Edle villmenn og lettkledde tenåringer – om ungdom i Larry Clarks filmer
Helt siden han slo gjennom med Kids i 1995 har Larry Clark vært en trofast og pålitelig kilde til kontrovers og skandale. Satt pris på – om aldri virkelig elsket- og hatet med en blanding av moralsk indignasjon og hysterisk, rettferdig harme man sjelden ser rettet mot filmskapere i våre dager, har han befestet sin posisjon i den offentlige bevissthet som en av den amerikanske independentfilmens mest omdiskuterte auteurer. 24 år før spillefilmdebuten hadde han slått gjennom med et mindre, mer sekterisk brak med fotoboken Tulsa i 1971, som inneholder kimen til det vi i dag anser for det typisk clarkse.
TweetRelatert
Nils Malmros: Kunsten å plagiere virkeligheten
Z #1 1990: Den danske filmregissøren Nils Malmros er mest kjent for sine filmer om barn og ungdom. Filmer som [...] | kun utdrag
(In)dependent?
Z #4 2005: “There’s a bunch of people that don’t think I’m a good filmmaker, just fucking hate my [...]
Bent Hamer og Factotum – Independent Made in Norway?
Z #4 2005: Hvem i Norge er det som kjenner independentmiljøet best? Det naturlige valget syntes å være Bent Hamer som i år hadde premiere på sin nye film Factotum med independentguruen Jim Stark som produsent og kjente amerikanske filmskuespillere, som Matt Dillon og Lili Taylor, i hovedrollene.
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Kunst møter TV
Z #4 1992: Fjernsynet er vårt viktigste audiovisuelle medium. De fleste av oss konsumerer timevis av det, men [...] | kun utdrag
Alt som himmelen tillater. Douglas Sirk – melodramaets ubestridte mester
Z #4 2003: Melodramaet, slik vi ser det i filmene til Sirk, Fassbinder og Almodovar, er alt annet enn en naiv sjanger. Tvert imot; til forskjell fra en typisk blåøyd og idylliserende sjanger som f.eks. musikalen, er melodramaet propfullt av håpløshet, desillusjon, tragedie og bitterhet. Kanskje er det nettopp den lekre og tiltalende formen som gjør det mulig å oppnå en estetisk nytelse i møtet med disse bitre og triste historiene?
Et annet Cannes
Z #3 1989: Cannesfestivalen er forlengst over. Det er blitt skrevet mye om filmene i det offisielle [...] | kun utdrag
