Det alternative kretsløpet: intervju med Jytte Jensen

Filmfestivaler, cinematek og andre spesialiserte kinoer fungerer i stadig større grad som en alternativ distribusjonskanal for en lang rekke filmer som ellers ikke blir plukket opp av det kommersielle apparatet. Dette gjør det mulig å se noen av de svært mange filmene som ikke blir satt opp på kino på vanlig måte. Men hvordan fungerer utvelgelsen? Vi har snakket med Jytte Jensen, som velger ut filmer for Museum of Modern Art i New York, et av stedene hvor nysgjerrige filminteresserte kan sjekke ut nye filmer og trender.

Z: Hvilke nyere filmer får plass på visningsprogrammet til MoMA, og hva er det du ser etter?

Jytte Jensen: Jeg forbereder nå en retrospektiv med kinesiske Jia Zhangkes filmer. Han er en av de mest innflytelsesrike, og etter min mening en av de mest begavede regissører i dag, ikke bare i Kina, men innen samtidsfilmen generelt. Noe av det som gjør nettopp ham så interessant, er at han bruker filmmediet helt fritt, og lager filmer som ofte bryter barrieren mellom fiksjon og fakta. Tradisjonelt sett har det jo vært en helt tydelig opptegnet grense mellom dokumentarfilmen og fiksjonsfilmen. Nå er denne grensen mer flytende, og man eksperimenterer på tvers av de to, noe som jo er naturlig når man har akseptert at dokumentarfilmen ikke er objektiv.

Et annet eksempel er brasilianske Eduardo Coutinho. Han jobber innen dokumentarfilmen, og også han stiller seg kritisk til sjangeren. I sine senere filmer har han begynt å flette inn fiksjonaliserte scener for å utfordre hva vi tenker på som «sant» i dokumentarfilmen.

ContemporAsian, en fast visningsserie som jeg er ansvarlig for, består av asiatisk film som ikke har fått distribusjon i USA. Fremmedspråklig film har generelt et problem med å få distribusjon her, de har ikke det samme kommersielle potensialet. Derfor er institusjoner som MoMA så viktige for disse filmene, og for filmpublikummet. Selv om filmene vi viser gjerne kan ha vært kjempepopulære i sine hjemland, når de ikke alltid frem på det internasjonale markedet. Filmene som vises på ContemporAsian-programmet blir alltid vist én uke i strekk. Dette betyr at de får en «theatrical release» i USA, som igjen fører til at de får en anmeldelse i [avisen] New York Times. Selv en lunken filmomtale i denne avisen er enormt viktig, og vil ha positive ringvirkninger, da vi oppnår å få spredd kunnskap om filmen. De som leser New York Times vil merke seg tittelen på filmen, eller navnet på regissøren, og så vil kanskje nysgjerrigheten føre dem til oss for å se filmen, og det er ofte slik vi når et større publikum.

Det er også viktig for oss å utdanne publikummet vårt, og lære folk at det ikke er farlig å se film med undertekster – som amerikanere dessverre ofte er veldig skeptiske til – men heller forsøke å oppheve denne sperren som mange har, og som hindrer mye internasjonal film i å nå ut. Uten denne nysgjerrigheten, åpenheten og viljen til å se fremmedspråklig film vil vi miste et internasjonalt filmsamfunn, og dialogen mellom forskjellige filmnasjoner vil som konsekvens også bli brutt.

Generelt er jeg på jakt etter det som er «annerledes» og unikt ved måten mediet er brukt på. Dette kan for eksempel være en ny måte å fortelle en historie på, slik som Rodrigo Plá fra Mexico gjør. Plá har kun laget tre filmer, men har allerede en karakteristisk måte å fortelle en historie på, og man vet med en gang når det er en Plá-film det er man ser. Til forskjell har vi Carlos Reygadas, også en meksikansk regissør – ja faktisk en av mine favorittregissører som har dukket opp de siste tiårene – som utvikler en helt forskjellig stil fra film til film. I likhet med Plá har også Reygadas laget tre spillefilmer, og jeg vil påstå at hver film er helt unik. Derfor mener jeg at det er ikke bare er én måte å se på film på, eller én bestemt kvalitet man bør se etter. Man må på en måte være i stand til å kjenne det, for eksempel i filmens rytme kan man finne om det ligger et stort talent



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Årets norske kortfilmer anmeldt

Z #3 1992: Siden kortfilmfestivalen i Trondheim i 1984 har Z hvert eneste år anmeldt samtlige norske [...] | kun utdrag

Kardemomme by: Utopi med plassmangel

Z #3 1988: Med hjelp av Thorbjørn Egner har Bente Erichsen forsøkt å overføre en unik og populær utopi [...] | kun utdrag

Landskapsfotografiet i globaliseringens tid. Om Edward Burtynskys poetiske miljøaktivisme

Z #1 2008: Den kanadiske fotografen Edward Burtynsky har i flere tiår tatt bilder av landskap endret av [...] | kun utdrag