Armadillo, krigen i Afghanistan og meg

Den danske dokumentarfilmen Armadillo hadde premiere ved årets filmfestival i Cannes og vakte stor oppmerksomhet på kino i Danmark i sommer. Filmen viser det dramatiske hverdagslivet til danske soldater i Armadillo-leiren i det sørlige Afghanistan. Mer enn noen annen enkeltfaktor ser filmen ut til å ha sporet til debatt og til å vende folkeopinionen i Danmark mot landets deltakelse i krigen i Afghanistan.

Nå har filmen premiere i Norge, og så langt har den i hvert fall vakt de norske medienes interesse. Hvordan filmen eventuelt påvirker opinionen gjenstår å se. I Norge har det hele tiden vært større folkelig motstand mot krigsdeltakelsen, selv om Stortingets politikere mer eller mindre enstemmig har gått inn for det. Merkelig, at det er så stor avstand mellom politikere og folkemening forresten.  Her må det jo være noe som ikke stemmer?

Armadillo er på flere måter annerledes enn andre krigsdokumentarer. Selv om filmen er laget i nært samarbeid med det danske militærvesenet ser den ut til å ha unngått de fleste av de sensurfellene som ligger i det å være gjest hos en av partene i en krig. Så vidt jeg forstår har filmskaperne fritt kunne velge sine motiver og innfallsvinkler, de har fått tillatelse til å filme når som helst og hvor som helst og de har fritt fått disponere over opptakene. Samtidig har filmskaperne vist et stort personlig mot ved å være med soldatene ut på skarpe oppdrag. I redigeringen unngår de tilsynelatende å ta stilling til etiske, moralske og politiske spørsmål som naturlig dukker opp i materialet. Filmen har en tiltalende åpenhet som sannsynligvis får de fleste av oss til å tenke over innholdet. Til å tenke gjennom situasjonen rundt bruken av utenlandske militære styrker i Afghanistan.

Jeg sitter likevel igjen med det faktum at filmen bare har styrket det standpunktet jeg allerede hadde omkring norsk deltakelse i krigen i Afghanistan. Et standpunkt som riktignok har vært gjennom forskjellige faser i løpet av den tiden norske styrker har vært nærværende i landet. Jeg har alltid vært skeptisk til norsk militær innblanding i utlandet, med unntak av FN-oppdrag der målet har vært å holde stridende parter fra hverandre.

Krigen i Afghanistan oppstod i kjølvannet av den andre Irak-krigen. En krig jeg gikk ut på gata og protesterte i mot i en av de største politiske gatedemonstrasjoner som har vært i Norge etter den annen verdenskrig. I motsetning til danskene valgte norske politikere å holde landet utenfor denne krigen som da også seinere viste seg å ha blitt startet på helt falske premisser. Når det gjaldt Afghanistan var situasjonen tilsynelatende en annen. Landet hadde utvilsomt et undertrykkende, ikke minst kvinneundertrykkende, regime med nære bånd til al-Qaida og det kunne virke som om en viss militær støtte fra utlandet kunne bidra til et friere Afghanistan etter årevis med krig. Mine bekjente fra Afghanistan, som etter Talibans fall hadde reist tilbake til landet fra sitt eksil, kunne fortelle at de satt pris på de utenlandske styrkenes nærvær. Men, bare for en kort tid slik at man fikk et nytt, moderne og demokratisk regime på plass.

Jeg syntes nok at Norge som fredsnasjon burde holdt seg til å støtte sivile prosjekter i landet, men ok, militær støtte for en kort periode var kanskje nødvendig? Så viste det seg at krigen slett ikke var over med Taliban-regimets fall. Krigen har trukket ut både i tid og rom og mange afghanere har begynt å tvile mer og mer på nytten av å ha utenlandske tropper i landet. Samtidig er det nye regimet vi har vært med på å støtte tydeligvis heller ikke stort å skryte av: Kvinnenes stilling er stadig vanskelig, korrupsjonen florerer, narkotikaproduksjonen når nye høyder og regimet blir stadig mer avhengig av støtte fra utlandet.

Armadillo viser krigens gru og antyder hva den gjør, både med afghanerne og de utenlandske soldatene. Alle betaler en høy pris for krigen, i tillegg til de direkte utgiftene som går til driften av styrkene.  Riktignok ser det ut til at en del norske firmaer skor seg godt på våpenproduksjon til krigen, men for meg blir det liksom ikke noe argument for å fortsette den.

Noe som kommer veldig godt frem i Armadillo er hvilken sjokkerende dårlig militær strategi de danske troppene legger for dagen i Afghanistan og hvor utrolig dårlig de kommuniserer med lokalbefolkningen. For å unngå tap av egne soldater er den danske kontingenten forskanset bak relativt trygge forsvarsverk når de ikke er ute på patrulje. De besøker den lokale befolkningen på dagtid, ber om unnskyldning for de tap folk lider på grunn av krigingen og forsøker å få dem fra å støtte Taliban. Om kvelden overlater de derimot afghanerne til seg selv og til Taliban som da går inn og hevner seg på dem som gir støtte til de utenlandske troppene.  En håpløs strategi. Enten får de ta med seg lokalbefolkningen inn i sine trygge festninger, ellers får de utenlandske soldatene flytte ut i landsbyene.

Tilliten til de utenlandske troppene begynner tydeligvis å bli tynnslitt i Afghanistan. Jeg er redd det er på tide å avslutte bruken av militære midler. Ingen utenlandske hærførere har klart å beholde kontroll over dette landet over vesentlig tid. Den militære snarveien til fred finnes ikke her, kanskje finnes den ikke andre steder heller? Afghanerne må selv skape sin egen fremtid og skal vi bidra med noe må det være å hjelpe landet med å utvikle egne resurser og handle med dem på en likeverdig og rettferdig måte. Det er vel slike ting vi nordmenn egentlig ønsker å være gode på? Også bør vi snart bli like gode til å lage film som danskene.
Jon Iversen



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Oslo – åpen by: Arne Skouens «Gategutter» og neorealismen

Z #2 1990: Arne Skouens debutfilm Gategutter er et enestående verk i norsk filmhistorie. At den også har [...] | kun utdrag

Film er de to om

Z #4 1996: Tar ikke kvikke ungdommer heller en tur på byen enn å sitte hjemme en fredagskveld og glo på [...] | kun utdrag

Skjønnheten og udyret

Z #1 1984: Danskene har etter hvert fått en tyngde i filmuttrykket. Bille Augusts Zappa og Nils [...] | kun utdrag