Den barmhjertige samaritanen

Regissøren Magnus Mork deltok med Samaritanen under årets Kortfilmfestival. I filmen møter vi en homofil mann som tar seg av en illegal innvandrer.

Mork er utdannet ved Filmhögskolan i Göteborg. Hans avgangsfilm Kompisar vant Gullstolen i Grimstad 2007. I år deltok han med Samaritanen, som ble belønnet med Dramatikerforbundets pris TIMEGLASSET. Juryen beskrev filmen som en film makter å være et intimt kammerspill og samtidig en samfunnskommentar. Samaritanen handler om Knut, en mann i 40-årene, som ved en tilfeldighet kommer i kontakt med en illegal innvandrer, Mirza (22). Knut er homofil og blir betatt av den unge mannen, som han inviterer til å bo i sitt hjem. Over noen dager utvikler de to vidt forskjellige mennene et vennskap.

Samaritanen har åpenbare fellestrekk med Kompisar.
– Det er jo to-menn-i-en-leilighet,-en-homo-og-en-hetero,-homon-vil-ha-heteron-og-det-går-til-helvete i begge filmene. Utover det er de ganske forskjellige. Samaritanen er det første «voksne» prosjektet jeg gjør med lønnet stab og en profesjonell ramme som jeg har lært veldig mye av. Samtidig hadde nok Kompisar noe mer personlig i seg som jeg ønsker å gå tilbake til i neste prosjekt, sier Mork.

– Jeg jobber med veldig klassiske temaer om ensomhet og lengsel, og så ligger det en del i hvordan jeg oppfatter min samtid. Opprinnelig hadde jeg et ønske om å gå inn i litt vanskelige og provoserende ting, men resultatet har blitt veldig snilt og lettlikt.

I Samaritanen var det uvant å jobbe profesjonelt
– Jeg hadde lang innspillingstid, men bittelite team. Det gjør jo at man kan holde på lenge, men det har sine begrensninger i forhold til hvor mye man får gjort med for eksempel teknikk og scenografi. I tillegg til regi var jeg sminkør, script og innspillingsleder på settet, men det var bare fint. I klippen lurte jeg en stund på hva vi hadde laget, men så kom det i havn til slutt. Og slik skal det vel være.

Hva var grunnen til at du castet Terje Tjøme Mossige og Sharam Khalifeh i hovedrollene?
– Satt på spissen trengte jeg en voksen homo og en kjekk innvandrer. Til Terjes rolle opplevde jeg at noen skuespillere ikke ville stille opp på prøvefilming, det syntes jeg var litt spesielt. Ellers var det en tradisjonell castingprosses som jeg gjorde med Celine Engebrigtsen. Hun er en utrolig dyktig rollebesetter. For meg er castingen så viktig fordi det er med på å definere filmen videre; manuset har jeg skrevet spesifikt for skuespillerne etter at jeg castet dem. Karakterene de to bærer med seg er grunnleggende for hvordan filmen har blitt. At de er ukjente som filmskuespillere opplever jeg som en fordel.

Hvordan vil du beskrive stilen i filmen?
– Det er realisme, jeg har en drøm om å lage «emonaturalisme», men vet ikke om det er helt der enda. Emonaturalisme er melodramatisk naturalisme, det er helt egendefinert.

Savner noen å hate
Som bransje er norsk film i en gullalder i forhold til antall filmer som lages og hvor mange som ser dem, mener regissøren.
– Det må vel også sies at sammenlignet med andre land er de økonomiske forholdene i Norge svært gode. Men så er det ikke økonomi som er det vanskeligste, men det å lage bra film. Noen ganger har jeg inntrykk av at det er pengene som problematiseres mest. Det det er nok uheldig. Personlig synes jeg det er rart at det filmatiseres så mange bøker. Og så lages det en del filmer som bare er kjedelige, som ikke våger noe eller prøver på noe. Det synes jeg er synd. Jeg savner en større bredde og mangfold, vi trenger noen bøller og litt krig – det hadde vært bra både for businessen og kunsten. Som regissør savner jeg noen å hate, noen å være redd for og noen å beundre, men jeg har ikke funnet dem her i landet.

Mork tror alt ligger til rette for en lysende framtid.
– Jeg tror det at teknikken og distribusjonsforholdene (internett og digitalisering) har blitt både billigere og mer tilgjengelig vil påvirke den profesjonelle bransjen positivt. Og så må jeg jo ha tro på min egen generasjon, jeg føler at jeg er i en fin gjeng akkurat nå, avslutter han.



Relatert

Homo à la Hollywood

Z #2 1985: En omtale av Vito Russos bok: «The Celluloid Closet. Homosexuality in the Movies» [...] | kun utdrag

Hvordan temme en homo – om fremstillingen av homofile menn i mainstreamfilm

Z #2 2007: Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen. Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?

Gus Van Sant og Milk. Fra det personlige til det politiske

Z #2 2009: «The personal is the political,» sier Gus Van Sants homofile helt i Milk. Er dette også drivkraften bak Van Sants nye filmskapning?


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Postmannen ringer igjen og igjen – Cain, Carlmar og gjenbruk av mytiske historier.

Z #1 2006: I 1934 utga James M. Cain romanen The Postman Always Rings Twice. Romanen gjorde seg umiddelbart [...] | kun utdrag

Måtte de andre snakke om sin egen skam, jeg snakker om min

Z #5 1986: Med disse ordene innleder Helma Sanders-Brahms filmen Tyskland – bleke mor som i høst finnes [...] | kun utdrag

Norsk kort 2016

Z #3 2016: Årets norske korfilmer anmeldt. | kun utdrag