Mysterious Skin

.. er etter min smak en av årets beste filmer. Jeg gikk og så den etter å ha lest anmeldelsen til Ellen M. Sand i VG, ikke med skyhøye forventninger, men med en vag forestilling om en historie som rommet en hemmelighet. Jeg visste ingenting om regissøren eller filmen for øvrig. Jeg nevner dette fordi det etter mitt skjønn er den beste måten å oppleve en film på. Da er det er filmens åpning som skaper rammen for forståelse og innlevelse i forhold til filmen. (Og ikke alle reklamekampanjene og forhåndsomtalens påstander som skal bekreftes.) Med andre ord; hvis du ikke har sett filmen, se den, ikke les dette.

Avstand, mørke og glemsel

Regissøren heter Gregg Araki og han har skrevet manus over en roman av Scott Heim. Filmen handler om to gutter, Neil og Brian, som blir utsatt for overgrep fra småbyens baseballtrener.

I starten av filmen blir vi introdusert for begge guttene; Lille Neil står og onanerer mens han ser moren sin suge en av sine mange kjærester ute på en huske. Lykkelig og opphisset forteller han i voice-over at dette er første gang han får orgasme.

Det første misunnelsesverdige geniale knep fra filmskaperen er denne voice-overen. Den tilhører nemlig gutten, Neil, som voksen. Dette grepet skaper en gjennomgripende uro; Gjennom hele filmen ser vi en liten åtteåring, men tankene hans tilhører stemmen til en voksen mann.

Avstanden mellom gutteansiktet og den kåte og til tider destruktive fortellerstemmen skaper noe av den samme uroen som voice-overen i A Clockwork Orange (Kubrick, 1971). Der er det avstanden mellom volden i bildet og Alex sin opplevelse som skaper uro, her er det mer subtilt.

Det tok lang tid for meg å egentlig forstå at det ikke var den lille gutten som snakket. Faktisk først dagen etter at jeg hadde sett filmen. Mens jeg ser filmen glemmer jeg helt å være analytisk. Fortellerstemmen er sterk og styrer historien. Jeg er fra første ord/bilde dratt inn i noe jeg ikke helt vet hva er.

Den lille gutten framstilles ikke som en viljeløst offer, men som en liten gutt besatt av begjær og lyst. Samtidig er ingenting av det jeg ser spekulativt eller opphissende.

Han, Neil, sier imidlertid en ting i starten som gjør at framstillingen av han som et sterkt og selvstendig seksuelt subjekt skurrer; han kan ikke vente med å fortelle om dette til treneren sin. Dette skaper forventning til handling; hvorfor skal han fortelle treneren sin at han har hatt orgasme?, samtidig gjør det meg oppmerksom på at fortellerstemmen kanskje ikke alltid er helt ærlig.

Den andre lille gutten, Brian, er blek og anemisk. Han opplever noe vi ikke får se og som han ikke klarer å huske. Søsteren finner han i kjelleren med blod rennende fra nesa, han blir satt i badekaret av en bekymret mamma, men kan ikke forklare hva som har skjedd.

Scenene som handler om Brian er skutt og spilt på en måte som understreker en slags fremmedfølelse. Brian er redd og urolig, veldig forskjellig fra Neil. Utover i filmen blir han mer og mer overbevist om at han har blitt kidnappet av ufoer. Det er hans forsøk på å finne ut hva som egentlig har skjedd som driver historien framover.

Historiens ufo-teorier er et fantastisk bilde på hvordan et menneske lager en akseptabel forklaring på det grusomme, unevnelige og fremmede. Brian husker øyne, blek hud, en følelse av å ligge på ryggen og bli tuklet med/undersøkt. Han formidler en slags lammelse som er hjerteskjærende og troverdig.

Neil oppsøker situasjoner som skal gi sex. Han er kåt og kjeder seg, jobber som prostituert. Han er usårlig, kald og kynisk. Det er sex med eldre menn han vil ha og det er hans stemme som styrer fortellingen. Igjen og igjen ser vi han forføre og la seg kjøpe av eldre menn. Den eneste gangen han selv blir berørt av det han gjør, er en kveld han er sammen med en mann med Aids. Å se den unge vakre mannen sammen med en eldre mann full av byller er ekkelt, det er et møte med døden, men samtidig er det spilt så sannferdig og ekte at jeg ble sittende med den vonde «gjør det, å nei ikke gjør det» følelsen som man får hvis fiksjonskarakteren har krøpet under huden på en.

Filmens hovedpersoner er begge knyttet til mødrene sine. Brian har en overbeskyttende og dominerende mor, Neil har et vennskaps forhold til sin ungdommelige mamma. Hun er ung og kjærlig, men ikke oppmerksom. For meg er en av de vondeste scenene i filmen når mammaen til Neil plutselig sier «Så stor du har blitt» Hun har ikke sett at hennes lille gutt har blitt misbrukt og misbrukt seg selv gjennom hele barndommen og ungdommen. To venner – Wendy, som er Neils bestevenninne helt fra barndommen, og Eric, som etter hvert blir en god venn også for redde Brian – utgjør fantastiske bikarakterer. De er ikke tvunget inn i en dramaturgisk forløsning for egen del, men oppleves som levende og troverdige. Det er befriende deilig at filmskaperen ikke føler seg tvunget til å lage et eget lite plot ut av disse karakterene, men lar dem være funksjonelle i forhold til forløsningen av hovedhistorien.

Filmens form med sammenblanding av barndom og voksenliv, voice-over og svart innimellom passer bra til tema og historien; det er ingen klar avstand mellom den gutten man er og den mannen man er, ting ligger i mørke osv. Ingen åttitalls dramaturg som tror at løsningen til bra film ligger i en oppskrift alle kan forstå, har fått tukle med manuskriptet. Troverdighet og dybde har vunnet over vendepunkter og aktinndelinger.

Film om det uforklarlige
Filmen søker aldri å forenkle eller å lage en oppskrift på hvorfor overgrep og seksuelle lyster mellom voksen og barn kan oppstå, men den gir oss noen nøkler til å forstå karakterene.

Neil bor som sagt alene med en mamma som ikke ser han, faren er borte og han lengter etter oppmerksomhet. Han forklarer venninnen Wendy at for ham er tiden med overgrepene en viktig tid, en tid da han følte seg spesiell og valgt. Han forteller også om de rare følelsene han fikk av å bli tatt på. Det er noe ukjent, noe større enn han selv som tar over. Måten han blir lurt inn i dette ukjente på er utspekulert og oppleves veldig troverdig. Overgriperen leker seg inn til gutten, lyder og bevegelser som egentlig tilhører en tulle-lek blir seksuelt ladet for det voksne øye, samtidig som man kan forstå at Neil ikke opplever det slik. Han er plutselig fanget i et hav av sanser han ikke kan kontrollere hos en kjekk pappafigur som synes han er «number one». Neil får allikevel en forståelse om overgrepets natur, hvor sterkt og lammende det virker, og han benytter seg av denne kunnskapen når han vil oppnå noe, også mot et annet barn.

Brian som ikke klarer å huske, har ikke noe seksualdrift eller interesse av sex. Ut i filmen forstår man at han i tillegg til ufo-teorien har en mistanke om at faren har misbrukt eller gjort han noe. Hans utvikling er mer tradisjonell slik vi kjenner den fra drama som benytter seg av et psykologisk mønster med fortrengning, oppklaring og til slutt erkjennelse.

På en måte er de to guttenes reaksjoner, om enn så forskjellige, reaksjoner som godt kunne bo i ett og samme menneske. Mot slutten av filmen har de endelig møtt hverandre og er sammen på sofaen i huset der overgrepene har funnet sted. Man føler da at de begge to har mulighet til å forstå seg selv i lys av den andre.

Filmen handler mye om avstand og lyster som får mennesker til å gjøre ting som skader andre på en slik måte at det er umulig å akseptere hendelsen. Altså ikke en film med et tema man umiddelbart kaster penger etter. Etter å ha sett den er jeg rystet, glad og litt skamfull over egne (og andre norske) prosjekter. For det som først og fremst er så sterkt med filmen, er graden av mot til å tørre å fortelle historien på en så troverdig måte. Jeg opplever den som tusen ganger mer sann enn artikler i aviser om overgrep mot barn eller prostitusjon. Sannsynligvis fordi filmskaperen tør å belyse problematikken på en kompleks måte.

Der hvor filmskaperen kunne blitt fristet til å glatte over eller gjøre det enklere, gjør han det motsatte. Etter fortellingen i siste scene er tilskueren svimmel og uvel, men klar nok til å huske at Neil sier at det kjentes som at han forsvant inn i en annen person, slik Brian forsvant inn i en ufo.

Når jeg går ut i lyset har jeg kjent alle de følelsene jeg kan oppleve hvis jeg ser en riktig god film. Samtidig føler jeg meg ett hakk nærmere sannheten om overgrepets natur.



Relatert

Mysterious Skin

Z #4 2005: .. er etter min smak en av årets beste filmer. Jeg gikk og så den etter å ha lest anmeldelsen [...] | kun utdrag

(In)dependent?

Z #4 2005: “There’s a bunch of people that don’t think I’m a good filmmaker, just fucking hate my [...]

Man With a Past – Tarnation som Jonathan Caouettes backstory

Z #4 2005: Tarnation, Jonathan Caouettes usedvanlig utleverende og direkte selvbiografi, nærmer seg grensen [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman

Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.

Er festivalen i Grimstad kortfilmen sitt svar på Norge rundt?

Z #3 2008: Ein skal ikke ha sett mange av filmane på programmet før ein skjønar at festivalen vektlegg [...] | kun utdrag

Kunstnerisk og vulgær – den kinesiske filmens 5. generasjon

Z #4 2006: Det var en ny generasjon av unge og opprørske filmskapere som på 1980-tallet revolusjonerte kinesisk film. I denne artikkelen skisseres dette gjennombruddet, som fremdeles har stor betydning for kinesisk film.