Det tilfeldige jurymedlem

Fra z nr. 3 august 1999, (Z nr. 70)

I Ukraina har økonomien nådd steinbunnen og forventet levealder for menn har gått ned med tre år. Men filmfestival skal de ha. I oktober 1999 ble «Molodist Mizhnarodny filmfestival» (ungdommens internasjonale filmfestival) arrangert for 29. gang i Kiev, og jeg var invitert som jurymedlem.

Det første som møter en på Boryspil flyplass utenfor Kiev er en reklame for et firma som spesialiserer i «crisis planning». Det andre som møter en er passkontrollører med tyrolerhatter av grønn filt, og de tar portrettlikheten med ens passbilde svært, svært alvorlig. Menn som hadde anlagt bart og kvinner som hadde skiftet frisyre siden passbildet ble tatt ble møtt med en sterk skepsis, mistenkeliggjøring og, i et tilfelle, påført håndjern.

I løpet av mine ni dager i Kiev kom jeg til å lære meg at det er særlig to ting som definerer Ukrainas annerledeshet fra alle andre europeiske land jeg har besøkt, og den ene av disse er at det er fotografiet og særlig ansiktet som avgjør ens identitet, ikke PIN-koder.

Den andre forskjellen er at det i Ukraina ikke finnes gatemusikanter fra Peru som spiller «El condor pasa».

En hjertelig, men forvirret velkomst
Vel framme i ankomsthallen henvendte jeg meg til to forskremte 17 år gamle piker som bar på et skilt der det sto «Molodisk filmfestival». De hadde alt for mye sminke rundt øynene, flakket med blikket og kikket hjelpeløst etter en overordnet mens jeg introduserte meg. En brysk ung kvinne med forretningsmessig mine tok meg i albuen, og mens vi løp forbi check-in skrankene og over parkeringsplassen ropte hun andpustent om dårlig tid, plasserte meg foran en godt brukt minivan bevoktet av en kopparret herre med rødlig skjegg, og lot meg bli stående der i tre timer.

I pakt med den nye tid var parkeringsplassen omringet med reklamer der man tør anta politiske slagord tidligere hadde stått. I pakt med den gamle tid var imidlertid den største reklamen for sibirsk stål. Slik skal det være, tenkte jeg fordomsfullt. Her er et folkeslag som vet å verdsette helt grunnleggende verdier.

En annen reklame var for skifer. Hva slags forbrukersamfunn er dette egentlig?

I konsentriske sirkler rundt festivalens minivan kretser utlendinger som var kommet med tidligere fly. Alle var de usikre på om de skulle tørre å veksle penger på flyplassen, eller om sjåføren ved en slik anledning i et anfall av slavisk lunefullhet ville gripe anledningen til å rase av gårde. Jeg bommer røyk av en italiensk regissør og hans hovedrolleinnehaver, de gjorde et stort nummer av å varte meg opp da det kom for en dag at jeg satt i juryen. Den pur unge regissøren var til daglig politimann i en eller annen gudsforlatt småby på Po-sletta, hans leading man så ut som han bodde under en stein og hadde antageligvis 30 års fartstid som doplanger. De behandlet meg resten av festivalen som om jeg var deres forsvunne halvbror, kastet seg rundt halsen på meg ved frokostbordet, ropte navnet mitt i kinosalen i det filmene begynte – hele latinerpakka.

Den eneste som egentlig kunne kommunisere med sjåfør Arrefjes var en kjederøykende slovensk filmstudent med hestehale og militærjakke. Som slovenere flest så han på seg selv som et alpemenneske uten et snev av etnisk slektskap med de greskortodokse halvkannibaler han nå befant seg hos. Selv om han var kry av sine språklige ferdigheter visste jeg at det ville plage ham hvis vesteuropeere tok det for gitt at han kunne fungere som tolk.

Vi fikk etter hvert selskap av velkomstkomiteen fra ankomsthallen, vekselvis mutte og blyge slik jenter i den alderen er hormonelt dømte til å være. De het Stasja og Tanya, selvfølgelig, og gikk i fuskepels og røkte sigaretter med verdenstrøtt oppgitthet. Etter å ha forsikret dem at deres engelsk på ingen måte sto tilbake for min ukrainsk fortalte de at de studerte kunstkritikk på universitetet.

Sånn driver de med der borte, de har kunstkritikk som universitetsfag. For å forsikre meg om at ikke vi her hadde å gjøre med noen meningsforskyvninger av ord av gresk/latinsk opphav spurte jeg om man også kunne studere kunsthistorie i Kiev. Og det kunne man, men slike så man åpenbart ned på i instituttet for kunstkritikk. Da jeg fortalte dem at jeg ikke var filmskaper, men kritiker, rullet de på hodene sine så man bare så det hvite i øynene. Det internasjonale regissørkollegiet på parkeringsplassen var synlig støtt av denne perversjon av det etablerte filmhierarkiet, og mumlet seg i mellom.

Hotel «Maxym Rylsky»
Reiser man et stykke får man raskt en trang til å hevde at man er kommet til «kontrastenes by». Men ikke i Kiev. Kiev kan beskrives ganske godt uten motsetningsfylte adjektivpar, alt man trenger er et eneste ord: Svært.

Gatene er brede, husene er høye, sovebyene får Metropolis til å se ut som Legoland. Selv bikkjene er store: Massive schæfere og tometerlange borzoier sprader herreløst omkring. Man føler seg som Gulliver i Brobdinag, og griper seg i å stadig kikke opp mot himmelen av frykt for å se skosålen til en av byens egentlige innbyggere rase ned i full fart.

Hotellet vårt var elvebåten «Maxin Rylsky», oppkalt, ble jeg forklart av Tanya og Stasja, etter «our poet». Mitt kjennskap til det jeg har forstått er en dikter av den ukrainske neoklassiske skolen var sørgelige saker – jeg avslørte meg ved en usikker mine, og for å gjenvinne min kulturkosmopolitiske ære spurte jeg i et anstrengt festlig tonefall om ikke det også fantes et skip på havna oppkalt etter Taras Sjevtsjenko. De så uforstående på meg. Enten er deres kjennskap til ukrainsk poesi fra romantikken sørgelige saker, tenkte jeg, eller så må jeg virkelig jobbe litt med uttalen min. All den puggingen av guidebok og leksikon til ingen nytte.

Allerede ved dette punkt innså jeg at festivalen til stor del ville forløpe seg på et vis som ga urovekkende assosiasjoner til Høvringen leirskole i sjetteklasse på barneskolen. Innkvarteringen foregikk på et vis som var både militær i sin planlegging og kaotisk i sin utføring. Og her sto jeg, voksne mannen, uten lokal valuta og tørr i strupen som gammel sagmugg.

Vi ble utdelt nøkler til våre kahytter og invitasjoner til festivalåpningen, en gallaforestilling på «Palats Ukrain». Billetten til gallaforestillingen var interessant nok datert til 26. Oktober 1986, og prisen sto angitt i rubler – en myntenhet man ikke har brukt i Ukraina siden 1991. Klokkeslettet var angitt til kl 17.00, altså en og en halv time før vår ankomst til byen, men på høyttalerne skrapte formanende beskjeder på gulag-engelsk om bussavgang klokka 19.00.

Konfrontert med slik logistisk usikkerhet gjorde jeg det eneste en mann kan gjøre i en slik situasjon, og byttet rolig til dress og slips hvorpå jeg innledet en alvorlig puss av finskoene.

Den store åpningen
Palats Ukrain er et kulturhus av det slag som kan gjøre hvem som helst til Stalinist. Her var ikke snev av den vestlige verdens sykelige oppussingsiver eller oppgraderingsmani, derimot ufattelige flater av slitt, men velholdt marmor og flammebjørk. Takhøyden, toalettene, foajeen, balkongene og VIP-losjene, taket som tilsynelatende avspeilte det ypperste innenfor akustisk ingeniørkunst, alt sammen ropte aggressivt ut: Sjekk den byggekunsten her! Dette er vel verdt søtti år med kollektivt landbruk? Eller hva? Skal du ha bank, eller?

Palats Ukrain var stappet til bristepunktet med den type publikum man forventer seg i en slik situasjon – godt voksne og underlig gammeldagse, småborgerlige kulturentusiaster som holdt sine programhefter kjælent i nevene, hilste høflig og forventningsfullt på hverandre, kledd i akkurat nok iøynefallende sminke til at man instinktivt skjønner at her er Uralfjellene nærmere enn Atlanterhavet.

På bussen fra hotellet var jeg blitt møtt av Marina, en yndig animasjonsfilmstudent med kaskader av ildrødt hår, usedvanlig lange ben og en nese som startet midt på den bleke pannen. «I cham your secretary» forkynte hun, og klappet i hendene sine av pur glede.

I foajeen ble jeg introdusert til hovedjuryens formann, den nederlandske regissøren Jos Stelling. Han var en kort, tønneformet mann med grått hår, grå skjeggstubber, stilige svarte klær og et stort skjerf som han hadde på seg innendørs – sistnevnte er alltid et faresignal for at man muligens har å gjøre med en hypokonder. Han kjederøykte Barclays som han raust delte med meg, og viste seg snart å være en nifst velartikulert kyniker av klassisk hollandsk støpning.

Den 29. Molodist-festivalen hadde fire juryer. Selv representerte jeg FIPRESCI-juryen, som representerte det internasjonale filmkritikerforbundet. Den internasjonale sammenslutningen av filmklubber var representert med en jury, og i tillegg til festivalens hovedjury var det også en økumenisk jury, som besto av folk som viste en beundringsverdig tålmodighet da de tredve ganger om dagen forsøkte å forklare folk hva en økumenisk jury var for noe.

I selve salen var mye av byggets despotiske storslåtthet forringet av at utall grelle reklamebannere og videoskjermer. Og hør nå her: Jeg unner ukrainerne en hevet levestandard av hele mitt hjerte. De fortjener det, og hvis hensynsløs reklamering er det som må til, så har jeg ikke annet å si til den ukrainske næringsstanden enn stå på! Jeg forbeholder meg allikevel retten til å komme med snobbete og nedsettende vurderinger av den estetiske effekten.

I denne delen av verden lar man sjelden sjansen gå fra seg til å rigge i stand en heftig og pompøs seremoni, og publikum ble servert en vidunderlig kavalkade av gallakledde viktigperer fra Ukrainas kulturbyråkrati. Da kulturministeren leste opp en hilsen fra president Kutsjma (som for øvrig ligner aldeles foruroligende på Alfred E. Neuman, frontfiguren til det puerile amerikanske morobladet Mad), dukket statslederens ansikt og rampete smil opp på videoskjermene mot en bakgrunn av det vaiende blågule ukrainske flagget.

Flagget symboliserer antageligvis en blå himmel over en kornåker. I Ukraina tar man det med korn svært alvorlig. «Verdens beste matjord, og sier du noe annet skal du få juling» er kanskje ikke landets slagord, men kunne vært det.

Resten av festivalen ble jeg spurt av andre utlendinger med skjeve flir om hva jeg syntes om den barnslige og voldsomme nasjonalismen på åpningsseremonien. Dette var invitasjon til å humre over patriotismen i nyetablerte og ustabile statsdannelser.

«Du så åpenbart ikke mye vintersport på fjernsyn i 1994», pleide jeg å svare.

Med ild og sverd
Festivalens åpningsfilm, som vi altså var samlet i Palats Ukrain for å skue, var den polske regissøren Jerzy Hoffmans siste opus, Ogniem i mieczem (Med ild og sverd), og la det være sagt med en gang, det er noe av det aller verste jeg har sett i hele mitt liv. Tre timer med menn med bart og rare kostymer som skriker, drikker og slåss.

Ukrainerne elsket det.

Ogniem i mieczem tar utgangspunkt i kosakklederen Bohdan Chmielnitskij og hans opprør mot den polske adelen på midten av 1600-tallet. Regissør Hoffman hadde åpenbart rekvirert hver eneste hest mellom Østersjøen og Svartehavet (og hver eneste mannsperson med mustasje) til å være med i sitt svimlende, episke drama.

For det ukrainske publikum var det et stort poeng at polakken Hoffman hadde laget en upartisk film der de ukrainske kosakkene, tross alt, ikke ble framstilt som halvaper mens den polske adelen ble glorifisert. I boken som filmen bygger på er skildringene angivelig langt mindre ambivalente.

En medvirkende årsak til at filmen ble så ekstremt entusiastisk mottatt av ukrainerne var at den ferme Ruslana Pisanke, landets eksentriske og mest elskede fjernsynsmeteorolog, hadde en fremtredende rolle som heks. Denne slavic correctness og de rørende forsøk på publikumsfrieri var jeg ikke helt i stand til å ta innover meg. For meg så det bare ut som en masse menn med barter som skrek, drakk og hadde slag til hest.

Det eneste tegn i filmen på at den var laget i en del av verden som overhode hadde noen form for kontakt med min del av verden var de sporadiske innslagene med Izabella Scorupco, den svenskpolske Bond-jenten i Golden Eye (1995).

Ogniem i mieczem er basert på en roman ved samme navn av Henryk Sienkiewicz, polsk nobelprisvinner og mannen som ga verden romanen Quo vadis?. Sienkiewicz reiste rundt i USA mellom 1876 og 1878 for avisen Polska Gazeta, og ble så grepet av «vill-vest»-sjangeren at han satte seg ned for å skrive en «vill-øst»-fortelling, som til slutt kulminerte i en storslått trilogi og i langfilmen jeg så i Kiev en høstdag i 1999.

Polakkene er overbevist om at kombinasjonene av slagordet «En polsk Tatt av vinden», en babe som har spilt i en James Bond-film, og den verdenskjente forfatteren Sienkiewicz er en skuddsikker garanti for internasjonal suksess.

Filmen har hittil blitt sett av over syv millioner polakker, så Jerzy Hoffman har åpenbart gjort et eller annet riktig i forhold til hva hans landsmenn ønsker å se. Selv ukrainerne var fornøyd etter visningen, og mange håpet de kunne få se filmen igjen – det kan altså ikke være rent ukrainerhat (en institusjon vi har lett for å bagatellisere i Norge) som har drevet polakkene inn i kinosalene.

Kanskje det var værmelderdama.

En rar jobb
Som filmkritiker møtes man ofte med velbegrunnet misunnelse: «Du sitter og ser film mot betaling?» Blir jeg ofte spurt. Og jeg svarer at ja, jeg ler og jeg gråter og jeg lar meg bergta og jeg svermer for hovedrolleinnehaversken og så går jeg på kontoret og skriver en heidundrandes slakt.

Det vil si, jeg har sluttet å svare slik når det er filmskapere til stede. Humørløse jævler, hele bunten.

Som jurymedlem har man det på et vis enda lettere. Man sitter og glor, og man trenger ikke en gang skrive om det etterpå. For en gangs skyld kan man se film uten at hele opplevelsen ødelegges av at man stadig prøver å klekke ut ordspill og spissfindigheter.

Til gjengjeld blir man plagsomt snill av å sitte i en jury. Å motta en pris, om enn aldri så obskur, kan spille temmelig stor rolle for en regissør, særlig sett i forhold til hva jeg ellers har å tilby – anmeldelser skrevet av en vagt motkulturell slendrian i Arktis på et språk nesten ingen har hørt om, og langt mindre forstår.

Så hver eneste gang jeg ser en film som jurymedlem tenker jeg på hvor hardt alle de involverte har jobbet for å få til nettopp den filmen, hvor stolt regissøren må være, hvor spent hun må føle seg nå som hennes verk er ute i den store verden, hvilken lykke en pris kunne være, som åpnet dører til distribusjonsselskap og fond og reisestøtte etc.

Så det er ganske lett å være jurymedlem, men litt vanskelig også. Når jeg bare anmelder gir jeg blanke og skriver i vei mens fråden står rundt munnen at annenhver film stinker til høye helvete.

Med unntak av åpningsfilmen gikk festivalprogrammet i sin helhet i «Dom Kino» (Kinoens hus), en flersalskino der det var hengt opp alvorlige portretter av ukrainske regissører på veggene, og der det fantes en kafé, en bar og en restaurant ved navn «Babylon», alle uten vinduer.

Det er noe med østslavere og vinduer. Restauranter i denne delen av verden har alltid gardinene trukket for, kioskene har små luker som er akkurat store nok til at man kan føre sigarettesker og vodkaflasker gjennom dem, og kan man unngå utsikt, ja så unngår man utsikt. Nyankomne vestlinger virrer følgelig rundt i den tro at alt er permanent lukket, noe som sjeldent gir et bereist og verdensvant inntrykk.

Dom Kino ble bevoktet av morske, uniformerte menn som kikket grundig på festivalpasset til alle som kom og gikk – det var ikke mulig å kjøpe billetter til forestillingene, alle måtte enten «tilhøre» festivalen eller ha en spesiell invitasjon. Disse invitasjonene utgjorde en valuta i seg selv, hva de ble omsatt for fant jeg aldri ut.

Etter hvert ble det underforstått at enhver bekjentskap med «vanlige» ukrainere før eller senere ville føre til en ydmyk forespørsel om jeg som jurymedlem ikke kunne fått tak i noen invitasjoner. Kinotilbudet i Kiev er ikke overveldende, og at det var rift etter invitasjonene var ikke vanskelig å forstå. Mer kryptisk, sett vestfra, var det store antallet mennesker som var fornøyd med å sulle rundt i Dom Kinos mørke ganger, som slo seg ned på en trapp eller på foajeens hagemøbler, dagevis til ende uten å se en eneste film. Jeg innså at jeg rett og slett var uvant med å se så mange mennesker i forskjellige aldre samles på et sted uten å konsumere nevneverdig av noe som helst.

Noe man ikke ser
En av de underligste erfaringene med å se tonnevis av film fra hele verden i en kino i Kiev var å forestille seg hva hver enkelt film fortalte om sitt opprinnelsesland til mennesker som knapt nok har råd til kålstuing, og slettes ikke til flybilletter.

Konklusjonen var at selv om alle i Ukraina er fullt klar over at levestandarden er høyere i Vesten, så er det ikke informasjon de kan ha tilegnet seg gjennom vestlige filmer. Med unntak av en håndfull dokumentarer, gis tilskueren inntrykk av at folk lever nesten likt over hele verden. For bare ti år siden var det nok å se på bilmerkene eller klesstilen om en film var laget øst eller vest for jernteppet – nå som disse tegnene ikke har samme mening er det uråd å skille en ukrainsk eller en amerikansk film fra hverandre ved bare å ser på bildene.

er man i for eksempel amerikanske filmer svært glade i å legge deler av handlingen til supermarkedet eller kjøpesentre, institusjoner som knapt finnes i det tidligere Sovjetunionen. Men ut fra hver enkelt film er det uråd å vite hvor utbredt kjøpesentre og supermarkeder er i de enkelte land – i land der man utelukkende har et kjøpesenter er man om mulig enda mer interessert i å legge handlingen i en film dit hen.

Årets eneste ukrainske langfilm, Ave Maria, utspilte seg blant landets nyrike, som i estetiske preferanser og conspicious consumption vanskelig kunne skilles fra menasjeriet i Falcon Crest. Filmen handler om et styrtrikt ektepar som etter ti år oppdager at deres datter er blitt forbyttet på fødeklinikken, og de setter himmel og jord i bevegelse for å adoptere sitt biologiske avkom som lever under de verste forhold i utkanten av Kiev. Filmen tar opp samfunnets klasseskiller, om enn på litt parodisk maner, men ingen nordmann ville uten videre kunne se filmen og trekke slutningen at den er laget i et land der nesten ingen mottar en månedslønn det går an å leve på.

Jeg har alltid hatt den litt naive forestillingen om at tilgang på film fra et bredt spekter av land ikke bare er åndelig stimulerende, men direkte fredsskapende. Det er ikke anledning for gud og hvermann å reise til all verdens land, men fikk vi alle hilst på hverandre gjennom film, har jeg tenkt, så lærer vi vel å verdsette hverandre ganske godt.

Min manglende evne til å bedømme et lands velstand og karakter begrenset seg ikke bare til kinosalen. Når jeg gikk rundt i gatene så jeg velkledde mennesker som røkte sigaretter, kjøpte sjokolade i kiosken og luftet hunden. Bilparken var neste helt fornyet i løpet av de siste årene, gatene var rene. Så slik er det å leve i et land som er på randen av sammenbrudd, tenkte jeg med meg selv.

Mange av de samme menneskene som forutså Sovjetunionens fall allerede på 70-tallet mener at det når som helst kan bryte ut borgerkrig i Ukraina mellom den russisktalende befolkningen i øst og den ukrainsktalende befolkningen i vest. Mine egne observasjoner gikk mer langs: Nei vel, så selger de ikke postkort her, kanskje det er et brevskrivende folk, da. «Kjære Sergej Ivanovitsj,» forestilte jeg meg at brevene begynte. «Til lyden av den småputrende samovaren griper jeg meg ofte i å tenke at hadde du ikke tatt kongerokade i det fjortende trekk i sjakkpartiet vi spilte på Jalta den kvelden Jelena Pavlova forlot oss, ville du, slik det sies av Paradjanov ofte gjorde …»

Bare på reise
«Jeg er biseksuell», fortalte den søtten år gamle Ilona meg på tysk over det lille bordet i Dom Kinos kafé der gorilkaglassene sto stablet tre i høyden. «Og jeg synes du ser ut som Jesus Christos», la hun til.

Dette, tenkte jeg i mitt stille sinn, er slike samtaler jeg bare har når jeg reiser. Hun introduserer meg for Denis, en alveaktig figur i midten av tyveårene og åpenbart en av Kievs mer flamboyante homoseksuelle. Han fortalte meg at han hadde studert på «Faculty of Dentistry and Fine Arts». Hva slags system for høyere utdanning har de egentlig i dette landet?

Noe annet jeg utelukkende opplever på reise er jazzkonserter. Ikke et ondt ord om jazz, vel, jo, noen onde ord om jazz allikevel: Ville denne musikkstilen ha overlevd hvis ikke den fylte rommet mellom den overdrevent lidderlige ungdomsmusikken og de krevende og helt forutsigbare klassiske konsertene?

Hadde jeg plutselig måttet ta hånd om utenlandske gjester i forbindelse med en eller annen kongress eller festival eller toppmøte, er det ikke utenkelig at jeg ville ha foreslått en jazzkonsert selv, selv om det finnes et annet ord for jazzkonsert i mitt vokabular, og det er kj-de-lig-o-rama. Men hva skal man ellers gjøre? Motorpsycho? Moriss Jansons?

Enda en artig ting som jeg ikke oppleve særlig ofte i mitt hjemland er å bli invitert til ambassader i hytt og vær. Visst er det gjevt, å få hvite kort med sober layout som hevder at His Excellency the Ambassador of Didelidi, Mr. And Mrs. Ladida request the pleasure of the company of … og så navnet mitt med usikker håndskrift på en stiplet linje. (Har man virkelig navn som begynner med bj? har vel sekretæren tenkt.)

Bare fordi man blir invitert til en ambassade betyr det ikke at man automatisk er blitt forflyttet til det øverste leddet av samfunnets næringskjede. Jeg ble jo allikevel grepet av en viss panikk. Jeg mener, jeg slipper jo ikke inn på Horgans. (Dette er, til dere som har vett til å spise hjemme, en burgersjappe i Hegdehaugsveien i Oslo. Riktignok en burgersjappe med spritservering og dørvakt, men allikevel.)

I løpet av festivalen opparbeidet jeg meg til slutt to sekretærer og en oversetter. Riktignok var de ikke mine personlige hjelpere, men de andre i juryen var begge russisktalende, og dessuten kvinner, og derfor ble all oppmerksomhet rettet mot meg. Festivalledelsen, derimot, ønsket minst mulig med meg å gjøre, med unntak av plagsomt hyppige referanser til akevittflasken de hadde mast på at jeg skulle ta med meg før jeg dro.

Min sekretær nummer to, Mariana, var mørk og fager og fortalte meg at hun gjerne skulle vært programleder for et politisk program, men hun mente at sjansene for dette var små. «Fordi jeg har en slik romantisk utstråling», sa hun og la hodet på skakke for å indikere hva hun mente. Det beste hun kunne håpe på, sa hun, var å bli programleder for et kulturprogram.

Alle ukrainske jenter jeg traff ville bli programledere på fjernsyn, kanskje det har noe med hva slags folk man treffer på festivaler.

Mariana viste seg raskt å være et maktmenneske av dimensjoner, og jeg tilbrakte store deler av festivalen på flukt fra hennes vaktsomme øyne. Hun var alltid i ferd med å organisere noe som aldri, virket det som, var til min fordel. Jeg frøs av skrekk hver gang jeg skjønte hun hadde sett meg, for da gikk hun målbevisst i min retning, tok meg i albuen (noe de aldri får nok av i Ukraina, virket det som), og formidlet en ubegripelig og andpusten beskjed som uvilkårlig innebar at jeg skulle «hentes» og «transporteres». Hensikten var muligens god, men premissene var alltid kryptiske og tidspunktene aldri annet enn totalt fiktive.

Babel
Det er ikke utenkelig at jeg under mitt opphold i Kiev benyttet hvert eneste ord jeg noen gang har lært på fremmede språk, med mulig unntak av «hawshaada godo» som betyr «kom deg tilbake til arbeidet ditt» på somali, og «tii kia buri» som betyr «askebeger» på thai.

Dette henger delvis sammen med at engelsk på ingen måte var en soleklar lingua franca, i motsetning til andre internasjonale fora jeg har deltatt i. (Drittbillige hotell i Phuket, for eksempel.) En annen årsak, selvfølgelig, var at gorilkaen, den lokale vodka, faktisk var billigere enn drikkevann. (Billigere, som i en fjerdedel av prisen.) Disse fakta konspirerte til at selv relativt engelskkyndige argentinske og tyske studentfilmskapere uten forvarsel lapset over i egne språk, mens alle lurte på hva den snydens norske journalisten egentlig satt der og kvekket om.

Av flere grunner er det bare de færreste filmer som forsynes med russisk, for ikke å snakke om ukrainsk teksting. Alle utenlandske produksjoner ble derfor vist med lyden skrudd ned til en tiendedel, og overdøvet av russisk simultanoversettelse. Til tider hadde dette komisk effekt, som når noen i en amerikansk film ropte «fuck you» og man etter to sekunder hørte et tordenskrall over høytaleranlegget som sa «PHUK YOU!».

Men på samme måte som tyskere og italienere rent fysisk ikke er i stand til å se at mennesker i dubbede filmer ser helt ko-ko ut når stemmene deres ikke tilsvarer leppenes bevegelser, var det vare snakk om en vanesak. Etter noen dager sluttet jeg å benytte meg av teleslyngen med det originale språket, det var allikevel umulig å utestenge den malmfulle russiske oversettelsen, hvori opptatt smatting og snyting. Mitt råd til unge filmskapere som ønsker gratispoeng på festivaler i land der engelskkunnskapene er lave, er å lage en film uten dialog. Disse kjøres med lydvolumet på fullt, og publikum og jurymedlemmer svimeslås av entusiasme.

Et tips til de som særlig ønsker å bli populære i Ukraina er å inkludere mye fortfilm og mange negre i sine fortellinger. Som på klassiske konserter applauderer nemlig publikum i det øyeblikk de opplever noe de liker, og fortfilm og negre tok helt klart prisen.

En pitch
Her er en idé til en roman eller et filmmanus av svært kommersiell art som jeg har hatt ganske lenge: En nevrotisk filmkritiker tvinges av sin redaktør til å reise på en festival. Underveis opplever han de mest vanvittige situasjoner – flykapring, gisseldrama, bilbomber, avlytting, mangelfullt utrustede minibarer osv., men mot alle odds klarer antihelten alle brasene fordi han har sett så mye film at han vet hvordan det skal gjøres. Han vet at alle bomber har et lcd-display som alle bombemakere lager for at de som prøver å uskadeliggjøre den skal skjønne hvor dårlig tid de har.

Langt bak i hjernen hadde jeg vel tenkt at Kiev-turen kunne fungere om en slags research for denne ideen. «Obskur filmkritiker skriver største norske publikumssuksess siden Flåklypa» etc.

Selv om jeg jo ikke opplevde flykapring opplevde jeg andre ting, som å bli vekket av et militært orkester som sto på kaia og ekstremt skumle ukrainske «produsenter» som sa «Jeg ble født, jeg tok hånd om meg selv, og nå er jeg den jeg er, » mens de foldet sine beringede fingre fromt over sitt Armani-kledde fang.

De største utfordringene var imidlertid av en type men ikke lærer seg å takle av å se en film. Hvordan fisker man opp et beløp som tilsvarer en gjennomsnittlig lokal månedslønn av lommeboka for å kjøpe kaviar til å ta med hjem, samtidig som man beholder et minimum av integritet? Hvordan sier man til smellvakre, hardtarbeidende, språkmektige og ærlig talt totalt plagsomme jenter at de skal pigge av? Hvordan gir man vekk mat fra hjemlandet sitt (som jeg gjorde, i bøtter og spann) med naturlig ynde? Hvordan i helvete finner man fred med seg selv etter å ha sett flere filmer man har likt, og så gitt pris til bare en av dem?

Men jeg traff Gunnar Bergdahl, redaktøren av Nordens beste filmblad, Filmkonst. Jeg sa han skulle få skikkelig konkurranse nå. Er da litt kåbboi.

Bare å finne nummeret til spesialistene i «Crisis planning».



Relatert

En uunngåelig mann

Z #2 1997: Å reise på filmfestival kan raskt utvikle seg til en odyssé mot filmkunstens indre gemakker. [...] | kun utdrag

Visjoner fra Cannes

Z #3 1995: – Er det sant, at du har sett Maria? – Ja, Hr. Dekan. – Jeg tror ikke du har sett [...] | kun utdrag

Swingin’ London

Z #1 1983: I november ble den 26. London Film Festival avholdt, denne gangen nesten tre uker til ende. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

«Ja, vi elsker»: På vei mot et nytt filmspråk

Z #3 1983: Tidsskriftet «Filmavisa» tok gjennom sine 5 siste numre mål av seg til å lære norske [...] | kun utdrag

Japansk animasjon: Nye visjoner med tradisjoner

Z #4 1995: Visste du at fjernsynsserien og filmen om Mummitrollet var laget i Japan? Landet har en stor [...] | kun utdrag

Fra St.Hanshaugen til Godard

Z #2 1983: Norsk filmhistorie består ikke bare av regissører og spillefilmer. Miljøet rundt er også viktig [...] | kun utdrag