Blue Velvet: Dagdrømmer og mareritt

Med filmer som Eraserhead, Elefantmannen og Dune har David Lynch markert seg som en filmskaper opptatt av de bisarre og skremmende sidene ved tilværelsen. Kalle Løchen har fulgt Lynchs vandringer mellom lys og mørke i hans foreløpig siste film Blue Velvet.

Tør man se seg selv når man går inn i en mørk kinosal? Tror man sine egne øyne? Vil man innse at filmen kan være med på å bringe fram skjulte sider i en selv, de innerste, dypeste og mørkeste?

I David Lynchs film Blue Velvet møter vi kinogjengerens alter ego i hovedpersonene Jeffrey Beaumont. I Jeffreys søken etter sannheten om det avklippede øret beveger han seg til slutt inn i et mørkt klesskap, og gjennom sprinklene i klesskapet ser han noe som for han er uhyggelig, på samme måte som kinogjengeren gang på gang oppsøker kinosalen for å oppleve spenning og uhygge langt utover ens egen virkelighet. Kinogjengeren kan sies å bevege seg inn i en flukt fra virkeligheten i sin egen kinoopplevelse. Men filmen er jo absolutt med på å speile en virkelighet i oss slev som vi ikke kan se, vår underbevissthet og våre drømmer, de behagelige dagdrømmene og de ubehagelige marerittene. Sprinklene i klesskapet som Jeffrey ser gjennom blir til forsvarsmekanismer mot det han skal se. Fingre som lett kan plasseres foran ansiktet som sprinkler, eller bare hans egne øyne som kan lukkes og åpnes slik at filmopplevelsen bare blir forestillinger, delvis en forestilling foran seg på lerretet, delvis en forestilling i hans eget indre.

Blue Velvet er en drømmeaktig fortelling. Filmen er fortalt som en drøm, og filmen forteller om utallige drømmer hos filmens hovedpersoner. Men det er også en film som lar skillene mellom drøm og virkelighet være flytende, for drømmene er til enhver tid basert på elementer fra virkeligheten. Blue Velvet har en historie som fortelles gjennom hele filmen, men det viser seg snart at det ikke er denne historien som er den mest interessante. Elementer fra historien eller fra virkeligheten gir bakgrunn for filmens tema. For seeren er Blue Velvet bygget på noe som er kjent, ikke nødvendigvis fra virkeligheten, men vel så mye fra filmens konvensjoner, «klisjeer» og karakteriseringer.

«A dream of dark and troubling things.» Slik beskrev David Lynch sin debutfilm Eraserhead, og slik kan vel også Blue Velvet beskrives med sin sentrale replikk: «It’s a strange world». Lynch opererer I begge filmene med det psykiske landskapet såvel som det fysiske. Begge filmene har sine klare subjekter, Henry og Jeffrey, som blir seerens alter ego i sin vandring i det nesten ubestemmelige universet. De er begge personer som søker og oppdager skjulte og hemmelige sider ved seg selv, i stor grad gjennom drømmer og forestillinger. Begge filmene beskriver et slags «wasteland», Eraserhead fra en ubestemt framtid, Blue Velvet fra en ubestemt fortid. Og  begge filmene handler om menneskets drømmer og underbevissthet, i forholdet mellom lys og mørke, om øyne som åpnes og lukkes.

Den underlige verden i Blue Velvet er fysisk sett en småby, kalt Lumberton. Selve stedet, på tross av at det eksisterer i virkeligheten i North Carolina, er en karikatur som bærer med seg arketypiske idealer av «Smalltown USA» med sin besteborgerlige virkelighet. Det er i denne byen man vil finne beundrere av Mr. Smith, Mr. North, Mr. Dundee og andre populistiske helter. I og med at Lumberton er beskreve med arketypiske trekk, pene velklippende gressplener, hamburgerrestauranter som sikre treffsteder, gode naboer som når som helst vil dele dine gleder og sorger – så har Lynch tegnet en karikatur av virkeligheten for å kunne oppsøke stedets skjulte og mørke sider. Det karikerte forsterkes ytterligere gjennom hans lek med byens navn. Flere ganger blir vi vitne til den store tømmerstokken som symbol for byen. Lumberton er en by hvor folk skal kjenne seg trygge, fordi de har noe felles å dele og kjenne seg igjen i. Lumberton er et trygt lite fellesskap akkurat som et hjem, og Lynch tar utgangspunkt i dette idylliske idealbildet for å kunne beskrive baksiden, den usynlige trusselen, det som befinner seg under den behagelige overflaten. Stedet blir en overhengende metafor for mennesket. Det trygge, lille samfunnet vil avle sine monstre, på samme måte som uskylden i mennesket kan skape et monster i seg selv.

Personene i Blue Velvet er også tegnede karikaturer. Personene står i forhold til hverandre på en akse mellom det gode og det onde, fra den lyshårede uskylden Sandy, som trer fra i lyset fra mørket, til den konsekvent grusomme Frank, som trekker seg lengre og lengre inn i mørket. De er som to motpoler i menneskets (Jeffreys) eget sinn eller drømmeverden; dagdrømmen og marerittet.

Den unge hovedpersonene Jeffrey står dvelende mellom to kvinneskikkelser, to kvinner som også representerer ulike sider ved han selv. Han skildres i utgangspunktet som en hvilken som helst ungdom i puberteten, et menneske med innarbeidede vaner som begynner å søke etter de mystiske og hemmelige sider ved livet. En av hans vaner leder ham direkte inn i mysteriets verden; hver gang han passerer den falne rønna med gressengen kaster han en stein nesten umotivert, og her finner han det avskårne øret ved en tilfeldighet.

De to kvinnene Jeffrey står overfor, Sandy og Dorothy, er arketypiske framstillinger av madonnaen og skjøgen. De representerer dels den gryende forelskelsen, og dels den «dyriske» lysten og det skjulte begjæret hos Jeffrey. Sandy er datter av «lovens lange arm» og tilhører det kjernesunne High School-miljøet, og hat drømmende forestillinger om kjærligheten, lykken og fellesskapet. Dorothy er «The Blue Lady», bosatt i Deep Rivers Apartments og sangerinne på «The Slow Club», tvunget inn i et sadomasochistisk forhold til Frank, uten andre drømmer enn å kunne forlate sitt eget mareritt. Gjennom disse to kvinnene oppdager Jeffrey sider ved seg selv han knapt hadde forestillinger om eksisterte. Sandy er Jeffreys medspiller i løsningen av mysteriet, mens Dorothy er en del av mysteriet selv og representant for den mørke underbevisstheten i Jeffrey.

Blue Velvet har ikke en tradisjonell historieoppbygning. Den forteller i og for seg et plot, et mysterium, om Jeffreys hobbydetektivarbeid og jakt på den intrikate løsningen av det avskårne øret. Denne historien er nærmest betydningsløs, underordnet filmens tema. På et tidspunkt i filmen forsøker Jeffrey å oppsummere sitt nitide detektivarbeid for Sandy og avslutter med spørsmålet om hva hun får ut av dette. Hun svarer: «Ingenting, men det er interessant». På samme måte vil seeren oppleve den lineære handlingsgangen, en spennende historie som aldri får noen fullstendig forklaring og lar mange spørsmål forbli ubesvart. David Lynch utnytter til det ekstreme elementer fra den amerikanske genrefilmen, i første rekke fra melodrama og skrekkfilm, med tydelige islett av mer moderne formula1 som pubertetskrise og generasjonskonflikter. Men det som blir stående igjen i minnet av handlingen til Blue Velvet er elementer fra den betydningsløse historien som er tilknyttet Jeffreys Beaumonts opplevelser. Disse elementene handler om hvordan drømmen og underbevisstheten påvirker det fysiske liv, om «dyret» i menneskekroppen, om alt det man drømmer og tenker om men ikke gjør. Jeffrey tar steget ut fra sitt sikre tilholdssted i klesskapet, til en fryktinngytende verden som tidligere har tilhørt de mørkeste fantasier eller mareritt. Han møter denne verden med et knyttneveslag; fra det slaget som Frank gir han (og tilskueren) i en drøm, via det slaget Jeffrey gir Dorothy under det sadomasochistiske spillet, til det endelige knyttneveslaget i Fransk ansikt. Volden har en utvikling og Jeffrey har gjennomgått en prosess. Det siste slaget er Jeffreys reaksjon på sine nye opplevelser og oppdagelser i seg selv, en reaksjon mot det onde i ham etter at Frank har sagt: «You’re like me».

Blue Velvet er en film med mange rammer, med mange rom som ligger inne i hverandre som en kinesisk eske. Her kan man dele inn i tre vesentlige rom med tydelige rammer som alle peker inn mot det sentrale i filmen; tilskueren selv. Så vel Lumberton som Jeffrey (de to ytterste rammene) er beskrevet som en karikatur som kan representere tvetydigheten i menneskets natur.

Den ytterste rammen er det blå fløyelsteppet som åpner og avslutter filmen. Et fungerer som et sceneteppe, men et imaginært og drømmeaktig teppe som åpner for en underlig verden fylt med underlige karikaturer av virkeligheten. Filmen åpner med bilder av fargerike blomster mot ett hvitt gjerde og vinkende brannmenn i «slow motion», og de samme bildene gjentas til slutt i motsatt rekkefølge. Dette kan indikere at filmen som helhet er en drøm, at teppet i begynnelsen har lagt sitt mørke teppe over oss. Sendt oss ned i et sluk av et mareritt, og brakt oss tilbake til vår egen virkelighet, kinosalen. På denne måten får også tittelen en betydning som dekker filmen. Det ytterste rommet skildrer den hjemlige idyllen Lumberton, men med den stadige trusselen om ubehageligheter. I begynnelsen er det Jeffreys fars hjerteanfall som indikerer trusselen, mot slutten er det fuglen med den levende billen i nebbet som truer den fredelige idyllen. Tidligere er fuglen, en rødstrupe, blitt et symbol for godhet i en av Sandys dagdrømmer. I en tidligere scene i filmen forteller Sandy om sin drøm; når rødstrupene kommer fra himmelen så kommer de med kjærlighet og lykke til menneskene. Bare markeringen av rødstrupen med insektet i nebbet varsler om at den lille byen Lumberton nok en gang vil bli hjemsøkt av ondskap, for lykken vil aldri eksistere alene uten sin motsetning. For å vite hva lykke er, så må man vite hva som ikke er lykke.

Rammen som markerer selve plottet i Blue Velvet er øret. Kamera beveger seg inn i det forråtnede øret som Jeffrey finner på marken, og som blir en katalysator for hans reise inn i mysteriet. Kamera beveger seg ut av Jeffreys rene øre når han våkner opp i sin egen hage og oppdager rødstrupen. Alt er tilsynelatende godt, «dramaet» er over og de to sentrale familiene Beaumont og Williams er samlet i ren idyll. Bruken av øret som inngang til menneskets indre og til selve mysteriet gir nok en assosiasjon til drømmen.

Den innerste rammen og det innerste rommet er filmens kjerne, nemlig klesskapet i Dorothy Vallens leilighet. I dette skapet befinner betrakteren seg, Jeffrey og tilskueren. Her oppdager de begge Fransk voldsomheter og trusler overfor Dorothy, her ser de Dorothy eller Isabella Rossellini kle av seg. I skapet angripes Jeffreys og tilskuerens øyne med vold, og forsvarsmekanismen er skapets sprinkler eller tilskuerens hender. Jeffreys venstre øye blir også angrepet av Dorothy med kniv når hun første gang oppdager han i skapet. Skapet er også det endelige gjemmestedet for Jeffrey og den endelige forsvarsmekanismen er en tung revolver, en endelig reaksjon. Skapet blir en metafor for selve kinosalen hvor tilskuerne gjemmer seg, flykter fra virkeligheten, og får sine drømmer materialisert, så vel dagdrømmer som mareritt. Blue Velvet handler når alt kommer til alt bare om en person, tilskueren, i den faktiske situasjonen der og da når han ser filmen rulle foran seg på lerretet. Et fåtall personer vil kunne unngå å reagere på det de ser, eller felle sin dom. Alt i Blue Velvet handler om menneskets tosidige natur, den lyse, åpne, gode bevisstheten om oss selv og den mørke, latente ondskapen som skjuler seg i vår underbevissthet. Mysteriet er oss selv.

David Lynch har framstilt sitt univers ved hjelp av harde kontraster eller motsetninger om det gode og det onde, om lys og mørke. Et særskilt bilde som går igjen i filmen i korte glimt er også beskrivende for filmen som helhet. Frank Booth er i Blue Velvet skildret som selve ondskapen. Han er en mørkets fyrste som søker tilfredsstillelse i sine egne perverse lyster. «Now it’s dark», sier Frank. I Jeffreys drømmer, mareritt, kommer gjentatte ganger et glimt av et stearinlys som er i ferd med å blåses ut. I hans sinn fungerer dette bildet hele tiden i sammenheng med Franks voldsomheter. Lyset kjemper sin desperate kamp for å overleve, og Jeffrey kjemper desperat for å kunne beherske volden i seg selv, sine mørke sider. Når lyset endelig går ut ved dramaets ende, så er det ikke lenger et stearinlys men en lyspære som slukker. På samme måte som rødstrupen med insektet, så er det tapte lyset et tegn eller en advarsel om at den lykkelige tilværelsen når som helst kan avbrytes av menneskets iboende mørke sider. Mennesket vil alltid la seg fascineres, og samtidig skremmes, av ondskapen, men da aller halst i vår egen konkrete drømmeverden i kinosalen, eller som de to eldre kvinnene i Jeffreys hjem som betrakter spenningen foran tv-skjermen.

David Lynch har sammen med sine faste medarbeidere, fotografen Frederic Elmes og lyddesigneren Alan Splet, maktet å skape et følelsesmessig kaos hos tilskueren, en følelse av uro og ubehag som blir vanskelig å erkjenne. Selv om unge Jeffrey fungerer som tilskuerens alter ego så vil man sterkest dras mot Dennis Hoppers karakter Frank, og ved å identifisere seg med Frank har man fulgt opp David Lynchs sentrale intensjon, nemlig åpnet opp for de skjulte og mørke sidene i en selv.

1 Formula er et begrep brukt om en undergenre. Se Peter Schepelern: Film og genre.



Relatert

«Blue Velvet»: Dagdrømmer og mareritt

Z #3 1987: Med filmer som Eraserhead, Elefantmannen og Dune har David Lynch markert seg som en filmskaper [...] | kun utdrag

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.

Antiintellektualisme i en post-feministisk tidsalder

Z #4 1992: «Feministisk filmanalyse» er tema for denne artikkelen som bl.a. er et svar på Dag [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Om å iscenesette sitt liv – Bergmans «Laterna magica»

Z #4 1987: Ingmar Bergman som neste år fyller 70, har skrevet sin selvbiografi. «Laterna magica» [...] | kun utdrag

Internasjonal rockevideo fra norske amatører

Z #5 1985: Norske animasjonsfilmere er på offensiven. Et nytt prosjekt tar sikte på å produsere en animert [...] | kun utdrag

Kameratskap, krise, korsfestede drømmer

Z #4 1985: Fridtjof i Wam og Vennerøds Adjø, solidaritet blir drept i kamp med nynazister. Karin i Egil [...] | kun utdrag