Because They’re Young – Hollywood og ungdomsfilmens fødsel

Den amerikanske ungdomsfilmen har de siste 50 årene blitt til og mutert gjennom Hollywoods dramatiske, humoristiske og tragiske fortellinger.

Med «ungdomsfilm» snakker vi her både om filmer som omhandler ungdommer, og filmer der fokuset er på temaer som er av interesse for tenåringer: fra B-film-horror, ungdomsrebeller og rock & roll på 1950-tallet (I Was a Teenage Werewolf, Blackboard Jungle, Rebel Without a Cause), til 1960-tallets strandfilmer og gryende politiske vekkelse (Wild Bikini Party, Easy Rider). Via 1970-tallets nostalgifilmer og sexkomedier (American Graffiti, Porky’s), 1980-tallets slashere og John Hughes-filmer (Friday the 13th, Sixteen Candles) og 1990-tallets gross-out komedier (American Pie). Det er ikke bare snakk om en variert filmtype med en rekke undersjangere, men også om noen av de mest økonomisk innbringende filmene i verden.

It Ain’t No Big Thing But It’s Growing
Som alt annet av interesse var det i USA det startet. Det var der, på 1950-tallet, at det nye ordet «ten-åring» først ble brukt. Økt økonomisk levestandard for middelklassen hadde gitt mer fritid til alle, og for første gang fikk ungdom penger i lomma uten at de behøvde å bruke dem til å forsørge familien. Fram til da var gutter og jenter barn til de kom i puberteten, og deretter underlagt foreldre fram til de nådde myndighetsalder og ble giftet bort. Nå kunne den nye etterkrigsgenerasjonen plutselig kjøpe alle de forbruksvarene de måtte ønske. Helt fra fødselen av ble de unge utsatt for markedsføring og aktivt kurtisert av et næringsliv som var ute etter pengene deres. Det var disse tenåringene som ble kalt babyboomere. Og det var for dem Hollywood lagde de første ungdomsfilmene.

You´re so Square, (Baby I Don’t Care)
For de fleste av oss som er unge nok til å bevege oss aktivt uten gåstol, er 1950-tallet en epoke som gir assosiasjoner til et bedagelig og konformt liv. En tid da den oppvoksende generasjon fritt kunne utfolde seg bekymringsløst (i en naiv verden uten hippier, pønkere eller andre bråkmakere) og konsentrere seg om å gjøre det mor og far ba dem om. Dette bildet stemmer i alle fall relativt godt om man ser tilbake på hvilke verdier som rådet på kino ved inngangen av tiåret, med filmer som Cheaper by the Dozen og Father of the Bride (begge 1950). På mange måter var 1950-tallet i filmsammenheng en tilbakevending til det konservative – etter noen år med kynisk film noir og patriotiske krigsfilmer var fokuset igjen på familieverdier. Velformede kvinner som Marilyn Monroe viste riktignok kurvene sine på lerretet, men de var gjerne godt dekket av pullovere for å ikke vise mer hud enn Hays-koden tillot. The Hays Code, også kjent som The production code, var filmbransjens egne retningslinjer for selvsensur som godt presset av religiøse og politiske grupper holdt et stramt grep om hva som var tillatt å vise på film. I den grad Hollywood turte å antyde at babyer kom annetstedsfra enn storken, skjedde dette i sømmelige former, noe som passet utmerket for det store flertallet av USAs foreldregenerasjon.

Allikevel, selv om man ikke umiddelbart fikk se det på kinolerretet, sto ikke verden stille. Grenser ble tøyet, kunsten ble abstrakt og litteraturen ble vulgær. J.D. Salinger gav ut romanen Catcher in the Rye, hvor den 17-årige hovedpersonen beskjeftiget seg med sex og bannskap på et nivå som sjokkerte voksne og gjorde den tilsvarende populær blant unge. Jazz hadde allerede gjort populærmusikken sprelsk, og med rock & rollens inntog skulle den bryte ut i spasmer. Fjernsynsapparatet gjorde sitt inntog i stuen og medførte at mor og far ikke lenger behøvde å gå utendørs for underholdning. Den amerikanske filmindustrien var livredd for at dette skulle føre til kinofilmens død. Men kidsa, da som nå, ville slett ikke tilbringe kvelden inne med fossilene. Kinosalens mørke var det perfekte gjemmestedet.

Whole Lotta Shakin’ Goin On
Siden mediets begynnelse hadde publikum av alle aldre frekventert kinosalen. Film var også da et konsumentprodukt som ble produsert, solgt og markedsført mot forskjellige målgrupper alt etter hvilke egenskaper den hadde for å trekke publikum. Eksempelvis var Warners gangsterfilmer mest populær blant menn, MGM og Universals romantiske melodrama ble sett av kvinner, og barnefamilier gikk på Disney-filmer. Hollywood rettet seg tidlig mot et mindre og mer spesialisert publikum, som afroamerikanere og til og med jøder, men det var altså ikke før på 1950-tallet at Hollywood begynte å forsøke seg på å utnytte ungdomsmarkedet. Filmstudioene hadde nemlig forstått at kinopublikummets oppbygning hadde endret seg: Av de som ble hjemme og så TV istedenfor å gå ut, var den overveldende majoriteten middelaldrende eller eldre. Ungdommen, derimot, fortsatte som aldri før å fylle kinosetene og de nye drive-in kinoene, utendørskinoer med store parkeringsplasser, hvor publikum kunne følge med på filmen fra forsetet, eller snike seg over i baksetet … Og de aller fleste som kom dit var tenåringer. Men hvilke filmer så de? Ikke det man i dag kaller ungdomsfilmer, i hvert fall ikke til å begynne med.

På starten av 1950-tallet flokket ungdom først og fremst til kinoene for å se billige B-filmer – filmer av luguber kvalitet laget utelukkende for å lure lettlurte ungdommer fra pengene sine. Eksempler på populære filmer var lavbudsjetts science fiction og grøssere med forlokkende titler og plakater som lovet mer enn de holdt, som Invaders from Mars (1953), monsterfilmer som Creature From the Black Lagoon (1954) og exploitation som Ed Woods Glen or Glenda (1953). Ståa i Hollywood var langt mindre eksotisk. The Hays Code resulterte i formelpregede historier og dølle, idealiserte portrett av konvensjonelle kvinner og menn. Når alt kom til alt reddet helten dagen og heltinnen hadde ikke bedre å finne på enn å la seg bli reddet. Ungdommen ønsket å se noe annet, men hva?

Leader of the Pack
Selv mor og far måtte forsone seg med at ungdommen nå var blitt en særskilt sosial gruppe med sine egne hår- og klesvaner, manglende disiplin og sterke følelser. Det var ikke lenger nok med dumsnille Mickey Rooney og tøysete Jerry Lewis i uskyldige komedier som Love Laughs at Andy Hardy (1946) eller The Stooge (1953). Filmstudioene måtte by på en ny type bøllefrø for å finne forbilder som lokket ungdommen til kinosalen. Deres første grep var å la antihelten som hadde utviklet seg i B-filmer i løpet av krigen, gjøre sitt inntog i mainstream Hollywood-film. James Dean og Marlo Brando erstattet fornemme og kjedelige Tyron Powers og Robert Taylor som de mest populære filmstjernene.

Ett av de første forsøkene var The Wild One (1953), en lavbudsjettsfilm, men likevel laget i Hollywood-systemet og distribuert av Columbia Pictures. Filmen var forbudt i Storbritannia fram til 1968, og ble heller ikke vist i Norge før mange år senere. I dag er det ikke helt lett å se hva alt oppstyret var om. Marlon Brando spilte en av sine mest ikoniske roller i en film hvor en lærkledd motorsykkelgjeng setter en småby på hodet. Men når Brando på spørsmålet «What are you rebelling against?» svarer, tøft som et lokomotiv «What have you got?» er det ikke så vanskelig å la seg rive med, selv for dagens blaserte publikum. I 1953 uttrykte Brando de samme opprørske følelser som alle pubertetspuddinger hadde for foreldre og lærere. The Wild One var således ikke bare den første biker-filmen, men også den første store ungdomsopprørsfilmen.

I 1955 gav Warner ut Rotløs ungdom (Rebel Without a Cause, Ray). Filmen var opprinnelig planlagt som en B-film med et lite budsjett, men studioet hadde oppgradert den til A-status under filmingen, byttet til cinemascope og farger, og satt unge freshe James Dean og 17-årige Natalie Wood i hovedrollene. Regissør Nicholas Ray lagde en film hvor sympatien klart ligger hos ikke-konforme karakterer. Filmen tør til og med vise temmelig åpenlyst at en av hovedpersonene er homo, og Ray var heller ikke redd for å gi foreldrene, strafferettspleien og borgerlige middelklassetilværelsen hard medfart.

Rotløs ungdom beskrev et opprør mot etablerte verdier som ikke kom fra ghettoen og de lavere klasser, men fra vanlig forstadsungdom. Relativt sterk kost fra Hollywood, men Warner hadde helt siden 30-tallet vært studioet som lagde filmer om kontroversielle tema, slik som Fury og I Am a Fugitive from a Chain Gang, (begge 1936). Overalt i USA forbød byer filmen å settes opp fordi de anså visning av den som en trussel mot lokalsamfunnet. Tidligere ble filmer som handlet om ungdom laget med en moraliserende ovenifra-og-ned holdning. Nå kom endelig en film som forsøkte å fremstille verden på en måte som ungdommer kjente seg igjen i. Om de ikke plukket opp alle de overstyrende temaene til Ray, så reagerte de i alle fall på James Dean. Han ble et umiddelbart symbol på opprør som gav kvisete tenåringer en identitet, men utviste også en mer følsom versjon av den mistilpassede Brando-skikkelsen: en erketypisk loner som senere filmskapere skulle forsøke å gjenskape, fra Johnny Depp i Cry-Baby (Waters, 1990) til River Phoenix i My Own Private Idaho (Van Sant, 1991).

Let’s Face the Music and Dance
I begynnelsen av 1950-årene tok en ny type musikk over radioapparatene og spredde seg som en farsott, ikke bare i USA, men over hele verden. Langt mer enn bare en musikkstil, ble «rock & roll» gjennom fjernsyn og film en innflytelse på livsstil, mote, holdninger og språk. Ordet rock ble brukt som en metafor for urolighet, bråk og opprør, og roll har helt fra middelalderen blitt brukt som et ordspill for å referere til sex. Norske aviser kalte til å begynne med musikken «den nye jazzen» fordi rock & roll ennå ikke fantes på norske tunger. Den massive populariteten og internasjonale utbredelsen av rock & roll gav et gjennomslag uten sidestykke i verdenshistorien. Elvis Presley ble ikke bare en av verdens mestselgende musikere, men også et idol for unge gutter og jenter over hele verden.

Det første store gjennombruddet for rock & roll på kino og et av de første eksemplene på ungdomsfilmen som sosialt fenomen, var Blackboard Jungle. 20. november 1955 hadde den premiere i Oslo under tittelen «Vend dem ikke ryggen». Filmen er et drama rettet mot et ungt publikum som handler om en ung lærers møte med bøllete ungdommer på en storbyskole. Som The Wild One var den en «teen delinquent film». Vend dem ikke ryggen la musikk til oppskriften, og var en av de første filmene som hadde en listetoppende singel forbundet med seg: «Rock Around the Clock» sunget av Bill Haley. Dette var den første rockesangen som kom inn på Billboard Magazines topplister og dens popularitet ble enormt hjulpet av at den ble brukt i filmen. Den skumle nye rockemusikken, kombinert med framstillinger av ungdommer som da ble ansett for kontroversielle, førte til at filmen ble trukket som USAs bidrag til filmfestivalen i Venezia – amerikanerne fryktet at den ville gi et «uriktig» bilde av USA. Alle kopier som ble distribuert fikk for sikkerhets skyld en fortekst som understreket at filmen var fiksjon og at USA var stolte av ungdommene sine.

Den neste store ungdomsfilmen Rock Around the Clock, hvor Bill Haley selv opptrådte, hadde premiere i Oslo i september 1956. Stemningen var anspent, og ikke bare på grunn av at kinogjengere gledet seg til å se filmen: Avisene hadde skrevet om hvordan rock & roll ble fulgt av opptøyer og bråk i USA og man fryktet at at det samme ville skje her i landet. Politi ble utplassert ved forestillingene i påvente av trøbbel. Og det ble det. Samlet ble 80 personer pågrepet og 59 arrestert av politiet.

Tell It Like It Is
Etter disse filmene så mainstream-Hollywood ut til å fjerne ungdomskriminalitet fra sine lister av aksepterte tema. Rock & roll ble pakket inn i glatte og ufarlige studiofilmer og tonet ned til et nivå akseptabelt for kirkegående bestemødre – som i April Love (1957) hvor svigermorsdrømmen Pat Boone er hårreisende feilplassert i hovedrollen som en «ungdomskriminell». Dog gav tittelsangen ham en hit, også i Norge. Elvisfilmene Jail House Rock (1957) og King Creole (1958) vekket slett ikke opprør, på tross av rosa Cadillacer og gyrerende hofter. Det ble opp til uavhengige selskaper og B-filmselskaper som American International Pictures å fortsette med filmer som tøyde grensene og fikk tenåringene til å sprelle rytmisk i setene, i billigfilmer som Teenage Doll, Dragstrip Riot og The Cool and the Crazy. Rock & roll ble også etter hvert benyttet i filmer som ikke nødvendigvis rettet seg mot ungdommer. I Frank Tashlins satiriske komedie The Girl Can´t Help It, svimlet middelaldrende menn etter Monroe-erstatningen Jayne Mansfied mens rocke-artister som Fats Domino og Little Richard duret på lydsporet. Rock & roll hadde blitt stuerent.

It’s Only Puppy Love
I 1959 tjente den amerikanske underholdningsbransjen i alle sine former over ti milliarder dollar på ungdomsmarkedet alene. Hollywood hadde for lengst bekreftet at tenåringspublikummet kunne utnyttes og var beredt på å gå langt for å tekkes de pengesterke små podene. For å tilfredsstille ungdomspublikummet tydde Hollywood til sex – om ikke helt åpenlyst, så iallfall boblende nærmere overflaten, og i andre former enn før. Ungdomsfilmen ble en trojansk hest som førte til at pinupmodellene kom over fra herrebladene og opp på kinolerretet.

Tenåringsjenter i minimale bikinier var hovedoppskriften i «beach films», den latterlige undersjangeren av ungdomsfilm som ble populær på 1960-tallet. Det startet i 1959 med Gidget-filmene hvor femten-og-et-halvt år gamle Gidget ikke vil gjøre annet enn å henge på stranda og snakke om gutter og sånt. Elendigheten fortsatte når AIP i et forsøk på å imitere både Elvis-musikaler og Doris Day-komedier spydde ut Bikini Beach Party-filmer, som for det meste dreide seg om kjærestepar som prøver å gjøre hverandre sjalu ved å tafse på andre halvnakne ungdommer. Felles for alle disse filmene er at oppsetsighet og opprør er erstattet med boblende hormoner og kåtskap. Den viktigste røde tråden i filmer som Beach Party (1963) med Frankie Avalon, Pajama Party med Tommy Kirk og Ride the Wild Surf (1964) med Tab Hunter er at de er makkverk.

Mad About the Boy
At kvinnelige former solgte kinobilletter var noe alle visste, men nå hylte også horder av unge bobbysoxere etter Elvis og andre gutteidol, og kjøpte pikeblad for å se sine helter. Maskulinitet ble på 1950-tallet uttrykt gjennom handlekraftige menn som kurtiserte kvinner, drepte og sloss. Å rette oppmerksomhet mot fysiske attributter ble sett på som å trivialisere mannen, gjøre ham mykere og feminin. På slutten av 1950-tallet fikk kvinner endelig muligheten til å se menn redusert til skjønnhetsobjekt, og det skjedde nettopp i disse tenåringsfilmene.

Når Hollywood-fabrikken på 1950-tallet skulle utvikle sitt nye produkt – den sexy tenåringsgutten – iverksatte studioene de samme teknikkene som de hadde brukt for å produsere kvinnelige stjerner som Marylin Monroe og Jane Russel. Nå plasserte de istedenfor pene kjekkaser i filmer for et ungt kvinnelig publikum. Skuespillernes agenter fungerte som stjernemakere og halliker – den mest kjente av disse bakmennene var Henry Wilson, som håndplukket unge pene gutter, gav dem nye navn som Tab Hunter (Arthur Andrew Kelm), Rory Calhoon (Francis Timothy McCown) og Rock Hudson (Roy Harold Scherer Jr) og solgte dem videre til filmstudioene. Han fikk sine unge protegeer opp på det store lerret for unge jenters forlystelse. For mange jenter spilte det egentlig ikke noen rolle om de så et mesterverk som Rotløs ungdom eller tåpelig middelmådighet som The Girl He Left Behind (1956), så lenge de hadde en smukkas som James Dean eller Tab Hunter, respektivt, å fantasere om etter aftenbønnen.

I Forgot to Remember to Forget
På slutten av 1960-tallet ble The Hays Code trukket tilbake, og filmskapere var nå langt friere til å fortelle grensebrytende fortellinger som gjerne tiltrakk seg et ungt publikum. Sekstiåttergenerasjonens ville utskeielser og politiske engasjement inspirerte europeiske filmskapere som Bernando Bertolucci og Jean-Luc Godard, men også i USA trakk Easy Rider (Hopper, 1969), The Strawberry Statement (Hagman, 1970) og Brewster McCloud (Altman, 1970) unge kinogjengere.

Samtidig med ungdomsfilmens utbredelse skulle verden se en utvikling som ikke bare gav unge mennesker sine egne filmer, musikk og kultur, men også gjorde dem til konsumenter som alle andre. I dag kan det se ut som all underholdningsmedia nesten utelukkende retter seg mot publikum under 25 år. Dagens unge filmgjengere får på kino, eller for den slags skyld på DVD, servert en veletablert sjanger med etablerte konvensjoner og mange undersjangere som følger formlene lagt ut mange tiår tidligere. Selv om temaene i seg selv kan være alvorlige, som oppvekst, den første kjærlighet, foreldrekonflikter og mobbing, presenteres de ofte på en glossy, stereotypisk og trivialiserende måte. Men blant ungdomsfilmene er det også eksempler på mesterverk som kan ses av alle aldre. Fra Rotløs ungdom og Elia Kazans Splendor in the Grass (1961) til Heathers (Lehmann,1989) og Elephant (Van Sant, 2003).

Kilder:
Dahl, Gripsrud, Iversen, Skretting, Sørenssen: Kinoens mørke fjernsynets lys, Universitetsforlaget, Oslo, 1996
Robert Hofler: The Man Who Invented Rock Hudson – The Pretty Boys and Shady Deals of Henry Willson, Carrol & Graf, 2005
Kristin Thompson, David Bordwell: Film History – An Introduction McGraw-Hill, New York, 1994, 2003



Relatert

Dødspopulær. High school-komedien i tre tiår

Z #2 2008: Med Heathers gikk den amerikanske high school-filmen opp i flammer. Et drøyt tiår senere krøp Lindsay Lohan fram fra ruinene.

Michael Manns ‘Heat’: Forsøk på å beskrive en gangsterfilm

Z #1 2005: Noen ganger gjør en film sterkt inntrykk uten at du helt kan forklare hvorfor. Filmens bilder og [...] | kun utdrag

Gangsterfilm og genrebegrepet – eller korleis bonden vart banditt i Amerika

Z #3 1986: «Gangsterfilmane fekk si eiga form av datidas produksjonsforhold og sosiale hendingar, men i [...] | kun utdrag


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Bare juks og fanteri

Z #3 1993: Rett som det er går det en studiofilmklassiker på TV. De store dekorasjonene imponerer. Men er de [...] | kun utdrag

Blackout

Z #5 1985: Etter en lang rekke godt mottatte kortfilmer og med en solid erfaring innen filmproduksjon, knytter [...] | kun utdrag

Hvor blir det av barnefilmen?

Z #2 1995: «Barnefilm» er ikke bare «film for barn», det kan like gjerne være [...] | kun utdrag