INDISK FILM i VINDEN – fra Satyajit Ray til Slumdog Millionaire

Suksessen til den åttedoble Oscar-vinneren har skapt en fornyet interesse for India og indisk film. For de aller fleste er indisk film synonymt med Bollywood, den enorme drømmefabrikken som produserer spektakulære, stjernespekkede kjærlighetsepos med sang og dans som bærende elementer. Men indisk film er mer enn Bollywood. Ikke bare har India en egen kvalitetsfilmtradisjon, med Satyajit Ray som den store filmkunstneriske stjernen, men de produserer også mer moderne film som grenser mot Bollywood-filmen, men som er noe mer enn fabrikkprodusert underholdning.

Under finner du en startpakke for de som er nysgjerrige på indisk film. Dette er IKKE en liste over tidenes beste indiske filmer, men et utgangspunkt for å begi seg videre inn i det gigantiske området som den indiske filmen utgjør, i all sin prakt og bredde.

INDISK FILM: EN STARTPAKKE

Satyajit Rays Apu-trilogi

Med filmene Pater Panchali (1955), Aparajito (1956) og Apur sansar (1959) fikk Satyajit Ray et betydelig internasjonalt gjennombrudd som samtidig satte India på filmens verdenskart en gang for alle. Disse høyst innflytelsesrike filmene, hvor Ray fremstår som eksponent for en personlig form for poetisk realisme, har inspirert generasjoner av filmskapere siden.

Deepa Mehtas elementtrilogi

Deepa Mehtas eminente trilogy med utgangspunkt i elementene, Fire (1996), Earth (1998) og Water (2005), har vakt stor internasjonal begeistring, og vunnet en lang rekke priser.

Salaam Bombay ( Mira Nair, 1988)

Dette er Mira Nairs første spillefilm etter en lang periode som dokumentarfilmskaper – Og det merkes. Historien om gategutten Chaipau og hans liv nederst på rangstigen i Bombay, spilles med stor overbevisning av skuespillere hvor mange selv har vært i lignende livssituasjoner. Vakker og trist, gripende og brutal.

Bandittenes dronning (Shekhar Kapur, 1994)

En film basert på den sanne historien om lavkastejenta som blir gjengvoldtatt, men som i stedet for å avfinne seg med sin maktesløshet slår seg sammen med banditter og blir deres leder. Denne posisjonen bruker hun til å ta hevn på sine overgripere og på den måten stiller hele det indiske kvinnesyn og kastesystem i relieff.

Lagaan: Once Upon a Time in India (Ashutosh Gowariker, 2001)

Laagan er et godt eksempel på at Bollywood i større grad enn før ser nødvendigheten av en god historie i tillegg til sine fargerike sang- og dansenummer. Her møter vi landsbyboerne som kneler

Relatert

Det hysteriske melodrama. Hvorfor vi ikke liker Bollywood-film

Z #4 2003: - Jeg har ikke hørt maken siden barnehjemmet brant! Mark Twain etter å besøkt La Scala-operaen i [...] | kun utdrag

Cricket, Bollywood og slumbikkjer på speed

Z #2 2009: En sosialantropolog og en journalist, begge norske indere, ble gitt i oppgave å tenke høyt rundt «indisk films innflytelse på den vestlige verden». Det ble en samtale om Tarantino, terrorisme og postmodernisme.


Fra siste Z

Kamikaze-cinema – et blikk på Nakashima Tetsuyas filmer og ny japansk popgenrefilm

Det siste tiårets japanske film er blitt en del av en felles tverrmedial popkultur. Selv om undergrunnsfilmen har snudd fokuset fra de relasjonsgranskende og samfunnskritiske dramaene filmkritikerne elsker, så viser den japanske popkulturelle filmgalskapen en vitalitet og en filmkultur som blomstrer. | kun utdrag

Anime – Japans hemmelige våpen

Japansk animasjon og tegneserier (manga) er tett tilknyttet japansk historie og kultur, inkludert politikk, familie, religion og kjønn, og for å kunne begynne å forstå hva som gjør japansk animasjon spesiell, er det derfor nødvendig med en viss kjennskap til og forståelse av Japans moderne historie og kultur. | kun utdrag

Fenomenet Takashi Miike

Mens du leser dette har sikkert Takashi Miike laget en ny film. Og mens jeg arbeidet med denne korte artikkelen lagde han helt sikkert en annen film. Takashi Miike er mer enn en av de mest kjente filmregissørene i Japan i dag. Han er et fenomen. | kun utdrag


Fra arkivet

Foto: Anna Myking – intervju med Anna Myking

Z #3 2008: Ho var fotograf på Trond Fausa Aurvåg sin Amanda-vinnar Alene menn sammen og Dag Johan Haugerud [...]

“Men kanskje litt mer forvirret…” – en analyse av “Ja, vi elsker” på bakgrunn av prinsippet om fremmedgjøring som kunstnerisk strategi

Z #4 1986: Sølve Skagens og Malte Wadmans Ja, vi elsker fra 1983 er en norsk film som i høyeste grad skiller [...] | kun utdrag

Hva er et godt manus? Norske filmkonsulenter og -produsenter svarer

Z #1 1995: Gunnar Svensrud, Ingebjørg Torgersen, Egil Ødegård og Kirsten Bryhni intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag