Rå og raffinert: Mexico i skjæringspunktet mellom film og virkelighet

Los Bastardos Los Bastardos

 

Det går en rød tråd fra Amores Perros (2001) av Alejandro González Iñárritu til Los Bastardos (2008) av Amat Escalante. En blodrød tråd. Begge filmene definerer – på ulikt vis – sin samtid. De er også eksempler på hvorfor Mexico nå seiler opp som en av verdens mest interessante filmnasjoner.

Mexico er et særdeles komplekst land. Midt i all oljerikdommen flytter mennesker fra sine hjemområder på grunn av fattigdom og arbeidsledighet. Rikdommen er høyst ulikt fordelt, og korrupsjonen går også her verst utover de fattige. I kjølvannet av narkotrafikk og illegal innvandring har en svært brutal kriminalitet har vokst fram. Den nye meksikanske filmens styrke ligger i dens evne til å reflektere over sin motsetningsfylte samtid, i produksjoner med høy kunstnerisk kvalitet.

Med over hundre millioner innbyggere, mange ulike etniske nasjonaliteter og en kulturhistorie som strekker seg 5000 år tilbake i tid er det mye å hente inspirasjon fra til den meksikanske filmen. I et samfunn preget av store kontraster har melodramaet tradisjonelt vært det de fleste meksikanere har samlet seg om, og Mexico har også vært en storeksportør av melodrama til resten av Latin Amerika. Arven har etter årtusenskifte tatt en ny vending. Den røde tråden i den nye filmen – fra Amores Perros til Los Bastardos – er mer som en blodstenkt piggtråd med referanser til europeisk filmtradisjon, enn det finmaskede melodramatiske nettet som tidligere samlet «meksikansk film».

Kjøtere og bastarder

Los Bastardos er Amat Escalantes andre spillefilm (hans første var Sangre fra 2005). Filmens åpningssekvens er motsetningsfull: etter at sterke farger preger tittelsekvensen kommer et langt statisk bilde som viser de to hovedpersonenes langsomme gange mot kamera. Bildet er vakkert komponert. Til tross for lite handling er det, som resten av filmen, mettet med en spenning som krever tilskuerens oppmerksomhet.

Filmens hovedpersoner er meksikanske emigranter som er kommet til California for å søke arbeid. Vi blir ikke kjent med dem, men vi får smake måten de blir nedverdiget på i et nytt land, føle mangelen på mat, mangelen på integritet og trygghet – samt de lange meningsløse dagene. Filmens raffinerte billedbruk kombinert med et komplekst lydbilde gir dybde til en nedtonet handling.

Filmen har vunnet en rekke priser, men deler både publikum og kritikerkorps i to. Mange mener at Los Bastardos er spekulativ i sin måte å holde tilskuerne på pinebenken i forhold til en voldssekvens som er nødt til å komme. Filmen er også sammenliknet filmen med Michael Hanekes Funny Games-prosjekter (Østerrike 1997, USA 2007) der mye av filmen er iscenesatt for å vise hvordan vi som tilskuere er med på skape forventninger om vold. Los Bastardos har en atskillig viktigere funksjon i å speile deler av en virkelighet som er relevant i forholdet mellom USA og Mexico, og også for store deler av den øvrige verden. Den kunstneriske kvaliteten i Amat Escalantes produksjon gir den en kontemplativ filosofisk dybde.

I likhet med Escalante debuterte Alejandro González Iñárritu med film i Cannes. Hans debutfilm Amores Perros (Elskede kjøtere) vant kritikeruken der i 2000 og fikk enorm oppmerksomhet for sin skildring av en brutal virkelighet, skildret fra forskjellige ståsteder. Da filmen hadde premiere i Norge skrev VGs anmelder:

Elskede kjøtere er en til dels sanseløs brutal film, en tilstandsrapport om det avhumaniserte og kulturelt ødelagte moderne storbysamfunn: Mexico City.[i]

Brutaliteten i Amores Perros er mer knyttet til samfunnets råskap enn til aktørenes handling. I likhet med flere regissører på 90-tallet tok Iñárritu utgangspunkt i en hendelse som knytter sammen livene til ulike mennesker i en storby. Utgangspunktet til Iñárritu var en bilulykke. Det nyskapende med Iñárritus film var hans ærlige skildringer av samfunnets strukturer og den råskap som er en realitet for veldig mange. Hans sympati ligger hos menneskene, men i likhet med hans senere film Babel (2006) griper Amores Perros også tak i hvilke ukontrollerbare drivkrefter som motiverer våre handlinger. Eller, som en anmelder skrev det:

In Amores Perros, criminals are not romanticized. They are exposed for what they are – human beings whose moral compasses have become twisted.[ii]

Amores Perros ble en døråpner til USA for Alejandro González Iñárritu, som sammen med Alfonso Cuáron (Og mora di også…) og Guillermo del Toro (Cronos, Pans Labyrint) har fått oppmerksomhet for det man kan kalle en globalisert meksikansk film: i hovedsak produsert i Hollywood eller Europa, men med referanser og inspirasjon fra regissørenes hjemland.

Provokatøren

Carlos Reygadas er en annen viktig stemme i den nye meksikanske filmen. Som filmatisk rebell med advokatutdanning og erfaring fra jobb i FN-systemet slo også han gjennom i Cannes, med brask og bram i 2002. Debutfilmen, Japón, ble programmert i sideserien Director’s Fortnight. Filmen er springende, tittelen har ingen relevans til filmens historie (men skal etter sigende være inspirert av Brazil, Terry Gilliam 1985) som i store trekk handler om en mann som reiser omkring i Mexicos innland med et ønske om å ta livet av seg. Han leier seg inn hos en eldre kvinne som mot filmens slutt aksepterer å ha sex med ham uten at det virker særlig tilfredsstillende for noen av dem.

Filmen synes ustrukturert, og er mer en reise inn i et psykologisk landskap enn en film i tradisjonell narrativ forstand. Den speiler således den menneskelige tilstand mer enn de menneskelige handlinger. For de som kjenner surrealisten Alejandro Jodorowsky (El Topo 1970, The Holy Mountain 1973) finnes referanser å spore i den meksikanske filmarven, mens Andrej Tarkovskij er Reygadas selvdefinerte inspirasjonskilde. Frustrerende og appellerende på samme tid bar Japón umiddelbart bud om at man hadde å gjøre med et talent.

Begge Carlos Reygadas senere filmer har kommet i norsk distribusjon, Gudenes kamp (2005) og Stille Lys (2008). Gudenes kamp er en urban tragedie med hovedpersonen Marcos (Marcos Hernandez) i hovedrollen. En privat sikkerhetsvakt som ender med å begå to grufulle handlinger. Den ene skjer før filmens begynnelse da Marcos sammen med sin kone kidnapper et lite barn som på uforklarlig vis dør i deres varetekt. Den andre handlingen er starten på Marcos prosess mot selvdestruksjon. Filmens første halvdel er i hovedsak skutt innendørs og utgjør en sterk kontrast til de vakre utendørsbildene fra Mexico City og den monumentale basilikaen, (La) Virgen de Guadalupe, der Marcos gjennomfører sin brutale selvjustis mot filmens slutt.

Ser man bort fra den åpenbare provoserende siden ved Gudenes kamp, den mye omtalte sexscenen i filmens begynnelse og det noe utydelige kjønnssynet generelt i Reygadas filmer, oppleves filmen som et skjellsettende urbant epos. Og selv om mye tyder på at inspirasjonene hans er europeiske (Bruno Dumont, Dardenne) snarere enn de melodramatiske latinotradisjonene, er setting både i Mexico City og knytningen til den katolske tro vesentlig.  I et intervju med nettstedet Close-Up Film understreker Carlos Reygadas den religiøse og rituelle tilknytningen til katolisismen:

I am very interested in the spiritual part of man and woman. I wonder what are we doing here and where are we going afterwards and where did we come from? These are obviously the main questions for humankind so in that sense I’m interested. This is part of the film but you can just feel it underneath. Some people do not feel it because it’s not stated. On the other hand what I also care about, which is stated, is ritual. That’s a sociological issue. That is for me a more superficial part of the film but it’s a part that more people talk about because it’s stated. That is the means of washing our consciences when we do something bad. Every culture has its own means of repentance and cleaning up. Some people dance, some take drugs, some repent in their prayers, Mexicans have had very open rituals like pilgrimages since pre-Hispanic times.[iii]

I Cinema Scope skriver den brasilianske filmkritikeren Pedro Butcher at Reygadas evner å overføre den konfliktfylte latinamerikanske sjel til film, nettopp ved ikke å snakke om religion som en relasjon mellom himmel og jord, der frelse er mulig, men som menneskelige ritualer direkte knyttet til den menneskelige kropp. Dette er også grunnen til at sex blir så viktig for Reygadas. For selv om det finnes svært eksplisitte sexscener i filmene hans er disse langt fra erotiske. [iv]

Carlos Reygadas utmerker seg som en av samtidens mest oppriktige og kompromissløse filmskapere. I en søken etter alltid å lage gjennomgående god film jakter Reygadas på intet mindre enn en gjenreising av filmkunsten, der historien er underprioritert mens det subversive i filmkunsten skal komme til uttrykk. I hans debut var kamerabevegelser en viktig essens, i Gudenes kamp er det klipping som står i fokus, mens hans siste film, Stille Lys, må sies å hvile i fotografiet.

Med den tredje filmen kom også den unisone anerkjennelsen på verdensbasis. Fra å være pikant provokatør representerer Stille Lys filmkunst i Dreyersk ånd der Reygadas hansker med moralske dilemma på en atskillig mer subtil måte. Ved den norske premieren skrev Aftenpostens anmelder:

Meksikaneren er en gudbenådet forteller, en lyrisk og moden filmmaker med sjelden innfølingsevne og kompromissløs konsekvens. Stor filmkunst og dyp livsinnsikt.[v]

Som produsent for unge talenter er Reygadas med på å stimulere regissører til å lage film etter eget hjerte, og fungerer som mentor for unge filmskapere. En av disse er Amat Escalante som var assistentregissør for Gudenes kamp og som har Reygadas som produsent både for Sangre og Los Bastardos.

Det stille univers

De fleste regissører, ikke bare i Mexico, benekter som regel at nasjonaliteten er viktig i forhold til deres ønske eller visjon om å lage film. Likevel har utenforstående ofte et ønske om å definere en trend eller en bølge fra en filmnasjon. Filmene som er nevnt hittil har sitt forhold til virkeligheten som gjennomgående tema. Det er derfor også relevant å nevne regissøren Fernando Eimbcke, en tungt priset regissør allerede etter sine to første filmer, Andejakt ( Duck Season 2004) og Lake Tahoe (2008). Eimbcke er en hjemlig favoritt som har stukket av med de fleste viktigste nasjonale prisene og står for et helt annet uttrykk enn Reygadas.

Selv om også Eimbcke hviler på regissører før ham, har han funnet sitt eget landskap og utviklet en tone, og et formspråk som er sitt eget. Eimbcke skaper stille univers der hans unge karakterer jobber med å uttrykke seg i vanskelige følelsesmessige situasjoner. Før Andejakt kom på kino i Norge hadde den lenge vært en festivalhit. Det svarthvite fotoet og følelsen av å ta del i en kontemplativ hverdag hos ungdom som ikke helt vet hva de skal, ga opplevelser som minnet om Jim Jarmuschs Stranger Than Paradise fra 1984. Eimbckes måte å jobbe på skaper film som tilsynelatende er enkle, men som behandler svært komplekse følelsesforhold.

I Lake Tahoe, handler det om døden, men Fernando Eimbckes fokus er en nedtonet refleksjon omkring unge menneskers forhold til sorgarbeid. Ved premieren i Berlin 2008 skrev Variety:

A lazy exercise in cute minimalist humor, low-budget but visually glossy Mexican film «Lake Tahoe» is so dry and slight that it threatens to drift right off the screen.[vi]

Nasjonalitet og identitet

To nye skudd på stammen bekrefter det eksplosive i meksikansk film om dagen. Voy a explotar!,(I’m Gonna Explode) er en slags Bonnie and Clyde på lavbudsjett, for ungdom, der uforløst raseri mot foreldregenerasjonen fører til et opprør som i all hovedsak går utover dem selv. Regissøren Gerardo Naranjo var til stede ved visningen i Berlin og utrykte hvor lite sansen han hadde for det som ble betegnet som «meksikansk film», men hvor viktig denne filmen var for ham personlig. Det eksplosive her ligger i karakterene, mens det eksplosive i Sin Nombre (Cary Fukunaga, 2009) ligger i uttrykket. Sin Nombre er en absolutt storsatsning, plukket opp av Focus Film og ikke usannsynlig å se på norske kinoer i løpet av året. Filmen er mindre filmatisk spennende, og mer tilpasset en klassisk fortellerstruktur med en tydeligere moralsk linje. Handlingen er imidlertid knyttet direkte til en meksikansk hverdag som tidligere kun er behandlet i dokumentarfilmen: De ekstremt vanskelige forholdene for mellomamerikanere som ønsker å krysse Mexico for å nå drømmen om Amerika.

Parallelt med fiksjonsfilmen produseres også en stor underskog av dokumentarfilm i Mexico, der en dedikasjon til å utforske samtidas nasjonale sjel er tydelig. Filmer om migrasjon og immigrasjon, om folk som blir igjen og mennesker som har forlatt landet er et gjennomgående tema. Generelt sett er den meksikanske filmen for sammensatt til å snakke om en bølge, men et felles utgangspunkt er muligheten for en statlig finansiering. Det meksikanske filminstituttet, IMCINE, bidro i 2008 til at sytti meksikanske filmer så dagens lys i løpet av året. Det er filmer laget av en sammensatt gruppe filmskapere med en trang til å lage god film på ulikt vis og med politisk og økonomisk mulighet til å gjøre det. Det mest interessante med dagens meksikanske filmskapere er en sterk bevissthet for det kunstneriske formspråket og at de ønsker å sette sin egen signatur på filmproduksjonen.


[i] VG, Jon Selås 02.03.01 (http://www1.vg.no/film/film.php?id=614)

[ii] Reel Views, James Berardinelli, 2001 http://www.reelviews.net/movies/a/amores.html

[iii] Close-Up Film, Peter Fraser http://www.close-upfilm.com/features/Interviews/carlosreygadas.htm

[iv] Cinema Scope, Bedro Butcher: http://www.cinema-scope.com/cs23/spo_butcher_battle.htm

[v] Aftenposten, Per Haddal, 23.10.08 (http://oslopuls.aftenposten.no/film/article91267.ece)

[vi] Variety, Russell Edwards, 09.02.08 (http://www.variety.com/index.asp?layout=festivals&jump=review&id=2478&reviewid=VE1117936140&cs=1)



Relatert

Solanas og risikoens estetikk – notater om en mangfoldig filmfortelling

Z #2 1987: På slutten av 60-tallet var den argentinske regissøren Fernando Solanas en av Sør-Amerikas mest [...] | kun utdrag

Filmens verdenskart

Z #2 2009: Trender i tysk, afrikansk, kinesisk, latinamerikansk, koreansk, thailandsk, taiwansk og rumensk film anno 2009.

Grovkornede skjebner

Z #2 2010: Den nye argentinske filmens tematikk og minimalistiske estetikk ble født ut av nødvendighet i en fortvilet økonomisk situasjon. At den skulle få så stor gjennomslagskraft hadde ingen trodd.


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Ut av det grå: Filmfestivalen i Berlin

Z #2 1983: Den 33. internasjonale filmfestivalen i Berlin, som gikk av stabelen de to siste ukene i februar, [...] | kun utdrag

Kunsten som hammer og speil – Om ny svensk dokumentarfilm

Z #2 1984: Det svenske filmåret 1983 var på mange måter dokumentarfilmens år. En hel rekke nye [...] | kun utdrag

Even better than the real thing

Z #4 1997: Filmscenografi er ofte mer enn en bakgrunnskulisse for handlingen. Marion Mueller gir her en knapp [...] | kun utdrag