Slutten eller begynnelsen. 60 år på kino (i Alabama og ellers i verden)

Jonathan Rosenbaum er en av de store stjernene blant verdens filmkritikere. Den alltid inspirerende, engasjerende og særdeles lesbare filmskribenten var fast filmanmelder for avisa Chicago Reader fram til 2007, og han har i tillegg gitt ut en rekke bøker (blant annet Moving Places: A Life at the Movies og Essential Cinema). Du finner også navnet hans i bøker, filmtidskrifter, festival- og cinematekprogrammer og dvd-covere – han er trolig en av de mest siterte filmskribentene overhodet. Navnet hans er et kvalitetsstempel i en klasse for seg selv. «Han er en av de beste,» som den franske filmlegenden Jean-Luc Godard har sagt.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2009 Bestill nummeret

Relatert

Hvilken filmkritikk trenger vi?

Av Torkil Berge

Z #2 1988: Innenfor all kunstkritikk er det en tradisjon at også selve kritikken settes under debatt. Ikke [...] | kun utdrag

Å sjå filmen i si samtid

Av Guri Kulås

Z #2 2016: For meg er film i første rekkje meiningsutsegner om verda – anten utsegnene er intenderte eller ikkje. | kun utdrag

I følelsenes vold

Av Jon Selås

Z #2 2016: Det tok et par år før jeg ble klar over hvor følelsesridd mitt forhold til film var. | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.