Eleganse og fare. Ekstremsportfilmen, den nye rockumentaren?

[Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU i Trondheim. Hans bok om norsk dokumentarfilm, Virkelighetsbilder – Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år, skrevet sammen med Sara Brinch, kom i nytt opplag på Universitetsforlaget i 2006.]

Ekstremsportfilmene hører i dag til de mest populære dokumentarfilmene. Det er imidlertid skrevet lite om disse filmene, som få synes å ville se som dokumentar. I denne artikkelen presenteres genren nærmere, og disse elegante filmene om snowboard eller skateboard sammenlignes med dokumentarer om rockeartister og deres musikk. Kanskje er ekstremsportfilmen den nye rockumentaren?

I 1931 skrev den tyske offiseren og forfatteren Ernst Jünger en artikkel om fare. For borgeren, skrev Jünger, er fare noe meningsløst. Det er den uoppløselige motsetningen til orden og ro. Borgeren kjennetegnes av at han vil unngå all fare. Dette skiller borgeren fra krigeren, kunstneren eller den kriminelle, som har et nærere forhold til det eksistensielle og det farefulle, og som til og med søker faren aktivt. Samtidig var man, ifølge Jünger, på vei inn i en epoke der faren var i ferd med å bli en del av hverdagslivet, og dette vil forandre både vår indre og ytre verden.

I dag lever vi i det som av og til kalles risikosamfunnet, men i den vestlige verden har svært mange av oss oppnådd det Jünger ville kalt borgerens drøm. Våre liv er beskyttet for de aller fleste farer. Vi lever fornuftige og forutsigbare liv. Samtidig ønsker vi å nærme oss det farlige, og komme i kontakt med noe som river oss ut av det hverdagslige og fører oss i kontakt med en annen, og for mange dypere, livsfølelse. Dette er trolig én grunn til den popularitet ekstremsporten har fått i senere år, og det er også en av årsakene til at ekstremsportfilmen har blitt så populær.

Ekstremsportfilmen er en undergenre innenfor den dokumentariske sportsfilmen som er lite studert og diskutert i dokumentarfilmteori og dokumentarfilmhistorie. Det er mange grunner til det. Genren er relativt ny, og dessuten inntil få år tilbake i mindre grad distribuert gjennom de samme kanaler som annen dokumentarfilm. Publikum er i tillegg som oftest unge mennesker. Dessuten er ekstremsportfilmen så langt fra de tradisjonelle så vel som de nye definisjonene på dokumentar som mulig.

For dokumentarfilmens far John Grierson, skulle en dokumentar både være et speil for viktige sosiale forhold i samfunnet, og samtidig en hammer som knuste tradisjonelle og undertrykkende virkelighetsbilder. Dokumentarfilmen skulle endre verden og menneskers liv. Den skulle gjøre oss til rasjonelle borgere som gjorde de rette fornuftige og sosialt ansvarsfulle valgene, og dermed bygget opp et bedre og tryggere samfunn. For moderne dokumentarteoretikere, med Bill Nichols i spissen, er dokumentaren en nøktern og saklig diskurs, som henvender seg til oss som rasjonelle og dannede mennesker. Ekstremsportfilmen gjør ikke noe av dette. Den hjelper oss ikke til å gjøre verden bedre, og den ønsker ikke nøkterne tilskuere.

Ekstremsportfilmen er en sanselig og ekstatisk genre, som handler om fare, eleganse, nærvær og kropper i bevegelse. Ekstremsportfilmen kan i så måte ligne på rockumentaren, som skildrer den ekstatiske hendelse en rockekonsert eller en rockeartists liv kan være, og som ofte henvender seg til de innvidde tilhengerne. Ekstremsportfilmen er kanskje den nye rockumentaren?

Idrett som dokumentartema
Til tross for at idrett som tema passer dårlig i dokumentarfilmdefinisjonene til Grierson og Nichols, er sport en av de viktigste temaene i dokumentarfilmens historie, både internasjonalt og i Norge. Noen av de aller første filmene som ble laget, Edison-selskapets filmer til titteskapet Kinetoscope fra 1894, viste gymnaster som utførte saltomortaler, andre turnøvelser samt boksekamper. To av de største idrettsartistene på denne tiden, bokseren James J. Corbett og bryteren Eugene Sandow, ble begge filmet av Edison i 1894. De aller første filmene tilhørte ulike kroppsgenrer, og det sentrale var å vise kroppen i bevegelse.

I Norge, som i så mange andre land, ble filmmediet introdusert i form av dokumentasjon av danser, sport og annen fysisk aktivitet. De aller første filmvisningene i Norge fant sted mellom 6. april og 5. mai 1896, da Max og Emil Skladanowsky presenterte sitt Bioscop og viste 9 filmer på Circus Varieté i Kristiania, som en del av et større varietéprogram. De filmene som ble vist i Norge, var de samme som Skladanowsky-brødrene hadde presentert i Berlin fra 1. november 1895, og ved siden av forskjellige danser og sjonglering ble det vist komisk turning utført av brødrene Milton, en brytekamp mellom Greiner og Sandow samt filmen Mr. Delevare m. sin boxende Kænguruh. Den første filmen tatt opp i Norge viste et turnstevne i Bergen, og senere skulle spesielt vintersport være en viktig norsk kinoattraksjon.

Filmen er bevegelsens medium, og lite passet bedre enn å skildre idrett. Her ble kropper i bevegelse filmet, i oppvisninger av kjente idrettstjerner eller i spennende konkurranser. I stumfilmtiden var idrett et av de viktigste motivene i dokumentarfilm og filmaviser. Framveksten av filmmediet i seg selv er tett knyttet til flere idrettsgrener. Fotball fikk et nytt publikum i de mange kampreportasjene, og så tidlig som i 1898 kunne man se Blackburn Rovers v. West Bromwich. En sport som boksing ble til slutt legalisert i de fleste stater i USA fordi de mange boksefilmene ble så populære. Ikke minst hos et kvinnelig publikum, som på kino fikk en sjelden anledning til å se halvnakne menn i bokseringen.

Lydfilmens gjennombrudd endret ikke det nære forholdet mellom idrett og film, og det finnes et mangfold av eksempler på dokumentarfilmer med motiv fra sportens verden som har hatt stor betydning i dokumentarfilmens historie. Jean Vigos Taris, roi de l’eau (1931) skildret svømmekongen Jean Taris, og dette portrettet lekte også med filmens særegne muligheter til å kjøle ned, stoppe eller reversere tiden. Leni Riefenstahls Olympia-filmer (1936-38) var både reportasjer og storslagne hyllester til den Olympiske bevegelsens kroppsdyrkelse og røtter i antikkens Hellas. Senere berømte kinofilmer med Olympiade-motiv er Tokyo Olympiad (Kon Ichikawa, 1965), med sine uforglemmelige maraton-scener, eller episodefilmen Visions of Eight (1973). Her er Mai Zetterlings episode om vektløfterne den mest særpregede.

Fjernsynet endret ikke bare dokumentarfilmens rolle, men overtok også idretten. Uttallige fjernsynsdokumentarer har blitt laget om ulike aspekter av sportens verden, og i dag kan man gjennom nisjekanaler og live-sendinger dele nærværet med tusenvis av fans hele tiden, og bli del av det store publikum som hyller sportens helter. Også i nyere tid er det laget en rekke gode idrettsfilmer. Blant de mest innflytelsesrike er Steve James’ Hoop Dreams (1994) som følger to unge gutters basketballkarriere gjennom fire år, eller Leon Gasts When We Were Kings (1996), om Muhammed Alis mest berømte boksekamp. I våre naboland har Stefan Jarl laget det uforglemmelige portrettet av diskoskasteren Ricky Bruch, Själen är större än världen (1985), der pillespising framstår som vel så viktig som fysisk trening, mens Jørgen Leth framstår som en av de aller største dokumentarfilmskaperne med idrettsmotiv. Leth har først og fremst skildret sykkelsporten, bl.a. i kinodokumentarene Stjernerne og vandbærerne (1973) og En forårsdag i helvede (1976), men han lagde også et portrett av en fotballspiller i Michael Laudrup (1993).

I Norge har sport langt på vei forsvunnet fra dokumentarfilmen utenfor fjernsynet. Hvert år lages det en rekke ulike idrettsfilmer av NRK og TV2, men i kinofilmen og i kortfilmen er det færre eksempler. Bortsett fra Olympiafilmen (Tanced Ibsen, 1952) har vi kun portrettet Myggen (Thomas Robsahm, 1996) som kinodokumentarer med idrettsmotiver. Selv om dette er en film full av fotball, er det imidlertid privatpersonen Robsahm skildrer i sin film. Heller ikke i norsk kortfilm har vi mange idrettsfilmer. Et spennende unntak er Lars Nilssens The Dive (1993) og Koss (1994). Disse vakre kortfilmene er stilstudier som fokuserer på idrettsutøvernes kropper i bevegelse. En film som Koss bringer tankene helt tilbake til de aller første dokumentarfilmene, i sin skildring av idrettens grasiøse bevegelser og kroppskontroll.

Ekstremsportfilmen viderefører denne tradisjonen innen sportsfilmen. Selv om det er laget alle typer dokumentarfilm med utgangspunkt i sport, fra kritiske studier av den olympiske bevegelsen til utøverportrett, er til syvende og sist utøverens kropp i sentrum. Utøveren som tilsynelatende kan oppheve de fysiske lovene, og strekker seg lenger, hurtigere, smidigere enn tidligere i jakten på seire og rekorder. Ekstremsportfilmen er imidlertid i mindre grad opptatt av konkurranser, og utfordrer dermed de etablerte sportsbildene.

Nye idrettstyper, nye dokumentarformer
Uttrykket ekstremsport dukket opp på slutten av 1980-tallet, og det er mer åpent enn man skulle tro. Definisjonen er det stort sett enighet om. Det er større uenighet om hvilke idrettsgrener som skal inkluderes. En ekstremsport er en idrett der utøverne utsetter seg for større fare enn det tilfellet er med mer tradisjonelle idrettstyper. Riktignok er faremomentet alltid en del av de fleste idretter, og toppidrettsutøvere presser kroppen til det aller ytterste, men i ekstremsportene er farene for alvorlige skader mer åpenbare. Faller man på vei ned et høyt rekkverk på skateboard, ned en fjellside i terrengsykling eller snowboard, eller mister grepet i fjellklatring, kan resultatet være dramatisk. Noen inkluderer imidlertid både skihopping og alpint i definisjonen av ekstremsport, men de fleste vil utelukke disse sportene i definisjonen. I tillegg til selve skademulighetene og farene, er det at idrettene er lite etablerte eller har en kort historie av avgjørende betydning. De sportene som man som oftest tenker på når ekstremsport omtales, er skateboard og snowboard.

Det som kjennetegner ekstremsporten er ikke bare farene og mulighetene for store skader, men også holdningen til selve idretten. Ekstremsporter som skateboard og snowboard startet nærmest som anti-idretter. Uten konkurranser og store organisasjoner. Med få faste regler, og preget av en leken ungdommelig opprørstrang, som ga seg uttrykk i andre holdninger enn vanlig i idrettssammenheng. Snowboardernes mange konflikter med den Olympiske bevegelsen illustrerer dette.

Mange tradisjonelle idretter har vært knyttet til forestillingen om at sport ikke bare er konkurranse, lek, og ønsket om perfeksjon, men også en karakterdannende aktivitet. Gjennom disiplin og kroppsbeherskelse skulle også idrettsutøverens sinn dannes. Det velkjente ordtaket Mens sana in corpore sano, en sunn sjel i et sunt legeme, er et uttrykk for en slik holdning. Mange nye idretter er imidlertid i opposisjon til disse holdningene, og gir uttrykk for andre verdier.

I et intervju i snowboardfilmen Gettin Some (1994) presenteres «soul»
som denne idrettens fremste karakteristika, og denne «sjel» som snowboarderen jakter på, er noe nesten ugripelig og flyktig. «Describing snowboard is almost wrong», sier en av utøverne, og forklarer idrettens «sjel» på følgende måte: «Individualism in the purest form. Be the one you want to be, live the way you want to live, ride the way you want to ride.» En slags populærversjon av Zen og kunsten å kjøre på snø.

Den tradisjonelle idrettens kappestrid, karakterdanning og konkurranse er byttet ut med lek, selvrealisering og akrobatikk i ekstremsportene. Her er det færre regler, men større vekt på intenst nærvær, fandenivoldskhet og individualisme. «Fuck the halfway», sier en av snowboarderne som skildres i Gettin Some, og summerer opp den nye idrettens opprørske holdning.

Det sier seg selv at slike holdninger krever andre dokumentarformer. For en som selv ikke har noe dypt og inderlig forhold til idretter som snowboard, skateboard eller windsurfing, har noen dypdykk ned i den store underskog av videoproduksjon omkring disse idrettsgrenene vært interessant og utfordrende. De filmene jeg har sett favner over en rekke undergenrer, alt fra utøverportrettet til instruksjonsfilm, og midt i mellom ligger mesteparten av filmene. De er episodiske, nesten musikkvideoaktige i formen, og viser fram en perlesnor av heftige idrettsøyeblikk, blandet med intervjuer, reportasjer om utøvernes liv utenfor gata eller bakken, og lekne innslag med rare overraskelser.

Filmen Tee-Time (Kris Ostness, 2000) er nærmest som en musikal, og består i hovedsak av ulike fristilhopp, der utøverne tar i bruk fjellsider og raviner i Utah og Oregon for å lage spektakulære akrobatiske hopp på ski eller board, men samtidig skytes rare og avvikende innslag inn: super-8 bilder fra 17. mai-feiringen i Tromsø, makrobilder av en gummimaskot, og en snowboarder som spiller golf med snøballer på en fjelltopp. Resultatet er en sjarmerende og uhøytidelig videolek. Ikke bare i sportslig forstand, der selve tyngdekraften synes å oppheves av utøverne som svever gjennom luften og landskapet, men også med selve mediet. På samme måte som selve idretten tillater personlige avvik, dyrker mange filmer det rare, pussige og overraskende. Og alt akkompagneres av indierock, noe som forsterker musikalpreget.

Både snowboard- og skateboardfilmen har sin opprinnelse på 1980-tallet. De første filmene var relativt korte, oftest mellom 20 og 30 minutter lange, og ble distribuert gjennom magasiner eller kunne kjøpes i sportsforretninger. Skateboardfilmer som Feats (Thrasher, 1994) eller 411VM (Video Magazine, 1994) var vedlegg til magasiner. Felles med snowboard hadde de første skateboardfilmene et preg av nærmest ulovlig virksomhet. Da snowboardfilmen One Track Mind kom i 1986 var sporten forbudt i nesten alle skisentre i USA, og produsenten bak videoen var naturlig nok en brettprodusent: Burton Snowboards. Begge disse ekstremsportene utviklet seg i opposisjon både mot den tradisjonelle idrettsverdenen og mot øvrig ungdomskultur. Skateboardutøverne var imidlertid nært knyttet til punk og rap kulturene, og som ungdomskulturelt fenomen handlet det om å ta tilbake gatene og gjøre om det offentlige rommet til en arena for lek og ablegøyer. En skateboardfilm som Feats viser hvordan nesten alle offentlige steder kan gjøres om til en lekeplass, der man kan forvandle ethvert rekkverk og enhver betongtrapp til et instrument for farefull kroppslig utfoldelse.

Elementet av fare betones ofte med advarsler i fortekstene. Tekster som samtidig har en forlokkende kvalitet. Filmen Tee-Time har bl.a. følgende innledende tekst: «The actions portrayed in this program are performed by experienced experts and professionals. Attempting to emulate these activities could lead to serious or fatal injury.» Etter dette følger en ny tekst: «Always ski/snowboard within your abilities. This program is for entertainment purposes only.»

Et fellestrekk ved de fleste skateboard- og snowboardfilmer er det som kalles slam-sections, som ofte plasseres helt mot slutten av filmen. Disse sekvensene er viktige, fordi de både skaper en bakgrunn til de øvrige sekvensene og fordi her betones hvilken fare utøverne utsetter seg for. Det er her det ekstreme synes best. En slam-section er en montasje av feil og skader, knall og fall. Det er når man ser at ankelen brekker at man forstår hvor farlig det er at skateboarderen seiler ned et rekkverk over en trang betongtrapp i full fart. Også i snowboardfilm er dette viktig. Det signaliserer fare, men samtidig også en mer uhøytidelig holdning til selve idretten. Det skal være moro, og det er viktig å utfordre seg selv og tøye grensene, og da må man av og til falle. Gjerne stygt. Det er en avgjørende del av sporten.

Et viktig element i all sport er idrettsutøverens forhold til sitt utstyr og sine redskaper. Sport handler om kropp, men også kroppens interaksjon med ulike hjelpemidler. En stavhopper viser ikke bare kroppsbeherskelse og fysisk overlegenhet, men også en spesiell evne til å benytte et redskap for å nå sitt mål; å hoppe så høyt som mulig. Det samme gjelder ekstremsportene. Her er imidlertid kroppen i enda større grad avhengig av et nærmest symbiotisk forhold til utstyret. Det handler ikke bare om balanse i skateboard, snowboard eller windsurfing, men også om en eksepsjonell kontroll over et redskap.

Windsurf-filmen Maui Wowie (Neal Wright, 1988) gir et godt eksempel på redskapets rolle. Litt ut i filmen finnes en nærmest instruksjonsfilmaktig sekvens, der vi ser utøverne sjekke seil og brett før en konkurranse. Seilerne framstilles av kommentatorstemmen som «wave warriors», og filmen gir et bilde av et knippe krigere som sjekker utstyret før et slag. Filmen synes deretter å være helt uinteressert av selve konkurransen, som krigerne forbereder seg til. I tråd med ekstremsportens vekt på individualisme, selvrealisering og kroppskontroll, går filmen over i en lang ukommentert lyrisk montasje der ulike windsurfere seiler i bølgene utenfor Hawaii. De synes å oppheve de fysiske lovene når de angriper bølgekantene og svever gjennom luften i grasiøse bevegelser. Når denne lange sekvensen er over, er det selve faremomentet som betones. Konkurransen er forlengst glemt. Nå handler det om å synliggjøre hvilken fare de spisse revene representerer for utøverne. Maui Wowie er i så måte også et godt eksempel på de holdninger og grep som preger ekstremsportfilmen.

Den nye rockumentaren
At en sport som snowboard er blitt husren er storproduksjonen First Descent (Kevin Harrison/Kemp Curley, 2005) et godt eksempel på. Dette er en langfilm som summerer opp både historien og holdningene til snowboard i den perioden idretten har eksistert. Rammen i filmen er en ekspedisjon til Alaskas snøtunge fjelltopper. Fem snowboardere, pionerene Shawn Farmer, Nick Perata og Terje Haakonsen, samt to av dagens store stjerner Shaun White og Hannah Teter, samles for sammen å kjøre ned de bratte fjellsidene. De kjører ulike typer av fristil, ned forskjellige bakker og fjellsider.

Gjennom de fem utøverne fortelles snowboardsportens historie, bevegelsen fra den opprørske pionertiden til dagens nye rolle som akseptert og etablert sport, og First Descent forteller også om hvilken rolle filmen har hatt for sportens selvforståelse og spredning. Spektakulære hopp har naturlig nok stått sentralt i mange snowboardfilmer, og dette har påvirket sportens utvikling. Filmene har også skapt sine egne superstjerner. Vår egen freestyle-pioner Terje Haakonsen hører til de aller største, og det er da også laget flere portrettfilmer om ham. Mest kjent er kanskje Subjekt Haakonsen (Dave Seaone, 1996).

First Descent er både et portrett av fem idrettsutøvere, en ekspedisjonsfilm og en skildring av de mulighetene som ligger i freestyle. Det er en film full av ballettaktige vakre bilder, der idrettsutøverne finner sine linjer i fjellandskapet, og balanserer seg gjennom stein og snø i høy fart. I en spektakulær scene går et ras, og en av utøverne rir bokstavelig talt på det brusende snøraset inntil han får svingt seg i sikkerhet. I en annen spektakulær scene er Terje Haakonsen den eneste som tør kjøre ned en dramatisk fjellside, og vi tilskuere følger med når han glir gjennom farefulle steinformasjoner og danser over snøflaten.

Innledningsvis ble ekstremsportfilmen kort sammenlignet med rockumentaren, og det er gode grunner til å gjøre en slik komparasjon. På en rekke punkter ligner skateboard- og snowboardfilmen på rockumentaren. Ekstremsportfilmene har et episodisk, musikalaktig preg. De er løst sammensatte perlesnorer av store idrettsøyeblikk, der utøvere tøyer grensene. De er ofte strukturert nærmest som musikkvideoer, og ofte legges det inn supertekster som viser til musikk og utøverne. Dette episodiske trekket er felles for de to dokumentarfilmtypene.

Et annet fellestrekk er at de først og fremst er laget for de allerede innvidde. De er en del av en nærmest fanaktig kultur. Riktignok har mange ekstremsportfilmer også samtidig karakteren av instruksjonsfilmer, men de er laget av og for de allerede innvidde, for fans. Dessuten er persondyrkingen lik den vi finner i rockumentaren. Snowboardstjernene i mange snowboardfilmer er som rockeartister, og presenteres med ærbødighet og ærefrykt. Et fjerde element er kombinasjonen av motkultur og kommersialisme. Akkurat som i rockekulturen er mange ekstremsportfilmer uløselig vevet sammen med sponsorer, utstyrsprodusenter eller andre kommersielle selskap. Burton produserte mange tidlige snowboardfilmer, og Helly Hansen var med å finansiere en film som Tee-Time. Artistene framheves, men også utstyrsprodusentene.

Et femte og siste element er knyttet til filmenes ekstatiske nærværsorientering. Mange har tatt avstand fra forsøkene på å plassere ekstremsportfilmen i genren dokumentar, og heller forsøkt å kalle det opplevelsesfilm. Dette gjelder f.eks. en av pionerene innen snowboardfilm her i landet; Jan Olav Jenssen. Dokumentargenren rommer imidlertid ikke bare det samfunnskritiske, opplærende eller nøkterne, men også de virkelighetsbildene som skildrer verden som en gigantisk skinnende snøflate, en glitrende serie av lokkende bølger eller en asfaltdekket bakgate. En verden som man kan ta i besittelse med sine brett, og benytte til å kaste kroppen ut i en farefull lek.

Eleganse og fare
Senhøsten 2007 fikk animasjonsfilmen Surf’s Up (Ash Brannon/Chris Buck, 2007) norsk premiere. Denne morsomme barnefilmen skildrer den unge pingvinen Cody Mavericks reise fra hjemstedet Hutringsvåg i nord, til sydhavet der han får prøve sitt surfboard i de virkelig store bølgene. Surf’s Up illustrerer ekstremsportens endelige seier, og samtidig dens ufarliggjøring.

Filmen er både en liksom-dokumentar, komplett med alle mulige lekne dokumentarvitser om intervjuer som går galt eller utstyr som skaper trøbbel, og en lek med surfermytologiene. Cody er uten far, og dette er en av grunnene til at han gir seg elementene i kast. Han har funnet sitt farsubstitutt i surferen Big Z, som han i filmen finner på sin sydhavsøy. Cody deltar i den store konkurransen, men han vinner ikke. Og det er ikke så farlig. Hele prestisjekonkurransen vinnes av en stakkarslig hane fra Hønefoss, i en ironisk gest mot idrettens konkurransejag. Det er ikke å vinne over andre som er det viktige, men å vinne over seg selv. På veien må man imidlertid utsette seg for fare. Dette gjør Cody, og han surfer gjennom et livsfarlig område.

Ekstremsportfilmen handler om eleganse og fare. Det er filmer innen kroppsgenrene, som både viser idrett som en estetisk og ekstatisk opplevelse. Trusselen om skader, ødeleggelse og destruksjon gjør at de elegante bevegelsene til en skateboarder eller snowboarder blir ekstra slående. Til tross for vanskene og farene framstår idretten med en grasiøs og utvungen letthet. Tyngdekraften, materialitet og kroppens begrensninger synes i intense øyeblikk å oppheves. Ekstremsportfilmen er således ingen nøktern dokumentargenre, men den gir den moderne borgeren tilbake noe av det farlige og usikre som revitaliserer livet og verden. Borgeren blir bølgenes, snøens eller asfaltens kriger, i kamp mot elementene, og seg selv.

Takk til Howie Arnstad.

Litteratur
Arnstad, Håvard: Snowboardfilm – grensene viskes ut, Grunnfagsoppgave i
filmvitenskap, Universitetet i Trondheim 1996.
Birkvad, Søren: Verden er Leth, Odense universitetsforlag, Odense 1992.
Gumbrecht, Hans Ulrich: In Praise of Athletic Beauty, The Belknap Press of Harvard
University Press, Cambridge 2006.
Iversen, Gunnar: Kropp og bevegelse – dans og boksing i tidlig norsk spillefilm, i
Gunnar Iversen (red.): Estetiske Teknologier 1700-2000 volum 3, Scandinavian Academic Press, Oslo 2006, s. 201-214.
Jünger, Ernst: On Danger, New German Critique 59 (Spring – Summer 1993), s. 27-
32.
Lee-Wright, Peter: Sports, i Ian Aitken (ed.): Encyclopedia of the Documentary Film,
Routledge, London 2006, s. 1270-1276.
Leth, Jørgen: Michael Laudrup – en film bliver til, Hans Reitzel, København 1993.
McKernan, Luke: Sport and the silent screen, Griffithiana 64 (Ottobre 1998), s. 81-
141.
Musser, Charles: Edison Motion Pictures, 1890-1900 – An Annotated Filmography,
Smithsonian Institution Press/ Le Giornate del Cinema Muto 1997.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon