Sett gjennom 25 år

hovedbilde

Etter tjuefem år og 104 utgaver av filmtidsskriftet Z passer det nå – i Z nr. 105 – godt å se litt tilbake. På et blad som både har vært lovprist og utskjelt, men bare litt av begge deler, definitivt for lite …

Z hører hjemme i en lang tradisjon av norske filmtidsskrift, mange av dem idealistisk basert, med kortere eller lenger levetid. (For en gjennomgang av de norske filmtidsskriftenes historie, se Iversen, Z43:6.) Allerede i 1909 skal Hugo Hermansens Norsk Kinematograf-Aktieselskab ha utgitt bladet Kinéma og Norsk Filmblad kom ut fra 1930, skiftet i 1965 navn til Film & Kino og utgis fremdeles av den halvoffentlige institusjonen ved samme navn. Utgivelsen av norske filmtidsskrifter er et stafettløp, skrev filmviter og Z-skribent Gunnar Iversen i sin gjennomgang av norske filmtidsskrifters historie. Da var Z mot alle odds blitt Norges lengstlevende uavhengige filmtidsskrift, og hadde med sine 43 numre publisert flere utgaver enn noen av sine forgjengere. Nå er det gått nye 15 år og Z løper fremdeles, uavhengig og fritt joggende i en medieverden der det meste har forandret seg i løpet av bladets tjuefemårige historie.

Z – et tidsskrift av og for filminteresserte
Filmtidsskriftet Z ble startet i 1983. Et idealistisk foretak, med utspring i miljøet i Filmhuset i Wessels gate 4 i Oslo, der både Norsk filmsenter, Norsk filmforbund, Studieavdelingen i Norsk film AS, Oslo Filmklubb, Kortfilmfestivalen og Norsk filmklubbforbund holdt til i felles lokaler.

Det var filmklubbforbundet, som på dette tidspunkt hadde klart å karre til seg en viss statlig støtte og dermed kunne gi bladet et slags økonomisk fundament, som stod for utgivelsen. At redaksjonen jobbet og skrev gratis var likevel en forutsetning for driften.

Nå runder tidsskriftet altså 25 år. La meg ta en avstikker til det som har skjedd ellers i verden i løpet av disse årene.

Tjuefem års kontinuerlig medierevolusjon
I løpet av den siste tjuefemårsperioden har vi gjennomlevd den sannsynligvis største medierevolusjonen i verdenshistorien, i hvert fall siden boktrykkerkunsten ble oppfunnet. Og den revolusjonen har skjedd på flere områder.

I Norge, der man hadde hatt en skjermet tilværelse i ly av de statlige monopolbedriftene NRK og televerket, fikk vi på 80-tallet et frislipp av mediene, med avskaffelsen av monopoler for telefon, radio og TV og en derpå følgende mangedobling av medietilbudet til de såkalte tusen hjem (i virkeligheten er det langt flere hjem enn det). CD-platen, med digital musikk, ble utviklet i 1980 og film ble distribuert til de samme hjem med video på såkalte VHS kassetter. Fra 1996 er VHS gradvis blitt erstattet av DVD platen og videreutviklinger av denne. Distribusjonskanalenes kvalitet og tilgjengelighet øker, mens prisene går nedover. På nittitallet fikk så mobiltelefonen sitt gjennombrudd og endret totalt måten vi kommuniserer med våre omgivelser og organiserer våre liv på.

Men, den aller viktigste nye mediekanalen er nok fremveksten av internett. Fra 1993 har nettet gir hundrevis av millioner mennesker mulighet til å motta og dele informasjon med andre enkeltindivider rundt i hele verden, til å laste ned tekst, bilder, lyd og ikke minst film i et omfang og på en måte vi knapt kunne forestille oss for tjuefem år siden.

Alle de nye mediekanalene er i bruk for å formidle film. Både ny og gammel film er i løpet av kort tid blitt utrolig lett tilgjengelig, i stadig bedre kvalitet, på fjernsyn, digital video og altså nedlasting fra nettet. Selv mobiltelefonen er et hyppig brukt medium for film.

Har vi hodet med oss, eller henger det etter på slep?
Alle disse teknologiske nyvinningene medfører selvsagt et enormt behov for møtesteder der refleksjon og debatt omkring de nye mediene kan finne sted. Det gjelder ikke minst den delen av disse mediene som handler om produksjon, formidling og bruk av film. For utviklingen har ført til at filmen har gått fra å være et medium i kombinasjon med visning på kino til å bli en ren uttrykksform eller, på sitt beste, en kunstform. I en viss forstand er nok mediet fremdeles budskapet, slik medieforskeren Marshall McLuhan vil ha det til (Understanding the Media, 1964), men man kan på den annen side også argumentere for at mediet og budskapet har skilt lag. Budskapet er budskapet, men mediet kan være så mangt. På samme måte som skriftlig fortelling er en kunst-/uttrykksform og boka er en av de medier den formidles gjennom, er levende bilder en uttrykksform og kinolerret, tv-skjermen, eller hva det nå måtte være man bruker til å se bildene på, er mediet.

Mens de nye mediene formidler mengder av informasjon kan det foreløpig virke som de er mindre egnet til å formidle refleksjon. Kanskje er det derfor filmtidsskriftet Z er forblitt et papirfenomen gjennom alle disse årene, et hode på slep etter medieutviklingen?

Steinalderteknologi
Da Z startet opp i 1983 var det i en annen medieverden. Den praktiske produksjonen av bladet foregikk manuelt og ble utført på dugnad av redaksjonsmedlemmene selv. Alle manus ble levert på papir og måtte skrives inn på en satsmaskin. Striper av fotosats ble limt opp på arkene som skulle bli originaler til bladets enkelte sider. Større overskrifter ble overført bokstav for bokstav fra voksede ark med såkalt Letraset. Bilder ble avfotografert med spesielle raster og limt opp på originalsidene med varm voks. Deretter ble originalarkene avfotografert i spesielle kameraer og negativene fra dette kameraet ble overført til offsetfolie og fóret inn i trykkpressen som igjen overførte det hele til papir. Trykkeriet som utførte den siste delen av jobben var T&O Trykk, et trykkeri som ble startet på 60-tallet av den grafiske designeren Bruno Oldani og filmimportøren Tore Erlandsen. Trykkeriet hadde blant annet stått for opptrykk av en rekke nyskapende filmplakater på slutten av 60-og utover på 1970-tallet, inspirert av blant andre Andy Warhol og polsk plakatkunst. Filmkulturen satt i veggene i trykkeriets lokaler i Teatergata 3 i Oslo.

Budskapet
Det første nummeret av Z fra vinteren 1983 er sterkt preget av redaksjonell entusiasme og man aner vel at de samme entusiaster som skrev artiklene også har klippet og limt sammen det hele til et blad på 32 sider. Redaksjonen bestod av en gjeng sterkt filminteresserte mennesker fra et miljø der man hadde utviklet en tradisjon for kollektive løsninger. Altså mange redaktører, men ingen sjefer. Per Ekse, som senere skulle gjøre seg bemerket som en kreativ tekstforfatter i reklamebransjen, fikk æren av å forfatte den første lederen. De øvrige redaksjonsmedlemmene var Åge Hoffart, Ellen Jacobsen, Jan Kortner, Jan Simonsen, Toril Simonsen samt undertegnede. Ekse trakk opp noen siktlinjer for driften som åpnet for det mangfoldet som etter hvert skulle prege bladet. Allmenn kunnskap og alternative synspunkter og tilnærmingsmåter var viktige stikkord for redaksjonens arbeid og målsetninger. Det lå et opprør skjult under disse formuleringene. Et opprør mot den gjerrige norske kulturen, på manglende privat og offentlig satsing. Vi måtte ha filmskole, satsing på nye filmtalenter gjennom økt kortfilmproduksjon, satsing på film som kunst, større bredde i kinorepertoarene! Dette var også fanesaker for filmklubbevegelsen som bladet hadde sprunget ut av. Parallelt med utviklingen av tidsskriftet hadde filmklubbevegelsen tatt initiativ til å starte den norske kortfilmfestivalen og til alternativ filmimport som senere skulle utvikle seg til Arthaus – stiftelsen for filmkunst.

Z nummer én inneholdt alt fra festivalrapporter til artikler om filmhistorie, en filmanmeldelse, to teoretiske artikler, diskusjoner rundt kortfilmens kår i Norge, quiz og smånyheter og sist, men ikke minst, brakte bladet nekrologer over to nylig avdøde filmregissører som hadde betydd mye for kretsen rundt det nye filmtidsskriftet: Erik Løchen og Arnljot Berg. En ny tid var på vei, men bygget på det som hadde vært.

Flere av Zs første bidragsytere hadde studert filmvitenskap ved utenlandske universitet. Noe filmstudium fantes ennå ikke i Norge, verken på det teoretiske eller praktiske området. En viktig sak for Z i de første årene var altså å få slike utdanninger på plass. Om det i noen grad skyldes bladets eksistens kan sikkert diskuteres, men ganske snart ble film et fag man kan studere på universitet og høyskoler landet rundt.

Formidling har tradisjonelt vært et stikkord for filmklubbevegelsen. På samme vis ble formidling av kunnskap sentralt for filmtidsskriftet Z – også gjennom popularisering av filmvitenskapelig kunnskap.

Z engasjerte seg også helt fra starten sterkt i debatten om norsk filmproduksjon. Det første nummeret i 1984, Orwells beryktede år, presenterte opptakten til det som skulle blir 80-tallets store filmkunstprosjekt: Oddvar Einarsons film «X». Som en hyllest til denne nesten-naboen langt bak i alfabetet presenterte Z Einarsons filmmanifest, et intervju med regissøren og en billedserie fra arbeidet med en gigantisk «X» malt på en vegg i Oslo sentrum for å markere starten på filmprosjektet.

Z tok, og tar fremdeles, et spesielt ansvar for kortfilmen av mange betraktet og behandlet som et filmens stebarn. Det første nummeret i 1985 var helt viet kortfilm, med de norske filmene fra kortfilmfestivalen i Trondheim høsten 1984 som hovedfokus. Samtlige norske filmer fra festivalen ble anmeldt og i årene etterpå har Z hvert eneste år fulgt opp tradisjonen med et eget nummer viet til kortfilmen.

Skiftende redaksjoner
Arbeidet med Z ble snart for omfattende for den frivillige redaksjonen og man forsøkte etter noen tid å ansette en redaksjonssekretær på deltid. I løpet av få år hadde bladet hatt fem, seks redaksjonssekretærer, men det var vanskelig å få kontinuitet i deltidsstillingen. Trond Olav Svendsen ble bladets første redaktør da han i 1986 stod ansvarlig for bladets andre kortfilmnummer. Han hadde da allerede vært redaksjonsmedlem i en tid. Svendsen skulle komme til å sette sitt preg på bladet i de nærmeste årene både som redaksjonssekretær, redaktør og forfatter av blant annet en rekke poengterte artikler om situasjonen for norsk film. Et hovedanliggende for bladet i denne perioden. Høstens 1986 plasserte Z seg sentralt i filmdebatten med et spesialnummer om norsk film, der både byråkrater, produsenter, filmskribenter og hele 13 norsk filmregissører kom til orde med sitt syn på alle aspekter ved filmens situasjon i landet.

Filmviteren Gunnar Iversen ble også snart en sentral person i Z, både som redaksjonsmedlem og artikkelforfatter. Fra slutten av 80-tallet skrev han en rekke artikler med tema fra norsk filmhistorie. På denne måten ble mye filmhistorisk grunnforsking gjort tilgjengelig for et større publikum. En rekke gamle og nyere norske filmskapere fikk sine minibiografier trykket i Z.

Fra nummer to 1988 ble undertegnede engasjert som fast ansvarlig redaktør for bladet og arbeidet med bladets layout ble utført av Anders Dybwad som var typograf og sivilarbeider i filmklubbforbundet. Sammen med Anne Stokke førte Dybwad bladet inn i dataalderen. Layout kunne nå trylles fram på datamaskiner fra Apple. Den grafiske designen ble mer profesjonell og etterfølgere som billedkunsteren Anne Lise Stenseth og grafiske designere som Monica Celius, Kirsti Bergh og ikke minst Egil Haraldsen har senere etter tur satt sitt personlige signatur på bladet. For øvrig er jeg neppe den rette til å karakterisere bladet i egen redaktørperiode, men bladet utkom i hvert fall med sine fire årlige utgaver. Fokus og tema i disse numrene var både utviklingen innenfor norsk film og nysgjerrige blikk på tidens filmskapere på den internasjonale filmscenen. Bladet brakte i denne perioden også en filmrelevant tegneserie signert Waldemar Hepstein og filmviteren Kalle Løchen hadde sin faste spalte «Kalles Korner» i Z før han gikk over i stillingen som redaktør i bransjebladet Film & Kino.

I 1996 flyttet filmklubbforbundet og redaksjonen til det nyopprettede Filmens hus i Dronningens gate i Oslo. Stillingen som redaktør, på deltid, ble utlyst for første gang og jobben gikk til Dag Grønnestad, som blant annet hadde sin bakgrunn fra Bergen filmklubb og mediefaget ved universitetet i samme regntunge by. Grønnestad redigerte Z gjennom 2 årganger og overtok etter hvert også layoutarbeidet. Zs første nettsider ble dessuten til i Grønnestads redaktørperiode, med håp om etter hvert å få til et fullstendig tidsskrift også på nett.. Dessverre har tid og ressurser aldri gitt mulighet for en virkelig utvikling av Zs nettsider. I dag fungerer de kun som en informasjonsside med mulighet for å kjøpe abonnement og enkeltnummer av papirutgaven.

Høsten 1998 takket Grønnestad for seg som redaktør og tiden var inne for en kjønnsskifteoperasjon i redaktørstolen. Tonje Hardersen, som på denne tiden allerede var ansatt i en konsulentstilling i filmklubbforbundet, overtok redaktørjobben på kort varsel og årets første nummer i 1999 var selvfølgelig viet temaet aggressive kvinner.

Etter behørig utlysning og korrekt ansettelsesprosedyre ble stillingen igjen overtatt av det svake kjønn i det skribenten Bjørn Gabrielsen tiltrådte som redaktør fra Z69. Til fortvilelse for landets bibliotekarer og andre som ordnet sin tidsskriftsamling i bokbind eller permer, nedskalerte Gabrielsen bladet til et slags mini-pocket format. Innholdet forble imidlertid stort og de tre utgavene av Z med Bjørn Gabrielsen som redaktør er blant de mest lesbare i tidsskriftets historie. Allerede etter fire utgivelser leverte Gabrielsen, som alltid hadde drømt om å flytte ut i ødemarken og bli en berømt forfatter, stafettpinnen over til Atle Boysen og flyttet til skogs. I likhet med sin forgjenger hadde Boysen bakgrunn som skribent i den trendsettende gratisblekka Natt & Dag. Boysen var dessuten kjent som skrekkfilmentusiast og leder for filmklubben Himmel & Helvete på konsertstedet Rockefeller i Oslo.

Nesten nedlagt
De første årene i det nye årtusenet holdt nesten på å bli Zs siste. Selv om Z nummer 74 i 2001 hadde porno som tema og sannsynligvis er den Z-utgaven som har solgt mest i løssalg. (Det er faktisk slik at denne utgaven fremdeles i 2008 er en av de eldre Z utgavene som selges mest gjennom Zs nettsider – selv om folk gjerne bestiller flere eldre blader samtidig, er pornonummeret ofte, liksom tilfeldigvis, blant dem som blir bestilt). Salgssuksessen var likevel beskjeden og da Norsk kortfilmfond sluttet å bevilge støtte til de årlige kortfilmnumrene så det svart ut for økonomien i Z. Det ble igjen vanskelig å opprettholde redaktørstillingen på et rimelig nivå og som daglig leder i filmklubbforbundet måtte undertegnede igjen for en periode overta som ansvarlig redaktør. Med nød og neppe ble Z berget gjennom krisen, mer gratisarbeid og et billig trykkeritilbud ble redningen.

Temanummer og ny design
Z har helt siden det første kortfilmnummeret i 1985 med ujevne mellomrom gitt ut temanummer: barnefilm, norsk film, stumfilm osv. Responsen på temanumrene var god og gjorde bladene aktuelle langt utover den korte tiden de forelå i hyllene hos Narvesen. Også for redaksjonen har det vist seg gunstig å kunne fordype seg i visse problemstillinger i en begrenset periode. Det nye årtusenet markerte overgangen til at hvert eneste nummer av Z ble et temanummer. Z er fortsatt basert på idealistisk innsats fra bidragsyterne sine, og kan ikke med sin lange produksjonstid være dagsaktuell. (Og takk for det). Med fragmentert informasjon tilgjengelig overalt, og også oppegående utenlandske filmtidsskrift lett tilgjengelige, har Z valgt å gå i dybden på kunnskap om tema relatert til film og filmmediet. I de fleste tilfelle engasjeres det nå en egen temaredaktør med spesiell kompetanse på det enkelte emnet og de siste årene har Z utgitt temanummer om dokumentarfilm, japansk film, kinesisk film, melodrama, amerikanske tv-serier og mye mer. I 2005 var det igjen redaktørskifte i Z. Ingrid Rommetveit, mangeårig redaksjonsmedlem og bidragsyter til bladet ble bladets nye sjefsredaktør og har ført bladet et langt stykke videre i kvalitet og anseelse. Fra 2002 har Z inngått et samarbeid med den grafiske designeren Egil Haraldsen. Bladet har dermed også fått en markant grafisk form som gjør at bladet peker seg ut i mengden av blader og tidsskrifter. I jubileumsåret er Z utpekt av Norsk kulturråd som et av landets prioriterte kulturtidsskrifter i kommende treårsperiode. Det blir en spennende og utfordrende tid for tidsskriftet som elsker film.



Relatert

Tidsskrifthistorien – et filmkulturelt stafettløp

Z #1 1993: I anledning Zs 10-års jubileum skuer vi tilbake på de norske filmtidsskriftenes historie – [...] | kun utdrag

Takk og farvel til Chaplin

Z #3 1997: Det svenske filmtidsskriftet Chaplin kom med sitt siste nummer i mai i år. Nummer 269 i bladets [...] | kun utdrag

Tryllelygten – Et dansk skrift om tidens filmteorier

Z #4 1991: Filmstudenter har ikke vært bortskjemt med litteratur på et skandinavisk språk. Nå har danskene [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Transfilmens mange ansikter

Hva er transfilm? Et innblikk i transfilmens mange uttrykk. | kun utdrag

Ekstatiske overganger – transkjønnede sansninger i The Matrix

Lana og Lilly Wachowskis The Matrix er et av nøkkelverkene i nyere filmhistorie, og den mest innflytelsesrike filmen skapt av transpersoner. I denne teksten utforskes filmen som et gjennombrudd for en ny type transestetikk, og som en film som utfordrer våre binære forestillinger om kjønnsidentitet. | kun utdrag

Se! Berøre! – Om bilder av skimrende og overskridende transpornobegjær

Kulturen vår har strikse forestillinger om det mannlige og det kvinnelige, og vi har også fastlåste forestillinger om hva det å være transkjønnet innebærer. Kan transpornoen åpne opp for alternative forestillinger, om kjønn og kjønnsroller, identitet og transseksuelt begjær? | kun utdrag


Fra arkivet

Han føler, hun forklarer – når filmskilsmissen havner i retten

Z #2 2015: Hva skal til for å enes om skilsmisse på film? Ser vi de svært ulike Kramer vs. Kramer, Mrs. Doubtfire og Vivianes kamp opp mot hverandre, ser det ut som nøkkelen ligger i å lytte. | kun utdrag

Kunnskapens voktere – filmarkivene og filmforskerne

Z #2 2006: Norsk film har opplevd store framganger i de siste årene. Publikumstallene har riktignok variert, [...] | kun utdrag

Tina, Bettina og High School-filmens perverse gleder

Z #2 2013: Mange high school-filmer handler bare om sex. Tina & Bettina (Alsvik, 2012) handler om flere former for sex enn de fleste av dem, kanskje fordi det er menn som spiller filmens to vakre hovedrollejenter? | kun utdrag