hånda? Nå er de oppe og drifter igjen – men jeg syntes det var så skammelig.

Det mangler gode nok strukturer for distribusjon i dette landet – en type distribusjon som gjør at man kan få noe av pengene tilbake for det man har lagt inn i produksjonen av filmen. Jeg snakker her mest om kort – og animasjonsfilmer og gremmer meg over at vi som jobber med dette skal ta til takke med knapper og glansbilder for «etterbruken» av filmene. Jeg tenker av og til at det korte formatet kommer til å dø ut. Det hadde ikke vært nødvendig, men vi trenger mer kreative opplegg for distribusjon og avkastning. Vi kunne fått en forfilmordning som sikret oss prosenter av hovedfilmes totale billettinntekter. Det kunne kommet i stand en skikkelig innkjøpsordning på lik linje som bøker til biblioteker har. Vi kunne fått anstendige vederlag når filmen vår ble antatt til nettfilmdistribusjon og eller DVD-utgivelse. NRK, Norsk filminstitutt og kinoene burde vært mye mer sentrale her. Det er litt inne, men det er så tilfeldig. Det burde vært fastsatt en pris pr. minutt pr. solgte film, slik at man hadde noe å forholde seg til. Dette ville også vært med på å kunne beregne produsentens egenkapital for investering i filmen – at man kan vise på flere måter at filmen har en egen verdi i dette systemet. At det ligger inntektspotensial her. Jeg lager ikke film for at den ikke skal bli sett og ikke kjøpt. Noen sier: «Filmen din er jo gjennom statlig støttet da – det er jo heller ikke gitt at alle kan leve av å lage kortfilm». Vet du, det syntes jeg er skikkelige arrogante ytringer. Folk som sier dette, vet ikke hva de snakker om. Hvordan skal man få hevet statusen for kortformatet når det for eksempel ikke engang finnes egne kalkyleskjema for animasjonsfilm? Et kalkyleskjema for animasjon ville kanskje vært med på å synliggjøre at innen denne måten å lage film på knytter det seg helt andre kostnader og tidsbruk. Det foregår helt andre prosesser i produksjon av animasjonsfilmen enn i realfilmen. Jeg kan bli veldig oppbrakt når jeg tenker på dette. Jeg er glad jeg ikke står i startgropa i dag og skal begynne å lage film.

– Hva skjer med din Bakerfilm nå – i dette perspektivet?

Akkurat nå ser det veldig positivt ut i forhold til distribusjon. Hvis alt går som planlagt vil den få en veldig fin synliggjøring som forfilm på en ny norsk barnefilm. Samtidig planlegger jeg også å komme ut med 15 av mine animasjonsfilmer på DVD til høsten.

– Snakker vi om et slags jubileum her?

– Nei, det er mer at tiden og teknologien er moden for DVD-utgivelse nå. På laget har jeg Film & Kino, som støtter prosjektet. Jeg jobber mye for Den kulturelle Skolesekken, reiser rundt med filmene mine og møter barn som virkelig opplever filmene mine. En 11 åring i Kirkenes uttalte til og med: «Kine, jeg må si deg en ting – jeg syntes du faktisk har talent»!

Jeg ser at filmene mine skaper glede, undring, entusiasme – og at de kommuniserer. Dermed er jeg tilbake til kjernen i alt jeg driver med – denne sterke identiteten jeg har som formidler. Jeg ønsker at filmene mine skal være tilgjengelige på en enkel måte – at lærere i skolen kan bruke dem, at barn kan få se dem om og om igjen. Barn liker det.

– Du nevnte at du nærmer deg alderen som mange kaller seg for pensjonist – hva tenker du om å bli eldre?

– Jeg sier til sønnen min at hvis det skulle gå sånn at jeg blir dement, så er ikke det så ille egentlig. Da vil jeg ha en god stol, et fantastisk 3D HD TV, en haug med de vakreste reiseprogrammene som er å oppdrive i 3 D samt alle mine egne filmer – og så er det bare å kjøre på! Siden jeg da er i en modus hvor jeg glemmer fort, er det bare å snu haugen når jeg har sett alt. Slik kan jeg møte alderdommen på en spennende måte. Men før jeg kommer dit har jeg veldig mye jeg skal ha gjort, selvfølgelig. Og nå ringer min gode venn igjen, så da får jeg bare si god sommer og takk for praten!

 Et raskt klikk og Kine Aune er over i andre samtaler. Jeg sitter med mild bakoversveis og er imponert over kraftfeltet denne markerte animasjonsregissøren og produsenten etterlater seg hvor hun enn går og står. Kine Aune har gjennom mer enn 40 år deltatt i alle råd og utvalg som har hatt med film å gjøre, hun har bidratt til utbygging ut filmutdanningen i Nord Norge, hun er en kulturformidler av rang og en kulturlobbyist uten sidestykke. Hennes kreative innspill til ulike kulturbyråkratiske modeller er viden kjente for de som har hatt befatning med Aune, både når det gjelder film, tv, billedkunst, barnekultur og tekst. Det som i sin tid begynte med den lille animasjonsfilmen Kjenn-føtter-leken – er i årene som har gått blitt til Kines kryssende spor i hele det norske, kulturelle landskapet.



Relatert

Kine Aune, Regissør eller ikke regissør?

Z #4 1993: Det er spørsmålet! Kine Aune kaller seg animasjonsfilmregissør, men overlater tegning og [...] | kun utdrag

Intervju med Jonas Odell

Z #1 2009: Gullbjørnen, Gullbaggen, Goldfrapp og Franz Ferdinand. Selskapet hans FilmTecknarna planlegger å [...] | kun utdrag

Trollmennenes lærling. Intervju med Andreas Deja

Z #1 2009: Andreas Deja holder liv i magien i Disneys rike. | kun utdrag


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

«Det Store Blå»: En dyp film fra Besson?

Z #1 1989: Vår anmelder har sett nærmere på Luc Bessons seneste film som, mer konkret enn de fleste, [...] | kun utdrag

Utdanningstilbudet som ble vekk

Z #2 1983: Produksjonsselskapet Norsk Film A/S har i en del år hatt en egen avdeling, Studieavdelingen, for [...] | kun utdrag

Mens vi nok en gang venter…

Z #2 1983: Det blåser laber bris innen norsk filmproduksjon for tiden. Ikke så rart, kanskje, krisetider og [...] | kun utdrag