Å fange tiden – norsk dokumentarfilm anno 2007

En interessant tendens i de siste årenes norske dokumentarfilm har vært en økt oppmerksomhet overfor internasjonale temaer og motiver. Den sterke intimiseringen er nå blitt supplert med en mer internasjonal orientering. De finansieringsproblemer norske dokumentarister med internasjonale prosjekter har hatt, har vist en svakhet ved norske støtteordninger, men dette har ikke hindret mange filmskapere i å gå ut i verden for å finne mennesker, steder – og historier å fortelle.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 2007 Bestill nummeret



Relatert

Inn i sin tid – Norsk dokumentarfilm anno 2015

Z #3 2015: Gunnar Iversen har siden 2001 skrevet for Z om dokumentarfilmprogrammene ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Her ser han på årets trender. | kun utdrag

Privat: Rødblått paradis. Norsk dokumentarfilm anno 2004

Z #3 2004: «I Norge har vi det så godt at vi ikke kan være annet enn triste», sa Knut Erik [...] | kun utdrag

Øyeblikkets tyranni – Norsk dokumentarfilm anno 2005

Z #3 2005: Mye av dagens norske dokumentar er egentlig kun utvidete og forvokste reportasjer. De har [...]


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Har kontroll – intervju med Vigdis Lian

Z #2 2006: | kun utdrag

Hvem er jeg? Om far og sønn-forholdet i Scolas «Hva er klokka?»

Z #4 1990: Et førstesideoppslag i avisen Dagbladet satte nylig et spørsmålstegn ved farsrollens eksistens. [...] | kun utdrag

Lynne Ramsays subjektive realisme

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag