Ghost Writer: Under panseret på Polanski

Som en stillegående luksusbil flyter Roman Polanskis elegante thriller The Ghost Writer av gårde. Vi tar en titt under panseret for å se hva som driver dette usedvanlig velsmurte underholdningsmaskineriet.

I avsky for filmens usedvanlig klønete norske navn, Polanskis Skyggen, benyttes her dens internasjonale tittel, The Ghost Writer. Vi går dog med på å kalle filmens navnløse hovedperson for Skyggen. Merk også at for å kunne diskutere filmen fyllestgjørende, må dens overraskende sluttvri røpes. Så artikkelen anbefales fortrinnsvis lesere som allerede har sett filmen, selv om sensitiv informasjon ikke avsløres før mot slutten, og det med en uttrykkelig «spoiler warning» der dette starter.

Gledene står i kø i Roman Polanskis The Ghost Writer. Den fjellstøe skuespillerinstruksjonen. Replikkføringen, der vittigheter, bitende sarkasmer og dulgte trusler avleveres med like suveren presisjon. De friske karakterene, akkurat passe karikerte uten å bikke over i det lite troverdige, med Olivia Williams’ gnistrende innsats som bitter storpolitiker-kone i spissen. Historiens mange forskjellige faser og overraskende vendinger. Alexandre Desplats elegante, oppfinnsomme og fengende, men samtidig avslappede filmmusikk. Polanskis beherskede, «usynlige» visuelle stil, der selv biljakter formidles på tilbakelent vis. Hans snedige sans for «langsomt driv» – sjelden har en så rolig film virket så rask. Og siden den moderne medieverdenens hektiske, flimrende «24-hour news cycle» står sentralt i filmen, er det ironisk at Polanski beskriver dette demonstrativt nøkternt, helt uten raske, kunstig intensitetsskapende klipp.

The Ghost Writer har naturligvis et dagsaktuelt og samfunnsbevisst aspekt, der vi møter en aldri navngitt «ghost writer» (Ewan McGregor) som får i oppdrag å skrive «selv-»biografien til den tidligere britiske statsminister Adam Lang (Pierce Brosnan). Den siste er naturligvis helt tydelig basert på Tony Blair (en av de mer finurlige anknytningene til ham er at et ukvemsord hyppig brukt av demonstrantene i filmen er «liar», hvis fire bokstaver danner nesten hele Blairs etternavn). Etter hvert i filmen innleder Den internasjonale domstolen i Haag etterforskning mot Lang for påståtte ulovligheter i forbindelse med «the war on terror». Selv om filmens satiriske sider slett ikke skildres uten treffsikkerhet, er de heller ikke spesielt subtile, og vi skal være forsiktige med å ta den for alvorlig. Det er som intelligent underholdning – og intelligensen ligger ikke nødvendigvis i intrigen, men i utførelsen – filmen har sin styrke.

EN KOMMERSIELL SAMMENLIGNING

Tillat meg for et øyeblikk å sammenligne The Ghost Writer med den andre nyere «kommersielle» filmen som holder et tilsvarende kvalitetsmessig høyt nivå, nemlig Martin Scorseses Shutter Island. Her er noen  pussige likheter: Begge foregår (hos Polanski stort sett) på en øy. Begge vender bevisst tilbake til fortidens filmtyper, men uten å være rene pastisjer: Polanski til «the thinking man’s suspense film» som for eksempel hadde svært gode kår i amerikansk 1970-tallsfilm, Scorsese til en B-filmaktig, visuelt stilfull filmtype i grenselandet mellom suspense og horror, småhysterisk og lett paranoid, med ypperlige eksempler fra produsenten Val Lewtons filmer på 1940-tallet, som Cat People (Jacques Torneur, 1942) og The Seventh Victim (Mark Robson, 1943). Begge filmene er noe annet enn det de utgir seg for: Shutter Island er en seriøs film maskert som melodrama, og The Ghost Writer er en underholdningsfilm som liker å gi seg ut for å være et samfunnsbevisst drama.

Det er imidlertid en meget stor forskjell mellom de to filmene. Scorseses svært modige film – når har man sist sett en film i utgangspunktet beregnet for det aller største massekonsum vise seg å ha en slik smerte i sine indre organer, eller, ikke minst, være svøpt inn i et nærmest heldekkende skrud av moderne, i stor grad atonal, kunstmusikk? – sår konstant tvil om hva vi og karakterene opplever som virkelig. The Ghost Writer er derimot omhyggelig forankret i en gjenkjennelig virkelighet. Dette er ikke oppnådd ved å etterstrebe noen dokumentarisk tone i filmen, men ved å ta med mange scener som i seg selv ikke er strengt nødvendige for å drive historien framover. De fleste av disse scenene er rene transportetapper: Vi følger Skyggen i heisen oppover etasjene i forlagshuset i London, vi følger ham i flere ledd på den lange reisen til øya Martha’s Vineyard på USAs nordøstkyst, vi følger ham på den kjedelige taxituren tilbake til hotellet om kvelden, osv osv. Alt dette ville vært klippet bort eller sterkt redusert i de fleste moderne filmer, men Polanski har dem med av minst to grunner: Han vil øke vår identifikasjon med hovedpersonen siden vi i våre daglige liv tilbringer mye dødtid på samme vis, og han vil dra ned tempoet for å forme en historie som kveiler seg langsomt ut, ubønnhørlig mot en uunngåelig slutt. Disse to tingene er en viktig årsak til at filmen tross sitt lave tempo oppleves så fengslende – men, iler vi med å legge til, dette hadde naturligvis drept filmen om den ikke i utgangspunktet hadde et fundament av elegant tegnede, interessante karakterer og en pirrende intrige.

En annen viktig forskjell er at der Shutter Island til syvende og sist vekker sterk medfølelse, er ikke The Ghost Writer, som vanlig hos Polanski egentlig, umiddelbart følelsesmessig involverende – det den først og fremst vekker i oss er beundring, for hans analytiske holdning til filmmediet, og for filmens eleganse og funklende blankpussede konstruksjon.

KONSTRUKSJON

For dette er en konstruksjon som imponerer på mange nivåer. Bilkjøring er et fremtredende element  i filmen – ja, alle slags transportmidler egentlig – så da passer det godt at filmen både begynner og slutter med scener der en bil står sentralt. Denne formelle speilingen mellom filmens start og slutt er her imidlertid noe langt mer enn en triviell anvendelse av et tips man kan finne i enhver manuslærebok, for scenene er både i tone og innhold så forskjellige at speilingen ikke framstår som villet og kunstig.

The Ghost Writer virker så ubesværet og enkel, men under panseret finner man et filigransarbeid av finurlige detaljer. Et eksempel er hvordan to ferjearbeidere i åpningsscenen er lyssatt – med ansiktene dramatisk  mørklagte under skyggeluene der de, nærmest demonstrativt, står med bøyde nakker– fungerer de som et skummelt frampek til de to mystiske skikkelser som stadig er etter hovedpersonen utover i filmen. Videre bruker Polanski lyd for å binde sammen to nøkkelscener: Big Ben klemter svakt, men like fullt illevarslende i det fjerne når Skyggen under et møte i forlaget får tilslag på oppdraget, og senere i filmen slår en klokke på veggen diskrét når han i en annen samtale er i ferd med å avsløre at han sitter på informasjon som viser seg å være livsfarlig for ham. Et tredje eksempel viser Polanski på sitt mest perfeksjonistiske og balanse-orienterte, nemlig at en kodet melding i filmen har elleve ledd og skrives deretter ned på en lapp som sendes fra person til person, gjennom til sammen elleve par hender.

Noen av detaljene er nesten umerkelige, men jeg vedder på at det ikke er tilfeldig at Adam Lang har en bok om den verdensberømte foto-reporteren Robert Capa ved siden av seg i sofaen. Tony Blair var høyt respektert i starten, men ettermælet hans har fått svært stygge riper. Når det gjelder Capa har man i ettertid kommet fram til at de fotografiene fra den spanske borgerkrigen som la grunnlaget for hans berømmelse, etter alt å dømme var arrangerte. Capa er naturligvis ikke blitt et hatobjekt som Blair og har sikkert utrettet mye aktverdig arbeid, men denne lille ripe i lakken er like fullt et spissfindig ekko av Adam Lang/Tony Blairs i ettertid tapte anseelse.

PARALLELLER

En sentral parallell i filmen er selvfølgelig den mellom Skyggen og Mike McAra, hans forgjenger i jobben som «ghost writer» for Adam Lang, og som døde under mystiske omstendigheter. En rød, ironisk tråd er hvordan Skyggen, tross alle sine anstrengelser for å unngå dette, utover i filmen uvegerlig stadig kommer til å følge i forgjengerens fotspor. Parallellen er så åpenbar at vi ikke skal dvele ved den, men kun nevne et par av de mindre tydelige elementene, nemlig det faktum at begge har et høyt alkoholforbruk – Skyggen er en så dreven dranker at han lagrer Vodka-flasken i kjøleskapets fryseboks, da han er klar over at brennevin har et lavere frysepunkt enn null grader – og begge har en voldsom krangel med Adam Lang like før et dødsfall.

En mer finurlig parallell trekkes opp mellom Skyggen og Adam Lang, noe som jo passer fint siden han, som han selv påpeker flere ganger i løpet av filmen, er Langs «ghost» (i betydningen «ghost writer»). Når Skyggen forklarer Lang hvordan han kommer til å jobbe med biografien, sier Skyggen at når han skriver den vil han blant annet imitere Langs stemme (i betydningen ordvalg og setningsoppbygging), og når Skyggen litt tidligere i filmen sitter og leser gjennom McAras etterlatte manuskript, hører vi ham nettopp, pussig nok, på et tidspunkt herme etter Langs stemme (i betydningen lyden av den og tonefallet). Når Skyggen står ved stranden på øya der de arbeider med manuskriptet, vinker han til til Adam Langs kone Ruth (Olivia Williams) i det fjerne med en lignende håndbevegelse som Lang, når denne vinket til Ruth (og de andre) fra toppen av en flytrappen, og også Skyggen vinker fra et høyere punkt i terrenget. Senere kommer Ruth med tørre klær til ham, slik at det sannsynligvis er Adam Langs klær Skyggen har på seg under den påfølgende middagen, som er svært sentral i filmen fordi den skal lede til at de ligger sammen. Disse tingene, iallfall den siste, virker som planteringer for underbevisst å forberede oss på det faktum at Skyggen, for en stakket stund, kommer til å overta Adam Langs plass i Ruths seksuelle liv.

For den aller mest sentrale parallellen mellom filmens karakterer er ikke den mellom de to skribentene, men mellom Ruth og Skyggen. Så sentral er den at det kan virke som om det er Skyggens sårede stolthet etter en krangel morgenen etter at de har ligget sammen som får ham til å involvere seg for alvor i å løse filmens mysterium. Men, som i bilenes rolle i speilingen mellom filmens start og slutt, er den durkdrevne Polanski flink til å maskere. Den sosiale bakgrunnen og lynnet til denne litt glatte skribenten og den bistre kona til en verdensberømt politiker er nemlig så forskjellige at parallellen ikke blir overtydelig. Men faktum er at begge disse personene lever i en skyggetilværelse. De utfører sitt virke gjennom andre, mens disse andre tar hele æren. For det kommer fram i løpet av filmen at Adam Lang knapt foretar seg noen verdens ting uten konas velsignelse. Til og med ansettelsen av Skyggen er Ruths idé, som hun stolt forkynner («You were my idea»), noe som tematisk knytter dem enda sterkere sammen.

Parallellen mellom deres skjebnefellesskap topper seg i den minneverdige middagsscenen mellom de to. Uten egentlig bevisst å ville det, kommer Skyggen her ubetenksomt i skade for å spørre «didn’t you ever want to be a proper politician». Vi skjønner av Ruths nærmest automatiske, bitende motangrep «didn’t you ever want to be a proper writer» og av Skyggens reaksjon på dette, hvor dårlig det i virkeligheten står til med selvfølelsen hos dem begge. Med sin sedvanlige subtile eleganse lar Polanski Skyggen deretter bestemme seg for å bytte ut hvitvinen med «a proper drink» (whisky), som om personene her indirekte slår fast hvor verdi- og poengløse de føler seg i livene sine.

SKYGGER

Filmen vrimler imidlertid av andre «skygger», i den grad at dette blir et sentralt motiv i filmen, og jeg tenker ikke kun på de to mystiske skikkelsene som stadig er etter Skyggen i filmen. Etter hvert møter vi universitetsprofessoren Paul Emmett (Tom Wilkinson), som egentlig driver med lyssky manipulasjoner i storpolitikkens bakre kulisser. Også han utøver sitt egentlige livsverk gjennom andre mennesker, men det aner oss at dette bekommer ham mye mer vel enn Ruth og Skyggen. Også Amelia Bly (Kim Cattrall), Adam Langs assistent og elskerinne, ender til slutt opp som en skygge. Hun har måttet skjule sitt egentlige forhold til Lang i løpet av filmen, og i filmens epilog er hun henvist til skyggenes verden – i motsetning til Ruth og hennes barn, får Amelia ingen dedikasjon i biografien, ingen plass som står i samsvar med hva hun kan ha betydd i hans liv.

En av de aller største skyggene i filmen er faktisk Marty Rhinehart, eieren av det store forlaget som skal gi ut selvbiografien, og også eieren av det store huset der arbeidet med biografien foregår. Også Rhinehart er en mektig person hvis vilje utføres gjennom andre. Vi ser ham aldri, men hans «ånd» materialiserer seg for oss gjennom hans sans for moderne, sjelløs arkitektur og fargesprakende, abstrakt kunst.

Videre møter Skyggen en gammel mann (spilt av den 94-årige Eli Wallach) på øya, som bor i et falleferdig hus og som har levd der i 54 år, tilbaketrukket fra den større verden. Det er verdt å merke hvordan Polanski markerer dette skyggemotivet ytterligere ved forskjellige grep. I tre tilfeller viser han slike personer som mørklagte, litt spøkelsesaktige skikkelser bak gjennomsiktige barrierer (Emmett i vinduet i asitt hus, Skyggen i vinduet i et hotellrom, og den gamle mannen bak nettingdøren i sitt hus). Og i tre tilfeller i filmen viser Ruth Lang seg for Skyggen i døråpningen, som om hun plutselig har materialisert seg ut av den tynne luft.    

MARGINALISERTE SKYGGER

I The Ghost Writer er Polanski imidlertid interessert i skygger på enda et nivå, nå i betydningen av en bestemt type marginaliserte personer. I en tidlig scene tar Skyggen og Ruth en spasertur, og hver gang de er i bildet er Polanski omhyggelig med også å vise Ruths sikkerhetsvakt, som følger dem som en skygge. Polanski er så opptatt av vaktens tilstedeværelse at han i en lengre tagning synes å ha beordret skuespilleren til å bevege seg slik at han hele tiden er synlig i bakgrunnen mellom hodene til Skyggen og Ruth i forgrunnen. Et undertema i The Ghost Writer, eller iallfall et helhetsskapende, ordnende motiv, er nemlig å vise hvordan filmens mange svært mektige personer hele tiden er omgitt av mennesker i underordnede servicefunksjoner – tjenere og håndtlangere, personer som lever sine liv i skyggen av disse viktige personene, i tjeneste for folk som knapt legger merke til dem.

I sitt arbeid må de dessuten finne seg i litt av hvert. Sikkerhetsvaktene har bare å plukke opp de løse delene når Adam Lang i raseri kaster fra seg mobiltelefonen, og storme ut i øsende regnvær etter Ruth når hun plutselig finner det for godt å legge ut på en tur. Vaktmesteren i Rhinehart-huset strever med å feie sammen kvister og rask, et tilsynelatende fåfengt arbeid i kastevindene som råder. Den kvinnelige hotellresepsjonisten må finne seg å gå i en latterlig uniform og å bli vekket midt på natten (men merk at resepsjonisten i det andre hotellet, mot slutten av filmen, er mye mer livlig og individuell enn henne, som var det en refleksjon av Skyggens økte uavhengighet på dette tidspunktet i historien).

Av og til er disse tjenernes holdninger tvetydige. Den asiatiske hushjelpen fascinerer oss med sitt litt pussige kroppsspråk overfor Skyggen, som om hun bærer på en hemmelighet. (Det konkrete svaret her er antagelig at hun rett og slett er bekymret for ham – kanskje har hun i sin skyggetilværelse i huset snappet opp noe som kan kaste lys over McAras endelikt, for de andre personene snakker fritt som om hun ikke var tilstede, noe som Polanski viser oss under middagsscenen mellom Skyggen og Ruth.) Flere av de allestedsnærværende sikkerhetsvaktene kan virke ganske truende. I ytterkanten av denne skalaen finner vi den britiske eks-soldaten, en av demonstrantene som beleirer Rhinehart-eiendommen. Som soldat var han også en tjener, for en hel nasjon, men har nå vendt seg mot sine tidligere oppdragsgivere.

PROBLEMER I NEDSLAGET

ADVARSEL: har du ikke sett filmen bør du slutte å lese her!

The Ghost Writer avsluttes med en epilog, der biografien lanseres ved en mottagelse. Mens resten av intrigen stort sett er troverdig – bortsett fra at det ikke bør være mulig å finne fram til avgjørende informasjon ved noen få oppslag på internett – tårner her problemene seg opp.

Polanski ønsker å sette et nedslag som både er kompakt i tid, har en overraskende vending og gir anledning til visuell virtuositet. Dette siste ivaretas av en lang tagningen der vi, i et (dog noe mer diskret) ekko av Hitchcocks berømte kamerabevegelse i Young and Innocent (1937), følger en papirlapp som går fra hånd til hånd til den ender opp hos den skyldige.

Det er naturligvis usedvanlig tåpelig av Skyggen å sørge for at Ruth Lang med dette blir gjort ettertrykkelig oppmerksom på at han nå vet at hun er CIA-agent. Å stå rundt og vente på at hun får denne opplysningen bidrar naturligvis ytterligere til å underskrive hans egen dødsdom. Her er det imidlertid formildende omstendigheter. Selv om han nå er overbevist om at hans forgjenger McAra ble tatt av dage, har Skyggen ingen erfaring med spionorganisasjoner og ingen anelse om hvor kjapt og effektivt de kan sette i scene et mord. (Det må likevel sies at den hastigheten dette skjer med – selv om det i seg selv ikke er lite troverdig at man har sine egne folk ventende utenfor lokalet når prominente CIA-agenter deltar inne på boklanseringen – er nærmest overnaturlig.) 

Men Skyggen er en impulsiv mann som tidligere flere ganger – når han begir seg inn i løvens hule i Emmetts hus, og når han konfronterer Adam Lang med sine mistanker om at denne er CIA-agent – har vist at han kan handle uten tanke på konsekvensene. Her kan han ikke motstå fristelsen til å hovere og å ødelegge Ruth Langs «moment of triumph», spesielt ikke siden hun har ført ham bak lyset og dessuten utnyttet ham seksuelt. Hevnen blir dessuten uimotståelig søt siden han samtidig nå kan bevise for henne at han er en «proper writer» – ihvertfall en gravende journalist – og i samme slengen spolere hennes forsøk på å tre ut fra skyggen av sin mann og innta hovedrollen selv. 

Så vi kan forstå, og unnskylde, Skyggens dumhet. Litt mindre tilgivelig er det at Polanskis iver etter en avslutning med enhet i tid og sted forleder ham til å støtte seg på et manusmessig svært oppkonstruert påfunn. Hele grunnen til at Skyggen plutselig klarer å løse gåten med den angivelige kodede beskjeden i McAras originalmanus, er at Amelia Bly også er tilstede på boklanseringen og at hun, uhyre beleilig, er i stand til å gi Skyggen en helt vital opplysning når det gjelder å knekke koden. Enda mer beleilig er det at Skyggen faktisk har med seg manuset – selv om Polanski delvis klarer å kamuflere dette som enda et utslag av Skyggens vittige og spøkefulle natur, som har vært et gjennomgangstrekk i hele filmen.

(Til tross for alt kløneriet i epilogen finner vi her også Polanski på det aller mest snedige. Det viktige forholdet mellom Skyggen og Ruth har kommet i bakgrunnen under en lengre «suspense»-seksjon, men i epilogen skal det igjen bli sentralt. Noe av det vi husker best av forholdet mellom de to er at Ruth plutselig begynte å gråte på skulderen hans, samt den bitende replikkvekslingen om «proper politician» og «proper writer». Så for å forberede oss, aller mest ubevisst – og derfor må det for all del ikke være for tydelig – på tilbakevendingen av forholdet som sentralt, får Polanski en annen til å gråte (men bare litt) på skulderen til Skyggen, nemlig Amelia Bly. I tillegg kommer Skyggen ved en ubetenksom bemerkning i skade for å såre Amelias følelser, noe som fører videre mønsteret fra den opprinnelige fornærmelsen, men igjen i en mild variant. Disse to hendelsene, gråten og fornærmelsen, gjør oss imidlertid klar for det som skal komme, omtrent som en vaksine som inneholder en svekket utgave av et virus likevel klarer å trigge immunforsvaret vårt.)

HENGER IKKE PÅ GREIP

Det oppkonstruerte ved den plutselige tilflukten i beleilige tilfeldigheter fører imidlertid kun til en viss skurring i tilskueren. Verre er det at ting logisk sett ikke henger på greip i det hele tatt.

Vi kan begynne med hvordan det kan ha seg at Amelia sitter på den avgjørende opplysningen (om at hemmeligheten skal være i manuskriptets «beginnings»). Hun hevder at det er de amerikanske myndighetene som har insistert på alt hemmelighetskremmeriet rundt manuskriptet, fordi de vet at det skal inneholde en kodet melding. Hvorfor skulle CIA fortelle Amelia, som kun er Adam Langs assistent og ikke noen spesielt viktig person, spesifikke opplysninger om hvor hemmeligheten er, noe som bare vil øke faren for at den skal bli funnet og komme ut, akkurat det som CIA for all del vil hindre? Eneste forklaring er at også Amelia er CIA-agent, men det finnes ingen andre holdepunkter for en slik tolkning, og det får da være måte på antall agenter i Adam Langs følge. Og selv om hun er CIA-agent, hvorfor skulle hun da plumpe ut med dette til Skyggen?

Men hvordan kan CIA vite om meldingen i det hele tatt? McAra fortalte Robert Rycart (Robert Pugh), Adam Langs politiske hovedfiende, om den kodede meldingen i en telefonsamtale, og det kan jo være at CIA har klart å snappe opp denne mobilsamtalen (og i samme slengen hørt bedre etter, siden Rycart oppfattet samtalen dithen at koden var i manuskriptets «beginning», en avgjørende nyanseforskjell i forhold til det korrekte «beginnings»). Men siden CIA vet dette, burde det ikke da ha vært en smal sak for dem å få tilgang til manuskriptet all den tid de har en CIA-agent i Adam Langs midte, nemlig hans kone Ruth? Det har dessuten gått minst et par uker fra McAras død til Skyggen ble ansatt, så de burde hatt rikelig med tid på seg. 

Spesielt siden koden er så latterlig lett å løse. Fra et fortellermessig synspunkt må den kanskje være det, siden Skyggen må løse den i en fei, og løsningen bør også være noenlunde lett forståelig for publikum. Men å skjule en melding i en tekst ved å la den første bokstaven i hvert avsnitt forme et ord, eller, som her, å la de første ordene i hvert kapittel forme en setning, er et velbrukt og eldgammelt triks, som burde være noe av det aller første man ville tenkt på. (Husker jeg ikke feil, ble det bråk for ikke lenge siden da Guvernør Arnold Schwarzenegger brukte den første utgaven av trikset for å sende en skjult, fornærmende melding til et spesielt vanskelig medlem av Californias lovgivende forsamling.)

Intrigens logikk går helt av skaftet når vi tenker på at Skyggen nå tillates å valse rundt i London med manuskriptet, mens det tidligere nærmest var en statshemmelighet. Men selv om Adam Lang nå er død blir jo ikke den hemmelige meldingen mindre eksplosiv av den grunn…! En ting er at selve utgivelsen av boken jo burde være en sikkerhetsrisiko i seg selv – det er jo slett ikke sikkert at Skyggens omredigering vil viske ut den farlige meldingen – og siden CIA-agent Ruth Lang er den som trekker i trådene, burde man nå ha all anledning både til å finne meldingen og/eller hindre utgivelsen. Riktignok klarte Skyggen å smugle manuset ut av Rhinehart-huset, men agenten hans foreslår at han skal ta det med til London for å gjøre det ferdig der, så det burde være alment kjent hvor manuset befinner seg, og uansett rikelig anledning for CIA til å finne det ut i de to ukene som har gått før lanseringen.

Personlig ser jeg på The Ghost Writer som en intelligent underholdningsfilm – riktignok med svært alvorlige undertoner – og slike filmer trenger ikke alltid å være logiske. Likevel står filmens avslutning overhodet ikke i stil med det høye nivået på resten av filmen når det gjelder troverdighet og logikk. Slutten kan fungere greit der og da, på et overfladisk opplevelsesnivå, men mangelen på plausibilitet går utover verkets slitestyrke og holdbarhet.

EN POSITIV AVSLUTNING

Derimot er det ingenting å si på filmens aller siste bilde, i all sin Michael Haneke-aktige formelle askese og distanserte uutgrunnelighet. Som i resten av filmen, ser vi igjen Polanskis behendighet når det gjelder strukturell sammenheng og plantering av elementer som peker fram mot hendelser lenger ut i filmen. Tidlig i filmen tok Skyggen nemlig en drosje på akkurat det samme stedet og drosjeturen endte med at han ble overfalt. Så gjensynet av både gaten og en drosje vil uvegerlig, bevisst eller ubevisst, kalle fram en følelse av bange anelser. Og når vi ser de løse arkene av manuset flagre nedover gaten i filmens siste sekunder, minner det oss, bevisst eller ubevisst, om bosset som vaktmesteren i Rhinehart-huset ikke kan hindre at blåser utover igjen tross hans iherdige anstrengelser med å samle dem i trillebåren. Metaforisk kan man si at vaktmesteren forsøker å feie hemmeligheter under teppet, men det er fåfengt. Polanski vrir ironisk på dette i avslutningsbildet, der arkene i det engang så hemmeligholdte manuset nå plutselig blir tilgjengelig for offentligheten, men siden arkene samtidig blir spredt for vinden, er likevel hemmeligheten visket ut for alltid. I enda en parallell mellom McAra og Skyggen forblir således de to – bortsett fra Ruth Lang naturligvis – alene om å vite innholdet i den kodede meldingen.

«All the words are there, they are just in the wrong order,» sier Skyggen til Ruth tidlig i filmen. På det tidspunktet var dette bare én blant de mange vittighetene som Skyggen strør om seg med, men med Polanskis utsøkte ironi skal det vise seg at formuleringen uforvarende pekte fram mot løsningen på gåten (han måtte nettopp lage en ny rekkefølge for å få fram den kodede meldingen).

For strukturmessig og tematisk henger epilogen definitivt på greip. Lappen med meldingen han sender fram til Ruth er nettopp «ghost writing», på mange nivåer. Det er en melding fra en avdød (McAra). Videre formidler Skyggen tankene til et annet menneske (igjen McAra) i omredigert form, noe som fanger inn selve essensen i hans yrke. Til slutt er selve den fysiske handlingen Skyggen utfører ved å skrive ned setningen på lappen naturligvis… «ghost writing».

Samtidig føres det motsetningsfylte forholdet mellom mellom Skyggen og Ruth – både et skjebnefellesskap og en rivalisering – fram til en kulminasjon. Ruth forsøker å tre fram fra skyggene, men selv om Skyggen forsøker å spolere hennes store øyeblikk, kan han ikke selv unngå å forbli i skyggene. Akkurat som i hans tidligere litterære virksomhet, får ingen vite om dette hans største øyeblikk, der han endelig viste seg å være en «proper writer».

Takk til min gode venn, den franske filmkjenneren Aubrey Wanliss-Orlebar, for lange diskusjoner og nyttige innspill om The Ghost Writer.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon