Cricket, Bollywood og slumbikkjer på speed

Dette er en samtale mellom en sosialantropolog og en journalist. Begge to er norske indere og ble gitt i oppgave å tenke høyt rundt «indisk films innflytelse på den vestlige verden».  Det ble en samtale om Tarantino, terrorisme og postmodernisme.

Det minst internasjonale stedet, uberørt av Oscar og slumeksistenser, må være Valkyrien – eller Valka som det heter på folkemunne – på Majorstua. Jeg tar selvfølgelig feil, servitøren er kineser, og vi har knapt satt oss ned før en glad mann ved nabobordet vil diskutere journalistens Marius-genser. «Mor mi strikka en sånn en gang til meg, det var på Trysil,» forklarer han. Undertegnede får den takknemlige oppgaven det er å trekke samtalen over fra temaet «inder i Marius-genser», til mitt første spørsmål til sosialantropolog Jai S Ganapathy. Han er førstelektor i flerkulturell forståelse, mangfold og konflikthåndtering, og har tidligere forsket på Bollywood.

Måtte det vestlige regissører og filmer som The Darjeeling Limited og Slumdog Millionaire for å gjøre India mainstream, eller har vi sett dette før i filmer som The Passage to India, Jewel in the Crown og den Oscar-vinnende Gandhi?

 

Først og fremst, hvem er vestlig og ikke- vestlig? Se på Mira Nairs Mississippi Masala som tok opp viktige spørsmål på flere kontinenter. En gruppe mennesker ble drevet ut av Afrika av Idi Amin, og dannet en indisk diaspora i USA. Filmen har vært et veldig godt utgangspunkt, her kunne det vestlige publikumet bli litt kjent med Bollywood. Vi kan kategorisere henne som vestlig med indisk bakgrunn. Salaam Bombay fra samme regissør…

Ja, Slumdog Millionaire har jo blitt kalt Salaam Bombay på speed!

 

Ja, ikke sant. Vi har Deepa Mehta som har laget sterke filmer utenfor Bollywood-sjangeren og vist vestlige tilskuere hva indisk film er, den indiske måten å lage film på.

Tenker du på Satyajit Ray-måten da?

 

Ja, eller mer parallell cinema, og Mehtas filmer som trilogien Fire, Earth og Water.

Water ble nominert, men nådde ikke opp i Oscar-sammenheng. Jeg tenkte at det var fordi Mehta tok noen Hollywood-grep der, og gjort hovedpersonene litt vel glossy.

Den ble forbudt i India, de prøvde jo å filme den i Benares, men tematikken var for kontroversiell. Fire også. Så hun endret sikkert noe, kanskje for å nå flere? Derfor ble det nok også litt mer glossy. Men Waters tematikk, enkenes situasjon, var en ganske ukjent problematikk for det vestlige publikum, til forskjell fra Slumdog Millionaire og fattigdom som alle kan noe om. En annen film, som er veldig indisk, er Amir Khans Lagaan.

Ja, den er jo erkeindisk og det ble sagt om den at den var en favoritt under Oscar i 2002, men var altfor lang.

Ja, de kunne ha kuttet den ned. Men temaet var slående og en helt kjent problemstilling, han lot det kretse rundt cricket og det engelske herredømme over India.

Så du avfeier problemstillingen om at det må være en vestlig regissør?

Ja, jeg har fått spørsmålet før. Med Slumdog var timingen veldig bra. Vi må lese den i forhold til det som skjedde, alles øyne var rettet mot Bombay på grunn av terrorhandlingene, og så var det rett før Oscar-nominasjonene. Filmen ble en symbolsk erklæring fra hele verden.  «Vi er med dere!»

Spiller filmer som Slumdog og Darjeeling på indiske filmkonvensjoner, og hvorfor denne interessen for India i film akkurat nå?

Ja, de gjør der. I Darjeeling har du tre brødre som møtes på toget, på det ene planet skal de finne seg selv, men det handler også om forholdet dem imellom. I Bollywood ser man også treenigheter, de kan stå for fortid, nåtid og fremtid eller kropp, sinn og sjell. Treenigheten står sterkt i den indiske mytologien. I Bollywood har du gjerne to brødre som skal finne sin far, eller to kvinner som skal finne sin bror. I Darjeeling skal de tre brødrene finne sin mor. Et viktig element som vestlige filmer er opptatt av er de dyadiske relasjoner, altså en relasjon mellom to personer, men dette med tre er veldig nytt, og har større problempotensiale. Flashback står også veldig sterkt i den indiske filmen, gjerne gjennom dans og musikk.

 

Men, kan vestlig film endelig tillate seg å være mer melodramatisk når de låner grep fra indisk film?

Ja, i Slumdog Millionaire er den klassiske 80-tallsfilmen hentet fre….

Ånei, ikke foregrip neste spørsmål nå! For jeg lurer på om det er andre sider ved den indiske filmarven som man heller kunne vendt seg til for inspirasjon. For eksempel tror du at japanofile Tarantino, som stjeler friskt fra actionfilmer og blaxploitation fra 70-tallet, kunne laget en film basert på dishum-dishum-filmer (les: slåssfilmer) hvor Amitabh Bachchan spilte sint, ung mann uten fortid?

Absolutt! Du har jo filmer som Zanjeer og Sholay fra 70-tallet, Muqaddar Ka Sikandar.

Nå ramser du opp barndommen min.

Haha. Det var en film til, som ble en hit? Deewar! Shashi Kapoor og Amitabh Bachchan spilte brødre, Kapoor var politimann og Bachchan spilte en karakter basert på den undergrunnskriminelle Haji Mastan. To brødre, forskjellige karrierer.

Det der ble etter hvert en klassisk fortellingsmodell?

Ja, man ble gjerne skilt ved fødselen, kall det Lost-and-found-modellen. Tarantino kunne laget dette uten problemer, og spor av dette ser vi også i Slumdog Millionaire. Etter uavhengigheten kan vi dele indiske filmer i tre hovedkategorier. Den første var den nasjonsbyggende som kom på 50 og 60-tallet.

Da var alle preget av den nehruanske ånden?

 

Ja, og på 70-tallet immigrerte folk til byen, flyktet inn for å få jobb. Da kom Amitabh Bachchan i roller hvor han gjerne spilte bonden som ble utnyttet av jordeieren, og de kjempet nå på en annen måte enn tidligere. 80-tallet var en brytningstid, med masse interne problemer. Sikhene var det store temaet, gjerne forholdet mellom hinduer og sikher. På 90-tallet ser du den store liberaliseringstrenden, India åpner seg mot verden. Og sterke hindukrefter og hindunasjonalister er på fremmarsj, det var jo nesten krig i Kargil. Da kom filmer som Bombay, Kashmir og Roja, gjerne med temaer som kjærlighet i bunn.

Ja, for det var gjerne forbrødring man ville ha i filmene?

Ja! Både liberaliseringen og nasjonalismen blomstrer. Det vi ser er et India som skal forsvare seg mot ytre krefter, og da blir identiteten sterkere. Filmen Border kom også da, og selv om ikke Pakistan nevnes står landet sentralt.

Er det en ironi i dette, med denne utviklingen får Hollywood lov til å ta de store følelsene tilbake?

Ja, men Hollywood har da masse følelser, men for den vestlige tilskuer skal man nok kontrastere følelsene mye mer. På indiske kinoer gråter alle. Melodramaet bidrar veldig sterkt til å gjenfinne de store følelsene. Man tar opp speilet nå, det er tillatt få det ut. Det kan Bollywood bidra med, og tendensen i vestlig film, som vi ser i Slumdog, er at dans kan være et element som brukes som en mental reise. Det blir en refleksjon, en reise tilbake.

Jeg synes dansescenen i slutten av Slumdog virket påklistret, litt narraktig?

Haha, ja, det ble påfallende at den skulle slutte sånn, men de åpnet for å inkorporere sang og dans som jo er en veldig viktig ingrediens i Bollywood. Tror mange har det samme synet som deg.

Tarun Tejpal er redaktør for det journalistiske gravenettstedet tehelka.com, forfatter og indisk intellektuell. Om filmen skrev han følgende.

The awgee mobs — which include vast swathes of awgee India — will not be held back by the remarkable metamorphosis of Hindi-speaking slum children into English-speaking teenagers — smoothly accomplished whilst riding the roofs of trains, without the intervention of any forms of schooling. Nor will they wonder by what divine principle some of the desperately destitute speak Hindi and others English. In the happy world of air-conditioning and popcorn — and fountain Pepsi — the poor can be made to do whatever we wish. Dance, sing, love, win quiz contests, murder with a Webley & Scott, die in a tub full of currency notes. What is the meaning of being rich if you cannot make the poor do whatever you wish? What is the meaning of being Hollywood if you cannot make of India whatever you wish?

Tror du Tejpals syn er representativt for hvordan Indias highbrows vurderer den vestlige interessen for India?

 

Som jeg leser det her, har han et sterkt syn i forhold til hegemonisk diskurs, og jeg kan være enig i kritikken. Men det er todelt, den øvre middelklasse mener Bollywood bare er trash, men på privaten ser de alle filmene. For dem er det dårlig smak å se filmene. Den dobbeltheten ser jeg også i et maktperspektiv. Apropos språk, de som har sett Salaam Bombay eller vært i Bombay vet at disse slumbarna faktisk er ganske flinke til å snakke flere språk, de kan dem ikke flytende, men de snakker gjerne fransk, engelsk og hindi. De er ganske innovative, for det dreier seg om å overleve.

På den ene siden ropte de fattige opp om at de følte seg utnyttet. Da Slumdog ble en dundrende suksess, ble det delt ut søtsaker i alle indiske slummer. Har filmen vist at den har en politisk slagside?

 

Jeg tror ikke filmens utgangspunkt var det, som de selv sier, de ville lage en feelgood-film. De skulle ikke lage en politisk film, men gå inn i en drømmeverden. Film har ikke et klart budskap. Vi har mange filmer i India som det, rags-to-riches-filmer, og Mira Nair fikk også mye kritikk for å lage filmer om det. Jeg tror at alt bare klaffet for Danny Boyle.

Indias største nålevende skuespiller, Amitabh Bachchan, støttet først Slumdog og raste mot indisk film som ikke kan lage noe så kreativt. Deretter fikk han smadrende kritikk så øra flagret, og trakk tilbake sine uttalelser.

Det går igjen på at det hele må leses i en postmoderne kontekst. Jeg leste den kritikken inn i at India skinner, vi er premissleverandører på IT og kunnskap, og verden kommer til oss. Hans kritikk ble lest inn i at vi indere igjen skal stå med lua i hånda. Hans uttalelser ble politiske, og han ble beskyldt for å tenke som en indisk tigger på 50-tallet.  Se på cricketverdenen, de kommer til India for å spille nå, vi har penger til å arrangere Indian Premier League…

(Vi blir igjen avbrutt av Glad Mann som igjen vil påpeke at hans mor strikket flere Marius-gensere på en strikkemaskin i Trysil.)

Uttalelsen til Bachchan sto i sterk kontrast til den nasjonale stoltheten, hvorfor skulle vi plutselig være underdogs?

Ja, men det er jo problematisk at Bollywood ikke reflekterer hele den indiske virkeligheten?

Det er to klare trender i de siste filmene. Handlingsrammene er flyttet fra India til verden. I Singh is King starter man i Punjab, turen går deretter til Egypt, så til Australia. I Dhoom 2 starter filmen i Sør-Afrika, går til Mumbai og så til Brasil og Fiji. Vi reiser ut i verden, mens verden kommer til India.

Kanskje det er mye penger i Bollywood for tiden?

Vi er blitt verdensborgere. Før handlet det gjerne bare om en annen location enn India, men nå skjer hele handlingen i ulike relasjonssammenhenger på ulike kontinenter. Før var utlandet bare til en sang, man flyttet location, eller en person var en NRI (Non Resident Indian) som kom hjem igjen og så hvor problematisk det var. De beveger seg på en annen måte nå, for å fange opp flere, åpne filmene for en større bredde. Dhoom 2 ble kjempepopulær i Brasil fordi deler var spilt inn på Copacabana. De har skiftet fokus fra fattigdommen og egne sosiale problemer, til organisert kriminalitet og terrorisme og hvordan dette påvirker oss. Før kunne man lage film om klasseproblemer, nå handler det mer om problemer i egen klasse. Ikke som før, da kunne det gjerne handle om en som var lavkaste som ville gifte seg med som var av høyere kaste.

Så nå handler det mer om moderne i-landsproblemer?

Ja, og en annen trend er sport, og det å skape stolthet gjennom sport. Filmen Chak de! India med Sharukh Khan og snart kommer Victory som handler om en fattig gutt som blir kjent cricketspiller. Jeg tror vi snart kan se finanskrisen i filmene også, men India er ikke så påvirket ennå.

Jeg hadde litt problemer med bølgen av shaadi-filmer (filmer med bryllup som tema) som kom for noen år siden. Det var nostalgiske filmer laget for en lengtende diaspora, de lagde et slags utopisk og supertradisjonelt India i filmene. Jeg tror det nesten ødela en hel generasjon mødre, som ikke så for seg noe annet enn indiske storbryllup for sine barn.

 

Det er snakk om de klassiske dikotomiene i forhold til det å ha en indisk identitet, og det å integrere seg. Hvor går grensen mellom «indianness» og «exness»? Forfatteren Jhumpa Lahiri tar opp identitetshåndtering blant «expats» i sin bok, noe vi også ser i filmen basert på boken, The Namesake regissert av Mira Nair. Nostalgien ligger i det at man prøver å håndtere sine identiteter, og det er en vanskelig balansegang.

Har desikulturen det i seg at den kan bli like enerådende og kul som den svarte, amerikanske populærkulturen har blitt gjennom musikk og dans? Eller er det som komikeren Russell Peters sier, den sterke indiske aksenten vil alltid stå i veien?

Min oppfatning av desikulturen er at den har blitt kul på mange måter. Se på gjennomslaget bhangramusikken har fått gjennom dansesteder i London og New York. Og i forhold til moteindustrien, der har kurtaen igjen blitt populær, et tradisjonelt indisk plagg. Du kan se påvirkningen i filmer som Moulin Rouge og Guru som også bruker sang og dans, så vi kan så absolutt bli like kule som den afrikanskamerikanske kulturen.

Men jeg har lest at en av grunnene til at asiatiske damer, deriblant indiske, ikke slipper til i store roller i Hollywood er at de ikke representerer en stor nok diaspora i USA. De har ikke stor nok appell.

Jeg tror det vil endre seg. Problemet med å bruke indiske kvinner var at de inntil nylig ikke hadde den selvstendigheten de har nå. De var sati–savitri, så uskyldsrene, og hadde ikke appellen til å erobre Hollywood. De har vært vakre, men hva mer? Freida Pinto som spiller i Slumdog kan slå gjennom, det tror jeg kommer til å skje. Indiske kvinner er verken hvite eller svarte, men en mellomposisjon som kan bli en viktig markør, og ha større appell.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon