Dødspopulær. High school-komedien i tre tiår

Med Heathers gikk den amerikanske high school-filmen opp i flammer. Et drøyt tiår senere krøp Lindsay Lohan fram fra ruinene.

Høsten 2004 er jeg på kino i Bergen med min kamerat Henrik. Vi er på en formiddagsvisning på en ukedag, og i tillegg til Henrik og meg, består publikum av en gjeng med fem-seks tenåringsjenter som vi må anta har skulket skolen for å gå på kino, og som har satt seg et par rader foran oss.

Filmen vi har sett oss ut er Mark Waters’ Mean Girls (2004), der en tenåringsjente flytter fra Afrika til USA og må forholde seg til en veritabel jungel av tenåringsintriger. Mean Girls er på mange måter kulminasjonen av de siste årenes high school-film – sjokkrosa, skarp og vittig, med et cast hovedsakelig bestående av jenter. Lindsay Lohan gjør sin faste karakter: laidback og intelligent, men utrent i high school-livets irrganger. Lindsays karakter er sjarmerende, men som vanlig er det gjengen med pene, populære jenter som stjeler showet.

Henrik og jeg elsker filmen, og mens vi sitter der og fniser som noen fjortiser, er fjortisene foran oss, vel, mindre begeistret. De ser ut til å kjede seg; de stønner og sukker og ser på klokka, og jo mer vi ler, jo mer irriterte blir de. Flere ganger snur de seg bakover mot oss og kommer med nedlatende kommentarer av typen «Høh høh, jævlig morsomt», og hver gang ser jeg litt nervøst over mot Henrik og prøver å le litt lavere. Når filmen er over, reiser jentene seg og ser mot oss et halvt sekund, før de retter på skjørtene sine, fluffer opp de blonde, tuperte frisyrene og tripper ut av kinosalen.

Når jeg tenker på denne kinoturen, er det et par ting som slår meg. For det første er det vittig hvordan en film om tenåringers opp- og nedturer tydeligvis treffer 25-åringer mer enn de treffer tenåringene selv. Mean Girls har da også opparbeidet seg en stadig voksende fanskare på DVD blant såkalt voksne filmentusiaster (selv om de nok har måttet gå noen runder med seg selv i videobutikken før de la det rosa coveret på disken). Det er kanskje først når tenårene er passert, at vi kan more oss over dem?

Det andre som slår meg, er hvordan jeg, i en alder av 25, lar meg skremme av fjortiser med løvehår og Westlife-pennal. Det er få ting som er så skumle som en gjeng med pene tenåringsjenter som kjeder seg. Dette vet tydeligvis filmskaperne, og mens trender i ungdomsfilmen kommer og går, er det ett tema som fortsetter å dukke opp: Kampen mot de pene, populære jentene. Og i det sjefsbitchen Regina i Mean Girls får sin velfortjente straff mot slutten av filmen, tar jeg meg i å tenke på jenteligaen på raden foran meg. Det så ikke ut som om de følte seg truffet.

High school-filmen blir født
Filmer som helt eller delvis handlet om tenåringers skolehverdag var ingen nyhet på 1980-tallet, men det var da high school-sjangeren fant den formen vi kjenner i dag. Populariteten til filmer som Saturday Night Fever (Badham, 1977) og Grease (Kleiser, 1978) hadde vist selskapene at det fremdeles var verdt å satse på ungdommer. Generell nedgang i kinobesøk gjorde at mange småkinoer ble lagt ned til fordel for flersalskinoer på kjøpesentre, og det ble viktig å fri til de som frekventerte disse sentrene: tenåringene. Ikke minst oppsto det med VHS-spillerens inntog enda et marked som skulle mettes.

Mens mange av 1980-tallets ungdomsfilmer spilte på en rekke billige og forutsigbare elementer for å tiltrekke seg ungdommene – den mest typiske er kanskje sexkomedien, der seksuell debut og pupper står i sentrum – ble det etter hvert også produsert filmer som forsøkte å skildre ungdom på deres egne premisser. Filmen med den noe misvisende norske tittelen Hæla i taket (Fast Times at Ridgemont High, Amy Heckerling, 1982) følger en rekke elever i løpet av et skoleår, og regnes som en pioner innen high school-sjangeren. Manuset er skrevet av Cameron Crowe , og er basert på en bok han skrev etter at han som student gikk undercover på en high school. Det er kanskje herfra filmen tar det som Roz Kaveney har kalt «the anthropology shot» , en scene tidlig i filmen der vi får se korte glimt av skolens ulike sosiale miljøer. Scenen har blitt en standard i de fleste high school-filmer, og ses blant annet i Heathers, Ten Things I Hate About You og Mean Girls. Blant de sosiale gruppene vi kan risikere å støte på, finner vi Band Geeks, sportsidioter, skolenerder, Cool Asians, Girls Who Eat Their Feelings og alt annet som manusforfatterne måtte føle for å inkludere. Ved siden av å være en uuttømmelig kilde til humor, har the anthropology shot flere viktige funksjoner. En er å etablere ulike personligheter som kan dukke opp igjen senere i filmen – i Mean Girls er denne etableringen et nødvendig setup for filmens siste scener, da det bryter ut full krig mellom de ulike grupperingene. Den viktigste og mest opplagte funksjonen, er dog å understreke betydningen av hierarkiene mellom de ulike sosiale lagene på skolen.

Hæla i taket: sexkomedien

Pee Wee: Yeah, that’s just how I like ’em!
Mickey: You like ’em as long as they ain’t dead.
Pee Wee: I don’t care if they’re dead as long as they ain’t too cold.
-Porky’s (1982)

Persongalleriet i Hæla i taket er ikke bygget på stereotypier i samme grad som i senere filmer i sjangeren. Riktignok møter vi den forsagte Mark, som stiller utenfor sin vektklasse når han legger seg etter den pene Stacy, men Mark og Stacy passer ikke helt inn i kategoriene Nerden og Den pene, populære jenta. Filmen har dessuten noen elementer som man ikke forventer å finne i senere, kommersielle ungdomsfilmer – deriblant en av de første ikke-moralistiske skildringene av en tenåringsabort i amerikansk film.

Likevel, filmen etablerte noen stereotyper man etter hvert forventet å finne i high school-komedien. DVD-distributører er glade i å framheve Sean Penn i sin første filmrolle, som en hjernedød, men godhjertet stoner, en gjenganger i senere high school- og collegefilmer. Den søte, men forsagte Stacy blir tatt under vingene til Linda (Phoebe Cates), en forgjenger til den populære bitchen vi elsker å hate: vakker og manipulerende og med en tilsynelatende grenseløs seksuell belevenhet. Til tross for filmens til tider nyanserte skildring av pubertal usikkerhet, var det for mange Lindas lynkurs i oralsex med en gulrot i skolekantina som ble sittende på netthinna etter filmen – for ikke å snakke om scenen der hun tar en gutt i å onanere mens han spionerer på henne ved bassengkanten. I disse scenene, og i en del umotivert kvinnelig nakenhet, slekter Hæla i taket mest på sexkomedien, en famøs underkategori av high school-filmen. Pioneren i denne sjangeren sies gjerne å være Porky’s (Bob Clark, 1982), en halsbrekkende vulgærkomedie satt til 1950-tallet, der vi følger en gjeng venner på jakt etter et ligg. Dette skulle fortsette å være den tematiske grunnpilaren for sexkomedien, og Porky’s har nok mye av æren for at titler som Losin’ It og The Last American Virgin dukket opp i videohyllene. Porky’s oppsummeres best med stikkordene den er blitt tildelt på imdb.com: «Female Nudity / Female Full Frontal Nudity / Practical Joke / Locker Room Sex / Teen Movie.»

Sexkomediens popularitet tidlig på 1980-tallet forklares gjerne med Reagans holdningskampanjer for seksuell avholdenhet hos ungdom, og mens pupper nok beholdt interessen hos store deler av USAs unge befolkning utover på 1990-tallet, hadde sexkomedien snart gjort sitt, og skulle ikke dukke opp igjen før American Pie ble en overraskende suksess i 1999. I stedet for skulle åttitallsungdommen endelig få noen regissører som – til en viss grad – tok dem på alvor.

John Hughes: When you grow up, your heart dies

You know what I got for Christmas? Oh, it was a banner fucking year at the old Bender family. I got a carton of cigarettes. The old man grabbed me and said, «Hey, smoke up Johnny» Alright? So go home and cry to your Daddy. Don’t cry here, okay?

-John Bender, The Breakfast Club (1985)

Med The Breakfast Club (1985), Some Kind of Wonderful (1987) og Pretty in Pink (1986) introduserte John Hughes romansen og melodramaet til high school-komedien. Mens Hughes styrte unna virkelig kontroversielle temaer, viste han i hvert fall en vilje til å ta tenåringsproblemer på alvor. Filmene hans er ofte sentrert rundt et vanskelig forhold til foreldregenerasjonen, både i form av manglende kommunikasjon, og mer alvorlige temaer som vold i hjemmet. I forhold til sosial status på skolen, bringer Hughes økonomisk klasse inn som et viktig element, særlig eksplisitt er dette i Pretty in Pink. Dette klasseelementet er til stede i nesten alle senere high school-filmer som har popularitet som tema.

Uansett hvor mye han tok ungdom på alvor, så sementerte Hughes også en rekke ungdomsstereotypier, ironisk nok i sitt forsøk på å avskaffe dem. I The Breakfast Club gjør de fem igjensitterne opprør mot rektoren som bare ser dem som «… a brain, an athlete, a basket case, a princess and a criminal». Nettopp disse stereotypiene går igjen i nesten alle av Hughes’ ungdomsfilmer. The brain – skolelyset – var en fast karakter hos Hughes, gjennom den evig jomfruelige skikkelsen til Anthony Michael Hall (se Å, for en bursdag, The Breakfast Club, Den eksplosive drømmekvinnen). Bølla i The Breakfast Club, John Bender, dukker opp i en annen form i Some kind of Wonderful, og igjen i Heath Ledgers skikkelse i Ten Things I Hate About You. Hughes’ forhold til moralen i sine egne filmer er i det hele tatt motsetningsfylt. Mens for eksempel Den eksplosive drømmekvinnen (Weird Science, 1985) innprenter i sine unge helter at det er viktigere å etablere meningsfylte forhold til jenter enn å sikle over kroppene deres, fungerer hele filmen som en nerds våte drøm – to unge gutter skaper en übersexy drømmekvinne på det som ser mistenkelig ut som en Commodore 64, og blir sporenstreks dratt inn i dusjen for å såpe henne inn. Og så videre, og så videre.

Uansett: Hughes’ filmer er definisjonen på 1980-tallets high school-komedie, og markerer toppen av dens popularitet. Det var mange produsenter som forsøkte å etterape formelen hans, og det var først med Heathers at tenåringsfilmen tok en pause.

Heathers og de slemme jentene

Well, fuck me gently with a chainsaw. Do I look like Mother Theresa?
-Heather C., Heathers (1989)

Heathers (Michael Lehmann, 1989) er på samme tid den mest typiske og den mest alternative high school-filmen. Vi møter tre tenåringsjenter som alle heter Heather, som har ubestridt makt over alle elevene på skolen sin. Gjengens fjerdemann, novisen Veronica (Wynona Ryder), er lei av å bruke sin høye IQ «to decide what lip gloss to wear». Når hun møter outsideren J.D., blir hun inspirert til å ta et oppgjør med vennene sine, og de to ender snart med å «ved et uhell» drepe lederen for gjengen. De forkler drapet til å likne et selvmord, og i begravelsen gjør de narr av den hyklerske sorgprosessen de har satt i stand. Og dette er bare begynnelsen på filmen.

Med sin nattsvarte presentasjon av den amerikanske ungdommen, er Heathers alt som de lett fordøyelige sexkomediene ikke var. Skolens ulike miljøer presenteres på samme måte som i Hæla i taket, og galleriet av bipersoner – de populære og utskuddene – hinter til en viss grad til Hughes’ filmer. Her stanser også likhetene. I Heathers’ univers er skolen et nådeløst hierarki der man enten er populær, eller et utskudd. En lubben jente som forsøker å begå selvmord, blir hånt for å herme etter de populære jentene. De to homofobe og populære sportsidiotene Ram og Kurt blir skutt av J.D. og Veronica (som fremdeles har seerens fulle sympati), som arrangerer drapet slik at det ser ut som et dobbelt selvmord frambrakt av en umulig homofil kjærlighet – det hele kulminerer i at faren til en av guttene i begravelsen roper ut «I love my gay son!» Forvalterne av Doris Days arbeider nektet å la regissøren bruke Days versjon av «Que será, será» i filmens åpningssekvens. Det er ikke vanskelig å forstå.

Gjengen med populære, men onde jenter er kanskje Heathers’ viktigste bidrag til sjangeren, og er en formel som aldri blir gammel: Mest tydelig ser vi Heathers‘ innflytelse i Jawbreaker (1999), men nesten alle andre filmer som inkluderer de skumle, populære jentene kan sies å være påvirket av Heathers. Som regel består gjengen av én beregnende jente som har stålkontroll på sine to-tre protegeer. Mens én av jentene ofte er dum for comic relief (se Mean Girls for det flotteste eksemplaret av sorten), er lederen som gjengen som regel intelligent, og det er et interessant trekk ved high school-sjangeren: Mens de populære jentene er lynskarpe og gjør det bra på skolen, er de populære guttene som regel en typisk «jock»: brølende aper som ikke bryr seg om annet enn sport – et strålende eksempel finnes i kjæresten til hovedpersonen i Slap Her, She’s French (Melanie Mayron, 2002), hvis eneste personlighetstrekk er at han alltid spiser. Den intelligente gutten, derimot, er som regel synonymt med «nerd», og da gjerne formet etter Hughes-favoritten Anthony Michael Hall.

Til tross for at Heathers ble best mottatt av kritikere av alle 1980-tallets ungdomsfilmer, markerte filmen en pause i produksjonen i noen år framover. Som Jan Thomas Hasselgreen skriver et annet sted i dette bladet: Det var ikke mer å si. Selv om Heathers ikke gir seg ut for å være realisme på noen måte, så er den følelsesmessig sett kanskje vel så sann som for eksempel Hughes’ filmer. Ideen om å ta livet av menneskene som gjør skolehverdagen til et helvete, var kanskje en satirisk overdrivelse da filmen kom ut, men få år senere var det gjentatte ganger en bitter realitet på amerikanske skoler. Når, utenom i tenårene, føles valgene mellom ulike sosiale miljøer så avgjørende som i tenårene? Når har aksepten fra andre mennesker, folk man ikke engang liker, en så fundamental innflytelse på ens egen lykke? Den til tider absurde og marerittaktige stemningen i Heathers er kanskje den sanneste måten å skildre disse årene på.

1990-årene: Ironi og store følelser

Dawson: This is so Breakfast Club.
Jen: Breakfast Club?
Dawson: Yeah that John Hughes movie where the five kids are stuck in detention all day.
Joey: Yeah at first they hate each other and then they become really, really good friends.
Jen: Oh yeah that movie stunk. Whatever happened to those actors?
Dawson: Anthony Michael Hall developed some weird thyroid condition, Molly Ringwald lost her gauky ingenue appeal, and the rest are languishing somewhere in TV obscurity.
-Dawson’s Creek sesong 1, «Detention»

Selv om high school-komedien nesten forsvant fra Hollywood første halvdel av 1990-tallet, betyr ikke det at tenåringer ikke lenger kunne se seg selv portrettert i fiksjonen. Nå begynte nemlig de samme historiene å dukke opp på TV, i de fleste sjangre. Noen av de beste og mest originale seriene fikk et begrenset liv: TV-dramaet Angela (My So-Called Life, 1994-95), skildret tenåringer på en frisk og ærlig måte, med en hovedperson som var grønsj-inspirert, rufsete og til tider usympatisk. Serien ble dessverre avblåst etter én sesong. Den samme skjebnen led Freaks and Geeks (1999-2000), en fantastisk ungdomsserie som hadde en del felles med Angela. Serien var satt til 1980, og skildret skolens utskudd på en realistisk, usentimental og humoristisk måte. 1990-tallets store TV-suksesser var langt mer glamorøst innpakket.

I 1990 kom første sesong av Beverly Hills 90210, som skulle bli uendelig populært og gi hovedrolleinnehaverne en stjernestatus tidligere reservert for filmstjerner og New Kids On The Block. Serien slo også an i Skandinavia – da serien i 1996 skiftet visningsdag fra torsdag til onsdag, endte mange danske høyskoler etter press fra elevene med å avslutte sin mangeårige tradisjon for forelesninger onsdag kveld. I sine ti år på skjermen var Beverly Hills 90210 en hybrid mellom melodrama, komedie og såpeserie. I sentrum står en vennegjeng og forholdene deres: til hverandre, til foreldre og til kjærester. Selv om Beverly Hills 90210 fra tid til annen tok opp problemstillinger som selvmord, voldelige forhold og narkotika, var serien – i hvert fall i begynnelsen – en humoristisk serie med blankpolerte ungdommer hvis store bekymring var hvem de skulle date neste uke. Det aggressive synet på foreldregenerasjonen er tonet ned i forhold til 1980-tallets high school-filmer – i Beverly Hills 90210 fikk foreldrene egne storylines, gjerne paralleller til det barna deres gikk gjennom.

Fokuset på foreldrenes liv gikk også (til det kjedsommelige) igjen i Dawson’s Creek (1998-2003), et søtladent ungdomsdrama som følger en vennegjeng i en landsens småby. Dawson’s Creek ble beryktet for sine unge karakterers selvbevisste, analyserende samtaler – i Dawsons univers ble ikke en BH fiklet åpen uten at karakterene stanset opp og reflekterte over seksualitetens irrganger. Om serien skildret tenåringsangst på en til tider klisjéfylt og kunstig måte, så er den interessant i forhold til hvor bevisst den er rundt sitt eget medium. Mens ironien til en viss grad blir introdusert i Beverly Hills 90210, så er den hele fundamentet for Dawson’s Creek. Dette er kanskje den største forskjellen mellom high school-sjangeren laget før og etter 1990 – der Allison i The Breakfast Club sukker og sier «When you grow up, your heart dies», blunker Dawson til kamera og sier «this is so Breakfast Club.» Dawsons store drøm er å bli filmskaper, og hele episoder struktureres rundt filmene han ser. Når det er skoleball, sitter Dawson heller hjemme og ser Dirty Dancing på video. Karakterene refererer til filmer som seriens fjorten år gamle seere umulig kan kjenne til, og gjør konstant narr av sin egen sjanger gjennom referanser til andre tenåringsfilmer skuespillerne i serien spiller i. Serien er da også skapt av manusforfatter Kevin Williamson, som først ironiserte over tenåringssplatteren gjennom Scream, for så å gjenopplive den kommersielt gjennom I Know What You Did Last Summer (1997).

Skolen suger: Buffy og vampyrene

Darn, I have cheerleader practice tonight. Boy, I wish I knew you were gonna be digging up dead people sooner. I would’ve cancelled.
-Cordelia, Buffy The Vampire Slayer sesong 1, «Some Assembly Required»

Atypisk nok beskjeftiger verken Beverly Hills 90210 eller Dawson’s Creek seg med popularitet. Begge seriene opererer med nærmest komisk begrensede univers der klassekameratene er statister som bare unntaksvis blir introdusert, for så å forsvinne igjen. I TV-serien Buffy the Vampire Slayer (1997-2003), derimot, er det sosiale miljøet på skolen hele utgangspunktet for serien. Filmen ved samme navn ble laget i 1992, basert på Joss Whedons manus. Filmen er en redselsfull affære som spilles ut som en umorsom parodi. I TV-serien tok Whedon selv kunstnerisk kontroll for å lage den historien han ville fortelle. Om ideen til filmen, og senere serien, har han sagt at han hadde sett et uendelig antall skrekkfilmer der unge jenter blir overfalt av et monster i et mørkt smug, og at han alltid ønsket at jenta skulle slå tilbake. Resultatet er en serie om ei femten år gammel jente som er den ene i sin generasjon som er utvalgt til å drepe vampyrer. I seriens første episode begynner hun på Sunnydale High etter å ha blitt kastet ut fra sin forrige skole. Sunnydale viser seg snart å være spesielt belemret med vampyrer og annen demonisk aktivitet som det er Buffys oppgave å bekjempe, parallelt med at hun må takle de samme hverdagslige utfordringene som de andre på skolen.

Til tross for sine ironiske populærkulturelle referanser, den alltid tilstedeværende humoren, og de tidvis kitschy monsterkostymene, er Buffy i bunn og grunn en original og oppriktig skildring av hvordan det er å være tenåring. Seriens budskap synes å være: «Du er ensom – det samme er alle andre.» Metaforen er basisen for alle historiene som fortelles; der Heathers tok konsekvensen av at high school kan være en slagmark, tok Buffy den bokstavelige konsekvensen av at en voldelig kjæreste kan veksle mellom å være en vanlig gutt og et uhyre, å bli oversett av de andre på skolen kan gjøre deg usynlig, en gjeng bøllete tenåringer kan være som en flokk hyener. I Buffy fikk all tenåringsfrykt et fysisk resultat, fra den jomfruelige gutten som spises levende av en sexy kvinne som viser seg å være et insekt, til cheerleaderen Cordelia som, i en episode der alles mareritt blir virkelige, får dårlig hår og bæres gråtende inn til skolens sjakklubb. Ei jente blir tvunget til å bytte kropp med moren, som er heks – hun ønsker å gjenoppleve tiden da hun var skolens beste cheerleader. For cheerleaderen, hun er til stede også i Buffy.

1999: Ferris Bueller i midtlivskrise

Om 1989 var året da 1980-tallets high school-bølge døde, så var 1999 året da den gjenoppsto. Viktigst for den fornyede kommersielle interessen var kanskje American Pie (Paul Weitz, 1999), som startet et skred av grossout-komedier som Dude Where’s My Car og liknende. American Pie var i praksis en gjenopptakelse av sexkomedien, men mildere i tonen og med et tydelig endret kjønnsperspektiv. Denne gang er jentene også med på sexjakten, og guttene straffes konsekvent av filmskaperne for objektivisering av jenter gjennom ydmykende scener. Tonen guttene imellom er mildere – American Pie handler vel så mye om vennskap som om sex, og filmen fikk nylig en slags moralsk etterfølger i publikums- og kritikerfavoritten Superbad (2007), som skylder alt til 1980-tallskomedien. Det dukket dog også opp andre og mer kunstnerisk ambisiøse filmer omkring årtusenskiftet. Jawbreaker (Darren Stein, 1999) forsøker hardt å være en Heathers – ti år etter. Tre av de mest populære jentene på Reagan High dreper ved et uhell gjengens leder, den vakre og gode Liz. De forkler uhellet til å se ut som et drap, men når de blir avslørt av skolens grå mus, tilbyr de henne en plass i gjengen mot at hun ikke angir dem. Jawbreaker har en fantastisk surrealistisk makeover-sekvens og noen minneverdige replikker fra sjefsbitchen i Rose McGowans skikkelse. I originalitet overgås den likevel av Election.

Election (Alexander Payne, 1999) er noe så sjeldent som en high school-film fortalt fra lærerens perspektiv. Reese Witherspoon spiller Tracy Flick, ei veslevoksen, strebete og venneløs jente som er villig til å gjøre alt for å bli leder for elevrådet. Læreren hennes i 40-årene misliker og er tiltrukket av henne på samme tid, og bestemmer seg for å sabotere sjansene hennes før elevrådsvalget ved å skaffe henne motkandidater. Election er noe av det svarteste og morsomste som er laget i en high school-setting. Reese Witherspoon er en av de unge kvinnelige skuespillerne i Hollywood som ikke er redd for å gjøre seg stygg og usexy for komediens skyld, og gjør i Election en fantastisk prestasjon som Tracy Flick, som burde være gjenkjennelig for de fleste: jenta forrest i klasserommet med hånda i været – ikke direkte upopulær, heller ikke en som folk liker eller kjenner noe særlig. I filmens siste scene vises Tracy i ferd med å stige i gradene i Washington. Timothy Shary mener at filmen på ett nivå sier at kvinnelig ambisjon kan være destruktiv . Jeg mener at den i bunn og grunn ikke gjør narr av Tracy, men av den middelaldrende læreren som er besatt av henne og hennes ungdommelige ambisjoner (alle voksne fans av high school-filmer er velkomne til å føle seg truffet). Ekstra morsomt er det at den patetiske læreren med midtlivskrise spilles av Matthew Broderick, som definerte tenåringen i John Hughes’ Skulk med stil (Ferris Bueller’s Day Off, 1986).

Cheerleadere med baktanker

Do you know what this means? My entire cheerleading career has been a lie.
Missy: Well, look on the bright side – It’s only cheerleading!
Torrance: I am only cheerleading!
-Bring In On (2000)

Kristne verdier, homofili og kjønnspolitikk … Det er interessant å registrere at high school-filmene stadig tøyer nye grenser i spørsmål fra samfunnsdebatten. Et nyere eksempel er den flotte filmen Saved! (Dannely, 2004), der ei kristen jente ligger med kjæresten sin for å kurere ham for homofili, og en uventet graviditet får henne til å stille spørsmål ved de konservative verdiene hun er oppdratt med. Kanskje ungdomsfilmen tillater seg mer fordi den uansett ikke blir tatt seriøst og må kjempe om Oscar-statuetter? Et godt eksempel fra 1999 er independentfilmen og festivalfavoritten But I’m a Cheerleader (Jamie Babbit). Megan er en vanlig tenåring som liker cheerleading, shopping og kjæresten sin. Hun er dog ikke spesielt glad i fysisk kontakt med ham, uten at hun helt klarer å forklare hvorfor. Foreldrene mistenker at hun er lesbisk, og sender henne på en rehabiliteringsleir for homofile tenåringer (leirer som visstnok florerer i dagens USA, og som også dukker opp i Saved!). Foreldrene er intetanende om at de samtidig sender henne rett i armene på guttejenta Graham.

But I’m a Cheerleader er full av den kitschy, sjokkrosa estetikken og svarte humoren som mange nyere high school-filmer kjennetegnes ved. Mange av scenene finner sted mens tenåringene utfører oppgaver de får på leiren, øvelser som skal hjelpe dem med å ta tilbake sine opprinnelige kjønnsroller. Mens guttene lærer seg å mekke biler, gjør jentene husmorøvelser, en koreografert ballett av støvsugere, i et rosa rom som ser ut om et overdimensjonert dukkehus. Alle de «innsatte» oppfordres til å finne kilden til sin homoseksualitet: «My mother got married in pants,» sier Graham sarkastisk, til medfølende blikk fra de andre jentene. But I’m a Cheerleader er en ut-av-skapet-historie, men også en historie om å bli voksen. Cheerleading er viktig i filmen, fordi den er like definerende for Megan som seksualiteten, og hun er villig til å slåss like mye for begge deler. I forhold til andre lesbehistorier på film, er det interessant at hovedkarakteren her gjør det bra på en «feminin» arena, uten at det gjør henne svakere av den grunn. Når sterke jenter portretteres på film legges det ofte vekt på at de er «en av gutta». Cheerleading, derimot, er på alle måter en kjønnskonservativ aktivitet. En ting er at aktiviteten baserer seg tungt på å vise fram veltrente jenter i små skjørt («In cheerleading we throw people into the air. And fat people don’t go as high,» er forklaringen vi får i Bring It On). En annen ting er at hele poenget med cheerleading er å heie på den egentlige utøveren, som regel et lag bestående av gutter.

Bring It On (Peyton Reed, 2000) er en annen ungdomsfilm som handler om cheerleading, og både her og i But I’m a Cheerleader gis cheerleading verdi i sin egen rett. Bring It On handler om en cheerleadingkaptein (Kirsten Dunst) som får hjelp av skolens tøffe jente idet de trener mot et stort cheerleading-mesterskap – her er det ingen menn som skal heies på. Cheerleading brukes gjerne i film som et symbol på konformitet (blonde jenter utfører like bevegelser i like antrekk). But I’m a Cheerleader, derimot, slutter idet Megan, helt alene, framfører et lite heiarop for å erklære sin kjærlighet for Graham. Gutter er knapt til stede i filmene, selv om Bring It On byr på et mannlig kjærlighetsobjekt for Kirsten Dunst. Bring It On var visstnok opprinnelig tenkt som en lesbisk kjærlighetshistorie, og det er komisk hvordan de to jentene har mer kjemi i filmen enn Kirsten Dunst og gutten – hver gang jentene ser lenge på hverandre, kommer den kjekke gutten hoppende inn i bildet som for å si «ok, folkens, ikke noe å se her!»

Kjønn og sånn

I’m sort of having a good time doing the whole vulnerable whore thing.
-Nicole, Popular, episode «I Know What You Did Last Spring Break»

Popular (1999-2001) er TV-serien som drar alle high school-klisjeer lengst, spesielt med tanke på kampen om popularitet, og den er veldig klar over det selv. Serien handler om to rivaliserende gjenger – blondinene og brunettene – og de mange slagene de utkjemper på Kennedy High. De fleste karakterene er groteske karikaturer av high school-karakterer. Blondinene ledes av Nicole, som er ond og ambisiøs i den grad at hun kidnapper stylisten til Gwyneth Paltrow for å lære hennes hemmeligheter. Den tilsynelatende lettere tilbakestående og underlig utseende Mary Cherry er som hentet ut av en John Waters-film, og har kjøpt seg innpass i gjengen ved hjelp av morens penger. Hun stiller gjerne opp med et privatfly dersom situasjonen skulle kreve det.

Popular drar vulgariteten, ironien og intertekstualiteten lenger enn noen annen tenåringsfilm eller -serie. Når elevene skal svare på spørsmål om kjønnssykdommer, blir klasserommet forvandlet til settet på Vil du bli millionær. («The answer is C – vaginal sex!») Serien har hatt en rekke spesialepisoder som musikalepisoder, Halloween-episoder, og pastisjer – en hel episode er bygget opp rundt What Ever Happened to Baby Jane? (1962), en annen tar Nicole med på en sjelegranskende reise tilsvarende Scrooges i A Christmas Carol. En av seriens fantastiske ironier er at brunettene i serien, som ser på seg selv som nerder, spilles av skuespillere som er minst like Hollywood-vakre som de populære – slik de gjerne gjør i high school-filmer. De virkelige nerdene på skolen, derimot, er groteske vesener som hovedpersonene knapt legger merke til. Mens freaken Ally Sheedy i The Breakfast Club flasser og har rar matpakke, har outsideren i Popular bosatt seg permanent på skolens toalett.

Selv om Popular på overflaten kan tas for å være tant og fjas, er serien interessant i sin reversering av kjønnsroller. Som i mange nyere high school-filmer er plottet drevet av jentene, mens guttene har kjærestefunksjoner. Homofili tas opp en rekke ganger, som regel gjennom lesbiske (i film og TV er homofili gjerne synonymt med mannlig homofili). Dårlig selvtillit i forhold til kroppsbilde er hovedsakelig knyttet til gutter: den puslete Harrison, og den overvektige Sugar Daddy, som må behandles for overspising. Sportshelten Josh presses til å spille fotball, når alt han egentlig vil er å spille hovedrollen i skolens oppsetning av South Pacific. I en episode sendes guttene på «sensitivity training» for å lære å ikke objektivisere jentene, som det viser seg er vel så skyldige i det samme. Mens jentene styrer showet fritt og har de beste replikkene, er det på mange måter guttene som er Populars hjerte og som må forholde seg til de motstridende kravene som stilles til dem.

Adaptasjonene: Jeg kan ikke min Shakespeare, men jeg kan min Mel Gibson.

Tai: Do you think she’s pretty?
Cher: No, she’s a full-on Monet.
Tai: What’s a Monet?
Cher: It’s like a painting, see? From far away, it’s OK, but up close, it’s a big old mess.
-Clueless (1995)

De slemme jentene vi har lært oss å elske finner vi i Heathers, Jawbreaker, Popular og Mean Girls, men det få som overgår Kathryn i filmen Cruel Intentions (Roger Kumble, 1999). Den beregnende, styrtrike jenta med det plettfrie imaget snorter kokain fra korset hun bærer rundt halsen når ingen ser henne, og spilles plettfritt av Sarah Michelle Gellar (som ellers har gjort lite av interesse post-Buffy). Kathryn inngår et veddemål med stebroren om at han skal klare å nedlegge den kristne Annette, som har stått fram i ungdomsblader som en representant for seksuell avholdenhet. Premien hans er en lenge etterlengtet natt med stesøsteren. Cruel Intentions veksler mellom å være sentimental, tåpelig og hylende morsom i sin politiske ukorrekthet, og gjør narr av det meste som kan gjøres narr av. Filmen er en tenåringsversjon av Choderlos de Laclos’ brevroman Les liaisons dangereuses («farlige forbindelser»), og var del av trenden med å sette litterære klassikere til moderne high school-miljø. (10 Things I Hate About You er for eksempel en modernisering av Shakespeares Troll kan temmes, der søsteren som ikke vil gifte seg, er blitt til feministen som leser Sylvia Plath i timene og nekter å date.)

Den mest vellykkede klassikeroppdateringen i forhold til å bevare essensen i sitt litterære forelegg , er imidlertid Clueless (Amy Heckerling, 1995). I Heckerlings hender er Jane Austens Emma (fra boka ved samme navn) forvandlet til Cher Horowitz, ei Beverly Hills-jente hvis hovedinteresse er shopping og små veldedighetsprosjekter. Der Emma i det lengste prøver å unngå omgivelsenes krav om å gifte seg, klarer ikke Cher å finne en verdig kandidat blant guttene på skolen til å ligge med for første gang. Cher engasjerer seg også i å gi en makeover til den nye jenta i klassen, som Cher ser på som et menneskelig oppussingsobjekt.

Clueless nytes best når den sees parallelt med en lesning av Austens klassiker – Heckerling har gjort en elegant jobb med å overføre alle aspektene av Emmas liv til det moderne Beverly Hills. Når Austens Emma forsøker å få presten Mr. Elton til å gifte seg med en kvinne under hans stand, får hun en lang tale om klasse og hva som sømmer seg. I 1995 trenger ikke den forulempede gutten si annet enn: «Don’t you know who my father is?»

Mens Clueless ble mest omtalt for dens bidrag til amerikanske tenåringers vokabular («As if!»), er det i dag karakteren Cher, i Alicia Silverstones skikkelse, som huskes fra filmen. I motsetning til sine vakre medsøstre i liknende filmer, er Cher omtenksom på sitt vis og forsøker å engasjere seg i verdens urettferdighet. Riktignok tror hun at Bosnia ligger i Midtøsten, og når den kjekke gutten i klassen spør om hun liker Billie Holiday, svarer hun: «I love him.»

Men Cher er ikke dum – hun vet å bruke sin type kunnskap til sin fordel. På et punkt i filmen blir Cher ranet, og den idealistiske «stebroren» hennes må hente henne i The Valley midt på natten. Med seg har han universitetskjæresten Heather (jeg nekter å tro at navnevalget er tilfeldig). De to har en intellektuell samtale mens Cher sitter og snufser i baksetet, og når Cher endelig blander seg inn i diskusjonen, er det kanskje det fineste øyeblikket i filmen.

Heather: It’s just like Hamlet said, «To thine own self be true».
Cher: Hamlet didn’t say that.
Heather: I think I remember Hamlet accurately.
Cher: Well, I remember Mel Gibson accurately, and he didn’t say that. That Polonius guy did.

Dette lille øyeblikket er oppsummerende ikke bare for Cher, men også for karakterer som Buffy, Megan i But I’m a Cheerleader, cheerleader-kapteinen i Bring It On – og Ferris Bueller, for den saks skyld. Mens særlig de nyere high school-fortellingene lager humoristiske poenger ut av karakterenes uvitenhet og manglende interesse for verden rundt seg, så er hovedpersonene sjelden dumme. De kan heller kalles selektivt opplyste, og de velger selv hvilke arenaer de ønsker å hevde seg på, om det så er cheerleading, popkultur eller kunsten å skulke. Cher ser kanskje ut som en blondine, men innerst inne er hun smart og vet hva hun vil – akkurat som high school-filmen.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon