The Big Casino. Kreft og kreftfrykt i The Sopranos

I The Sopranos er ingenting farligere enn ufordøyd agita.

– Think I got a brain tumor?

Den første episoden i den første sesongen av The Sopranos: Tony er på sykehuset og venter på å bli sendt gjennom MRI-skanneren. Han har nettopp besvimt, tilsynelatende uten grunn. Legene vet ikke hva som forårsaket besvimelsen, de har utført alt som er av tester uten å finne noe uvanlig. Kanskje er det nevrologisk? Selv tror Tony det kan være kreft, en svulst i hjernen. Han får ikke den sympatien han er ute etter fra kona Carmela, og før Tony forsvinner inn skanneren har de rukket å ha en krangel – den samme krangelen som de kommer til å ha i utallige varianter ettersom serien går sin gang. MRI-en gir ingen resultater, og Tony havner snart hos psykiateren Jennifer Melfi. Dette er opptakten til tv-serien som de siste årene ikke bare har fornyet den amerikanske mafia-genren, men også løftet tv-serien som medium fra ren underholdning til kunst.

I løpet av MRI-scenen introduseres både noen av de viktigste temaene i The Sopranos – familie, ekteskap, religion, blant andre – og dens viktigste fortolkningsverktøy: Terapisituasjonen er seriens omdreiningspunkt, og Melfis minimalistiske kontor det fortolkningsrommet som serien oftest leses gjennom, et rom hvor Freud fremdeles lever i beste velgående. Samtidig pekes det også på et fenomen som kommer til å dukke opp med forbløffende regelmessighet gjennom sesongene: kreft.

Kreft i familien
Allerede i seriens fjerde episode dør Soprano-familiens boss, Jackie Aprile, av kreft, noe som fører til at Corrado «Junior» Soprano, Tonys onkel, overtar sjefsstolen. Det er fristende å si at han også overtar kreften: Junior blir diagnostisert med magekreft to sesonger senere (episode 5, sesong 3). Når Tony etter hvert får fjernet en mistenkelig føflekk fra pannen, som han omtaler som kreft (5,5), kan det nesten se ut som om kreft er noe som hører med til jobben som mafiaboss. Heller ikke konene går fri: Carmela tror på et tidspunkt av hun har kreft i eggstokkene (12,3) og Angie, kona til Pussy Bonpensiero, oppdager en kul i det ene brystet som hun frykter er kreft (3, 2).

I tillegg får vi vite om et mylder av slektninger og bekjente av seriens hovedpersoner som enten har overlevd eller lidd kreftdøden. Alle kjenner noen (som kjenner noen) som har eller har hatt kreft. Noen eksempler: Faren til Bobby «Bacala» Baccalieri, Juniors «løpegutt», får lungekreft etter å ha røyket Camel siden han gikk i kortbukser (5, 3). Det var også lungekreften som i sin tid tok knekken på Tonys egen far. Carmelas onkel, Febby, døde av kreft (5, 3), det samme gjorde en viss onkel Mickey (5, 3). Faren til Furio, mafiosoen Tony tar med seg tilbake fra Milano, dør etter at kreften har spredd seg fra magen til resten av kroppen med kreft i hele kroppen etter at en svulst i magen har spredd seg (8, 4). Også faren til Tonys russiske elskerinne, Rina, døde visstnok av kreft (12, 2).

Kreft inngår altså både som en del av plotet i serien og som et fenomen i seriens større univers. Glen O. Gabbard, forfatter av The Psychology of The Sopranos, påpeker også kreftens sentrale posisjon i serien: «Death hangs heavy over The Sopranos. Funerals are a regular feature. When it’s not a hit man (or constipated bowels), it’s cancer.» Gabbard utvikler imidlertid ikke dette poenget noe videre. Det kan derfor være interessant å undersøke hvordan kreft som fenomen behandles i Sopranos – hvilke forestillinger som knyttes til sykdommen – og å forsøke å bruke kreft som en tankefigur når man nærmer seg serien.

Ved rullettbordet
Kreft er fellesbetegnelsen på en stor gruppe sykdommer som alle har det til felles at de skyldes en vekstforstyrrelse, en svulst, det vil si «en ny vekst av celler som vokser unormalt i forhold til den vanlige vekst og utvikling i organet og utenfor kroppens vanlige reguleringsmekanismer.» Man skiller gjerne mellom godartede og ondartede svulster. «En godartet svulst (…) er en lokalisert vevsknute som vokser autonomt, relativt langsomt og ekspansivt. Ved denne veksten skyver svulsten på det normale omgivende vevet, uten å vokse inn i det.» En godartet svulst vil bare være farlig hvis «den trykker på og klemmer inne normalt vev, som f.eks. en godartet svulst innenfor hjerneskallen.» En ondartet svulst «vil derimot ofte ikke respektere naturlige grenser. Den vil tvert imot vokse utover disse og inn i nabovev og naboorganer, dvs. infiltrere i det omgivende normalvevet.» Kreftsvulsten respekterer ikke reguleringsmekanismene som gjør at celler og vev i kroppen holder hverandre i likevekt. Kreftcellene vokser selvstendig og er ikke – som normale celler – tilpasset kroppens overordnede behov. Kreftcellene er lovløse, og utnytter systemet de eksisterer innenfor til å vokse seg større. Til tross for at man har identifisert flere årsaker til kreft, er kreftgåten – hvorfor noen celler plutselig vender seg mot sin egen organisme – langt fra løst.

Det uforståelige ved kreft er en kilde til mye frustrasjon og aggresjon i det sopranske persongalleriet. Kreften rammer tilfeldig og nådeløst. Er du først diagnostisert med kreft, er det ikke stort annet du kan gjøre enn å krysse fingrene. Som Junior sier: Cancer, the big casino (5, 3). Kreft er en av de få tingene som er utenfor mafiaens kontroll, og verken Machiavelli eller Sun Zi har et eget kapittel om kreft. En tyster i familien? Han kan forsvinne. En rettssak som truer? Vitnet kan overbevises om at den skallede, overvektige italieneren han så, likevel ikke var Tony Soprano. En flittig maur i det lokale politikorpset som skader businessen? Mon tro om hans overordnede ikke synes han bør forflyttes. Du kan skaffe onkelen din den beste kirurgen på landets fremste kreftsykehus og få ham til å forstå at akkurat din onkel er en mann man ringer tilbake, uansett hvor opptatt man er (7,3), men når alt kommer til alt er onkelen din likevel bare nok en spiller ved et store rullettbordet – and the house always wins.

Veien er kort fra uforståelig til ondt. Når Christopher Moltisanti tror han har kreft, omtaler han det som at «something horrible» foregår inne i kroppen hans (8, 1), og når Jackie Aprile langsomt dør av kreft setter mafiosiene sin lit til det gamle ordtaket «Med ondt skal ondt fordrives», eller i New Jersey-mafiaens terminologi: «Jackie is so fucking mean he’ll scare the cancer away.» (3, 1) Etter at Junior endelig har fortalt at han har kreft, etter lenge å ha holdt det skjult for familien, har Tony og søsteren Janice følgende samtale om the old timers og deres forhold til følelseslivet:

Tony: The more hard-ass their attitudes, the more they suppress their feelings.
Janice: I think it’s the illusion of control.
Tony: Control?
Janice: You say the most horrible shit can think of the face of tragedy. It’s like you’re saying to God: See? You don’t fool me, asshole. I know what you’re planning.
Tony: Yeah, like they’re trying to ward off evil, or some shit. (5, 3)

Ondskap kan ikke kontrolleres eller utryddes, bare unngås – for kortere eller lengre tid av gangen.

Agita
Selv om mafiakonene til daglig setter sin lit til Gud og katolisismen er forklaringen «Ektemannen din ble fortært av ondskap» ikke så lett å akseptere. Da er det enklere å tilskrive folkefiende nummer én folkesykdom nummer én: stress. «Let’s face it. Jackie’s work is what killed him. All that agita brought on the disease», forklarer Rosalie,
Jackies enke, Carmela (13, 1). Stress, opphisselse, sinne, frustrasjon, alt kan oppsummeres i begrepet agita. Får du ikke utløp for agitaen, så tar det knekken på deg. At et undertrykt følelsesliv og kreft henger sammen er, ifølge Susan Sontag, en vanlig oppfatning:

According to the mythology of cancer, it is generally a steady repression of feeling that causes the disease. In the earlier, more optimistic form of this fantasy, the repressed feelings were sexual; now in a notable shift, the repression of violent feeling is imagined to cause cancer. (…) The passion that people think will give them cancer if they don’t discharge it is rage. (Sontag 2002: 23)

Hvis det er noe The Sopranos viser oss, så er det at mafialivet er langt fra så glamorøst som mafiamytologien vil ha det til. Som mafiaboss har Tony alltid noe å bekymre seg over. Hvis det ikke er en av de andre mafiafamiliene som pønsker på noe, så er det en av hans egne menn som kanskje har flipped. Hvis ikke FBI er on his ass, så har man alltids den overhengende terrortrusselen å tenke på. Hvis ikke fagforeningen blander seg opp i et av byggeprosjektene hans, er det de jævla indianerne som protesterer på Columbus-dagen. I tillegg skal han sjonglere en sjalu kone, en klinisk deprimert gomar og sine egne psykologiske spøkelser som for en hver pris må holdes skjult for resten av mafiaen. Og på toppen av det hele er det ikke som i gamle dager da du med dine egne hender kunne ta deg av noen av dine mange problemer hvis du trengte å avreagere og koble av, for da er FBI etter deg igjen, raskere enn du rekker å si: Cocksucker! Selvfølgelig blir du stressa, selvfølgelig får du agita.

The strong silent type?
Men whaddaya gonna do? Gå til psykolog og snakke om følelsene dine? Klage over hvor slem moren din var? Eller skal du bite det i deg, som Tonys emosjonelle forbilde Gary Cooper, the strong silent type. Uansett hva Tony velger, så blir det et fall ut av mafiamytologien, en mytologi som i serien kanskje er viktigst for de mafiosiene som prøver å leve opp til den. Stress, og langt mindre det å snakke om hvor stresset du er, gir deg ikke den tragiske opphøydheten som for eksempel Michael Corleone har, der han sitter i halvmørket med en skygge over den brukkne kjeven sin og kjenner på smerten ved livet han har valgt. Ville Michael Corleone vært Michael Corleone hvis han satt i halvmørket og kjente på sin egen søvnløshet, impotens og vektøkning?

Tony trekker selv en forbindelseslinje mellom terapisituasjonen og kreften når han under et møte bebreider Melfi for den dystre stemningen i rommet: «Does it have to be like a cancer hospital in here?» (11, 4), spør han retorisk. Ifølge mafiamentaliteten går terapi og kreft ut på mye av det samme. Kreften gir deg ingen martyrstatus. Kreften lar seg ikke estetisere til et symbol for indre kvaler. Kreft er hjelpeløshet og ydmykelse. «It was just him and his fucking cancer», bemerker Tony etter å ha møtt Jackie kort tid før han dør (3, 1). Bare Jackie og hans egen sykdom, bare Jackie og hans egen svakhet. Hvis sykdom er et språk som artikulerer seg gjennom kroppen, slik Sontag hevder (Sontag 2002: 45), så sier kreft innenfor universet til The Sopranos to ord etter at man har skåret vekk all den obligatoriske mafiaretorikken om familie, vennskap og ære: fuckin’ pussy…

Kreften i samfunnslegemet
Frykten for kreftdøden, som bekymrer mafiosiene mer enn en mulig, og mer sannsynlig, voldelig død, blir et viktigere poeng i The Sopranos enn i andre tv-serier hvor kreft også tematiseres (for eksempel Six Feet Under) når man tar i betraktning hva slags organisasjon mafiaen er. Det kreften gjør i kroppen, gjør mafiaen i samfunnet. Mafiaen infiltrerer lovlydige institusjoner og virksomheter, tapper dem for penger og ressurser, og beveger seg videre til neste offer. I episoden «Bust out» (10, 2) får man et eksempel på hvordan Tonys forretningsvirksomhet arter seg. Davie Scatano, faren til en klassekamerat av datteren Meadow, har pådratt seg en betydelig gjeld til Tony etter en high stakes pokerkveld. Når han ikke kan betale går Tony inn som partner i sportsbutikken til Davey:

Davey: You told me not to get in the game. Why did you let me do it?
Tony: I knew you had this business, Davey. It’s my nature. Frog and scorpion, you know? Besides, if you would’ve won, I’d be crying the blues. Right?
Davey: What’s the end?
Tony: The end? It’s planned bankruptcy. Hey, you’re not the first guy to get busted out. This is how a guy like me makes a living. It’s my bread and butter.

Litt senere i samme episode beskriver Davey Tonys metode på følgende måte: «When you can’t pay them they become your partners and eat through everything, like termites.»Tony gjør bare det han alltid gjør, han følger sin natur, på samme måte som skorpionen i historien han refererer til. Kreftsvulsten gjør ikke forskjell på det omkringliggende vevet, og for Tony spiller det ingen rolle om han må møte en av «kundene» sine på datterens skoleavslutning.

Kreften i mafiaen
Og på denne måten vokser mafiaen – eller the business, som Tony liker å kalle det. Det er bare en regel som gjelder: mer. Når alt kommer til alt handler mafiaen om profitt, ikke om ære eller blodsbånd, men penger og mer penger. Alle har en pris, noe som blir tydeligere og tydeligere etter hvert som eposet om The Sopranos utvikler seg. Alle ritualene, alle festtalene om familie og respekt er bare et middel for å opprettholde noenlunde ro i en organisasjon som i sitt vesen alltid er på sammenbruddets rand:

In Tony’s gangster family, the strong emphasis on absolute loyalty is a defensive posture. The underlying wish is one harbored by every made man – namely to overthrow the boss and become king of the hill. Mob leaders know that the family can be destabilized at any moment by resentments, personality clashes and unbridled ambition. (Gabbard 2002: 171)

Det er dette som gjør kreft til et så problematisk fenomen for mafiosiene: I den kreftsykes svakhet ser de svakheten i sin egen organisasjon. Det skal ikke mer til enn at én celle vender seg mot mafiaorganismen før den begynner å bryte sammen. Som man ser i siste episode av 5. sesong: Én eneste tyster, så sitter hele New York-familien i RICO-rettsaker til halsen. Forbindelsen mellom kreft som sykdom og mafiaen som organisasjon blir tydelig når Junior skal opereres for magekreft (7, 3). Han ligger på operasjonsbordet, bedøvet, i ferd med å sovne inn og hallusinerer: To FBI-agenter dukker opp og tilbyr ham full helbredelse hvis han vitner mot Tony – et tilbud han takker ja til.

Full lojalitet er et absolutt krav hvis mafiaen skal fungere som organisasjon. Enten er du med oss eller så er du mot oss – og da må du dø. Gabbard mener dette verdenssynet kan være en av grunnene til at så mange lar seg fascinere av serien: «In a time of complex global politics, terrorism and a justice system with 1001 loopholes, the world of The Sopranos is refreshingly straightforward. Loyalty is rewarded. Betrayal punished. End of story.» (Gabbard 2002: 159)

I The Sopranos kan det imidlertid se ut som om verdens kompleksitet har innhentet selv mafiaen. Allerede i seriens første episode innrømmer Tony at han sliter med følelsen av at han har kommet for sent på banen i mafiaen, at den beste tiden allerede er over. Soldatene, som mafiosiene kalles, er ikke lenger villige til å ofre det de gjorde i gamle dager for at organisasjonen skal holde fienden på avstand, om det nå er FBI eller en annen mafiafamilie. Narkotikahandelen har forandret hele bransjen. Plutselig kan du være nødt til å sone 20 år – ikke tre eller fem, som back in the day. Og hvor fiendtlig innstilt er egentlig FBI når de tilbyr deg full immunitet og et nytt liv? Hva har bossen å tilby deg? Det er nesten så man håper at en av disse Al-Qaida-terroristene som smugler seg inn i de samme containerne som mafiaen bruker til å smugle ost, pølse og scootere inn i landet rekker å detonere Bomben, slik at man slipper å velge (10, 5). Fiendebildet er mer usikkert enn noen gang.

Mot denne bakgrunnen ser mafiosiene at ledelsen med jevne mellomrom skiftes ut på grunn av kreft (Jackie) eller på grunn av kombinasjonen husarrest og kreft (Junior), som om de rett og slett ikke har den styrken som skal til for å lede en mafiafamilie. Ikke rart Tony lengter tilbake til tiden rundt 2. Verdenskrig, den siste «rettferdige» krigen der det ikke var tvil om hvem som var the good guys og hvem som var the bad guys. Da tilværelsen var noen hakk mindre komplisert og Gary Cooper møtte livets harde realiteter uten å sutre – helt fram til han døde av prostatakreft i 1961.

Kilder:
The Sopranos, sesong 1-5
Gabbard, Glenn O. M.D., The Psychology of the Sopranos – Love, Death, Desire and
Betrayal in America’s Favorite Gangster Family, New York: Basic Books, 2002
Nylenna, Magne (red.), Store Medisinske Leksikon I-M, Oslo: Kunnskapsforlaget, 1998
Sontag, Susan, Illness as Metaphor, London. Penguin Books, 2002



Relatert

Deadwood – A hell of a place to make your fortune

Z #1 2007: I HBOs serie om den lille westernbyen Deadwood lever gangstere, horer og gullgravere et tøft liv fylt av sex, vold og sterk drikke, og fritt for innblanding fra den amerikanske stat. To hardbarka sesonger er tilgjengelige på DVD i Norge, og en tredje, avsluttende sesong er underveis.

David Lynch og tv-seriene. Martyr med såpe i blikket

Z #1 2007: David Lynch følte seg som skapt for fjernsyn. I hvert fall i omtrent ti år. Denne artikkelen handler om Lynchs triumfer og problemer med fjernsynsseriene Twin Peaks og den uproduserte Mulholland dr., og om hvordan han vendte fjernsynet ryggen for godt.

Privat: Synkronitet av musikk og bilde

Z #2 2003: The Simpsons er en amerikansk satirisk tegnefilmserie som har etablert seg som et av de mest [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Den norske barnefilmtradisjonen

Z #2 1992: Artikkelforfatteren tar for seg begrepet barnefilm og diskuterer norske filmer fra perioden 1945 [...] | kun utdrag

Trykksverte og celluloid

Z #2 1994: Tanker og momenter rundt forholdet mellom film og tegneserier: «Folk leser jo ikke lenger. De [...] | kun utdrag

Å se og kjenne igjen «Herman»

Z #4 1990: Det viktige med en film er at den har noe å formidle og en form som er egnet til å formidle det [...] | kun utdrag