Ut i verden: Norsk dokumentar anno 2006

[byline: Gunnar Iversen har skrevet boken Virkelighetsbilder – Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år (Universitetsforlaget, 2001) sammen med Sara Brinch, og har skrevet om dokumentarfilmprogrammene ved Kortfilmfestivalen i Z 3 i 2001, 4 i 2002, 3 i 2003, 3 i 2004 og 3 i 2005.]

En interessant tendens i de siste årenes norske dokumentarfilm har vært en øket oppmerksomhet overfor internasjonale temaer og motiver. Den sterke intimiseringen er nå blitt supplert med en mer internasjonal orientering. De finansieringsproblemer norske dokumentarister med internasjonale prosjekter har hatt, har vist en svakhet ved norske støtteordninger, men dette har ikke hindret mange filmskapere i å gå ut i verden for å finne mennesker, steder og historier å fortelle.

Interessen for dokumentarfilm øker stadig. For femten år siden var dokumentarfilmskaperen tilsynelatende utdødd i Norge, men siden 1995 har interessen for denne genren både på kino og i fjernsynet bare økt og økt. I år var 79 filmer påmeldt til dokumentarfilmprogrammet ved Kortfilmfestivalen, og juryen valgte ut 15 filmer. Juryen pekte på at mange av disse filmene bar preg av at de var laget for kommersielt tv, og de etterlyste også sterkere engasjement og flere personlige filmer. Av de utvalgte filmene å dømme mangler det ikke på engasjement hos filmskaperne, men selve fjernsynsformatet kan nok til tider være en kvelende tvangstrøye. Sendeskjemaene krever fastlåste filmlengder, og ikke alle filmer blir bedre av dette. Fjernsynet er den fremste visningsarenaen for dokumentar, og vil være det også i framtiden. Mer fleksibilitet i forhold til form og lengde vil både skape bedre filmer og bedre fjernsyn.

Variasjonen i temperament, genretilhørighet og stilgrep er allikevel stor i norsk dokumentarfilm i dag. Som genre lever den på grensen til reportasjen, og til tider er dokumentaristen en nysgjerrig journalist, også i eget liv eller egen familie. På sitt beste er norsk dokumentar engasjert og levende, og samtidig bevisst de kreative valg som skiller den fra den rene reportasjen. Større formbevissthet og mindre tilpassing til fjernsynet hadde nok hevet flere av årets filmer, men de viser tydelig at norsk dokumentar vil ut i verden.

I journalistikkens grenseland

Årets mest omtalte dokumentar var ikke i programmet i Grimstad. Erling Borgens Et lite stykke Norge (2006) ble avvist av oppdragsgiveren NRK, med begrunnelsen at den var for ubalansert, samt at den kvalitetsmessig sett ikke holdt mål. Etter visningen på TV2 den 9. mai pekte flere anmeldere på at den var ubehjelpelig som dokumentar, men at dens kritikk så vel av Aker Kværner og våpenprodusenter som av generell norsk dobbeltmoral var viktig. Det er lett å være enig i dette. Borgens film er ikke noen god film, men etterlater en vond smak i munnen. Ikke på grunn av den polemiske formen, men på grunn av sine avslørende temaer. Det er ingen tvil en viktig korreks, i en tid da vi selvgode nordmenn vil være mestere på fred.

Et lite stykke Norge er et interessant eksempel på at en film bedømmes etter kriterier i fra journalistikken. Dokumentaren har imidlertid aldri sett på sitt arbeide som rent journalistisk, og hadde de kriterier NRK og andre satte på Borgens film blitt brukt på dokumentarfilmhistorien, hadde lite blitt funnet passende for visning. Dokumentaren har siden Griersons tid hatt et nært slektskap med reklame og propaganda, men fikk senere et større kritisk potensial i den like ensidige, men mer subjektive formen i cinema vérité på 1960-tallet, politiske pamflettfilmer i 1970-årene og refleksive og performative filmer fra 1980-tallet og til i dag. Nøytralitet har aldri vært noe kriterium, og polemikk, partiskhet og kreative overdrivelser har alltid hørt dokumentaren til. Lenge før dokumentarister som Paul Watson, Nick Broomfield og Michael Moore.

Den debatten som Et lite stykke Norge ga opphav til pekte på både manglende genrebevissthet hos NRK og i pressen, og mangel på vilje til å følge opp et viktig partsinnlegg. Denne nye forsiktigheten i fjernsynssammenheng har også rammet filmene Smaken av hund (Are Syvertsen og Jon Martin Førland, 2006) og Peak Oil (Amund Prestegard, 2005). Begge disse filmene er frekke og ensidige, spiller uhemmet på humor og frykt, og befinner seg helt i journalistikkens grenseland. De har den utvidete reportasjens form, men leker samtidig med journalistikkens muligheter og grenser. Begge har blitt avvist av NRK, men burde ha blitt vist i beste sendetid. Om ikke annet for å bidra til diskusjonen omkring virkemidler og grensesetting innen journalistikken.

Smaken av hund karakteriserte seg selv innledningsvis i en undertekst som en dokumentar om matkommunikasjon, men ble noe mer enn et oppgjør med tvilsom markedsføring av norske matvarer. Kritikken av Tine, Gilde og Prior, og hvordan de maskerer den harde virkeligheten bak myke vakre slagord, var bare springbrettet for et gedigent oppgjør med norsk matkultur. Smaken av hund er en politisk Molotov-cocktail i dokumentarform, som viser dobbeltmoral og kynisme både blant matprodusenter og næringspolitikere. Med spenstige kryssklipp, oppfinnsom bruk av supertekst og respektløs herjing med intervjuofre, tegner regissørene et spennende bilde av en norsk holdning til mat der barnepsykologer bidrar til salg av produkter, godord om utviklingsprosjekter maskerer globale konsekvenser av norsk jordbruk og politikere nekter å se koblingene mellom ulike politiske vedtak.

Utgangspunktet var påstandene om at norsk mat er sunn, ren, trygg, dyrevennlig og kortreist, og etter 49 minutter vet vi at dette kun er retorikk og reklame. Filmen er et uhemmet og ensidig partsinnlegg, men med en forfriskende form og et brennende engasjement. Mest problematisk i forbindelse med fjernsynsvisninger var nok bruken av materiale der man får høre og se ulike representanter for bransjen eller politikere etter at de trodde at kamera eller mikrofon var avslått. Noe uproblematisk grep er dette ikke, og få vil se en offentlighet der dette er vanlige grep, men en film som Smaken av hund viser at disse «skitne» triksene kan ha sin berettigelse. Smaken av hund er undersøkende journalistikk på sitt mest hardtslående, med imponerende formsans og forfriskende ironi.

Også Peak Oil har blitt avvist av NRK på grunn av sine journalistiske valg. Dette er vanskelig å forstå, for filmen er, sin noe ensidige framstilling til tross, først og fremst en intervjuorientert Brennpunkt-aktig reportasje, som diskuterer hva som vil skje når oljeproduksjonen begynner å synke og ikke kan møte etterspørselen. Filmen foreslår at dette vil skje i 2010, og varsler om de vidtgående konsekvenser dette vil få for en økonomi basert på vekst og med fossilt brennstoff som fremste energikilde.

I filmen er engelskmannen Colin Campbell vår guide til dette spørsmålet, og på en overbevisende måte argumenterer regissøren Amund Prestegard for at dette må tas mer alvorlig. Oljeeksperter og oljeanalytikere som støtter Campbells analyse utdyper Campbells kritikk. Underveis serveres vi en heftig montasje om Bush, Irak-krigen og behovet for olje til USA, og et noe paranoid etterretningsspor, men bortsett fra dette presenteres vi som seere for en serie vitner som maner til både ettertanke og handling. De blir varselstemmer som minner oss om at oljen vil ta slutt, om ikke akkurat i 2010, så i hvert fall vil den snart minke, og da må vi tenke helt nytt for å unngå økologisk og økonomisk krise.

Både Peak Oil og Smaken av hund er først og fremst journalistiske dokumentarer, men på en viktig måte utfordrer de oss i innhold og form. At fjernsynsoffentligheten ikke finner plass til slike dokumentarstemmer er en svakhet, og man kan bare håpe at situasjonen for denne typen grensesprengende dokumentar-reportasjer vil endres i årene framover.

Ut i verden

Norsk dokumentar vil ut i verden. En måte dokumentaren gjør det på er gjennom reiseskildringen. Dette er kanskje den eldste og rikeste norske dokumentargenren, og filmene i årets program viser bredden i perspektiver samt genrens muligheter og begrensninger.

Thomas Liens ekspedisjonsfilm Tikopia – Havet skiller oss, men aldri tanken (2005) tar oss med til Stillehavet. I 1996 startet regissøren på en årelang jordomseiling, som blant annet førte ham til Polynesia og den lille øya Tikopia, og da han i 2003 så på fjernsynsnyhetene at denne idyllen var rammet av den sterkeste syklon som noen gang er målt, måtte han reise ned med kamera, for å se hva som hadde skjedd med øyboerne.

De som bodde på Tikopia ble ikke skylt på havet, men alt var lagt øde på øya, og dette skapte særegne utfordringer for en befolkning som sto imot mange elementer i den moderne sivilisasjon. Deres skepsis til modernisering er Liens fremste tema, og dette behandles både med forelsket fascinasjon og forsiktig analyse. Til tider kan bildene motsi Liens kommentarer på lydsporet, når vi ser flere spor av modernisering enn regissøren ønsker å betone, men øyas klaner og deres holdninger blir framstilt av en som ønsker å være på øyboernes side.

Noen stor film er ikke Liens reiseskildring. Til det er den for urytmisk og usikker, pendlende mellom sosialantropologisk interesse for ritualer og ren ferievideo, men det er en sympatisk film. Det personlige er et viktig moment, og alt filtreres tilsynelatende gjennom Lien selv, som både blir vitne og ekspert, og som gjennom egen erfaring kan rapportere til oss som aldri har seilt på disse hav. Dette grepet skaper en autentifiserende retorikk som ikke alltid blir like vellykket, til det er regissøren for ivrig i sin framstilling av denne idyllen, og filmen hadde nok hatt godt av noe mer distanse.

Helt annerledes er i så måte Tone Grøttjords Prirechnyj – Byen som ikke lenger eksisterer (2006), som hørte til festivalprogrammets beste filmer. Grøttjord selv er kun en forsiktig observatør, som i presise bilder skildrer en by som så og si er nedlagt, og der det bare bor en håndfull pensjonister. Prirechnyj var en blomstrende sovjetisk gruveby på 1960-tallet, men er i dag nesten en spøkelsesby. Det er som en øde øy i det nye Russland, uten telefonforbindelse, og med bussforbindelse kun hver fredag. Grøttjord og hennes fotograf Ulla Lohmann lar nedslitte bylandskap tale, men først og fremst er de interessert i menneskene på dette øde stedet.

I en serie avmålte og presise scener skildres et liv i bakevja. Her er lite igjen annet enn ruiner og minner, og bortsett fra småkrangler lever de få pensjonistene et liv som om Sovjet fremdeles eksisterte. Veterandagen feires, medaljer utdeles, og kjøkkenhagene pleies, men over det hele ligger en begynnende bitterhet, ettersom barn og barnebarn er reist eller forsvunnet. I en langsom rytme skildrer Grøttjord de hverdagslige øyeblikkene i deres liv på en måte som bevarer pensjonistenes verdighet, men samtidig lader bildene med en hemmelighetsfull skjønnhet og et vakkert vemod.

Dette temaet er ikke nytt for Grøttjord, som i 2002 lagde filmen Brothers om to gamle brødre på den norske landsbygda, men hennes nye film er både mer formfullendt og engasjerende. Kjærligheten til menneskene er den fremste drivkraften, som hos Knut Erik Jensen eller som i Viktor Kossakovskijs mer respektløse Russiske Sjeler (1992), men Grøttjords film har en egen tone. Hennes miniportretter av ekteparet Aina og Fiodor, bitre Maria, eller byens diva Diana, som drømmer om kjærligheten og viser fram sine turnøvelser, er gripende og sterke, på en tilbakeholden og stilisert måte. Tone Grøttjord er utvilsomt en meget talentfull regissør som vi forhåpentligvis får se flere filmer av i årene framover.

Der Liens reise til Polynesia er et personlig vitnesbyrd om et kulturmøte, og Grøttjords skildring av Russlands ødslige bakevje et nedtonet og stilisert portrett, er Kristian Skylstads Kerry is Gay (2006) en ferievideo fra helvete. Opprinnelig tenkt i en installasjonssammenheng, men åpenbart klart innenfor dokumentargenren, skildrer regissøren på en meget personlig måte sitt møte med Pennsylvanias redneck-land. Utgangspunktet var at lillebroren var utvekslingsstudent, og sårt savnet gamlelandet, så Skylstad tok med seg sitt videokamera for å besøke broren og skildre sitt møte.

Kerry is Gay starter in medias res, vi kastes rett inn i et miljø, og filmen gir oss etter hvert lite annet enn en serie maskerte intervjuer og et antall opptrinn med broren og unge menn fra hans vertsfamilie og nabolag. Det er en kulturkollisjon og en sjokkskadet bror som skildres, og filmen ender i et sleivete nidbilde av kunnskapsløsheten i USA. Vi får vite lite om stedet, menneskene og miljøene, og åpenbart spiller flere av deltagerne for Skylstads kamera. Som rapport fra verdens rasshøl blir filmen for privat, uferdig og perspektivløs. Selv om det er et avgangsprosjekt fra kunstakademiet er det en tynn og uforløst reiseskildring, som verken gir oss nye perspektiver på USA eller oss selv.

Når reiseskildringen møter reportasjeformen, og bæres av inderlig sosialt engasjement, blir resultatet helt annerledes. Filmene Kabul Ping Pong (2005) av Bodil Furu og Beate Petersen, og David Kinsellas Love Letters from a Children’s Prison (2005) preges av sterke skjebner og genuint engasjement. Her er reisen en virkelig reise ut i verden, for å vise at verden der ute er koblet til oss, og at vi må trenge bak nyhetsøyeblikkenes korte glimt.

I Kabul Ping Pong møter vi tre ulike personer i Kabul, og deres historier veves sammen til et sterkt portrett av en krigsherjet by. Gjennom intervjuene og vitnesbyrdene til de tre – Afghanistans utenriksminister, en avisredaktør og den 12 år gamle jenta Parwana Hazim – lærer vi mye om Afghanistans tragiske fortid og nåtid. Det er en profesjonell og effektiv utvidet reportasje, som maner til ettertanke på en forsiktig og klar måte.

Mer innfølende og følelsesladet er Kinsellas film, som gjennom forholdet mellom den 18 år gamle forbryteren Vadim og hans kjæreste Ira, en overklassejente fra St. Petersburg, skildrer baksidene i den russiske samfunnet. Deres kjærlighetsbrev danner en motor innledningsvis, da Vadim sitter i fengsel. Det er et brutalt sted, og Kinsella antyder at bare deler av livet i fengselet kunne filmes, og vi får en sterk skildring av Vadim, fengselsinstitusjonen og livet der. Da Vadim slippes ut og forenes med Ira puster vi lettet ut, men han havner i dårlig selskap, og det ser ut til at hans liv skal forbli en ond sirkel. Til slutt lykkes det imidlertid Vadim å bryte med sitt tidligere kriminelle liv, og filmen ender med bryllup og et vakkert kyss.

Også Kinsellas film er profesjonell, effektiv og engasjert. Den er både kald, i sin skildring av fengselet og byråkratiet i Russland, og varm, i sitt portrett av Vadim. Det er han som er filmens virkelige hovedperson, og Ira blir noe vag. Deres kjærlighet er litt mystisk, men inngir håp. I filmer som dette forenes reportasjens nøkternhet med dokumentarens vilje til å trenge inn bak det åpenbare, og gi oss et hjertevarmt møte med et menneske som ikke bukker under, men som inngir håp.

Institusjonsbilder
Ikke bare reiseskildringen har vært en viktig dokumentargenre. Institusjonsskildringen har også en lang tradisjon, men har i Norge først i senere år fått en virkelig samfunnskritisk kraft. Internasjonalt endres rollen til institusjonskildringen i forbindelse med gjennombruddet for direct cinema tidlig på 1960-tallet, gjennom den tilsynelatende kjølige og nøytrale observasjonen der kamera er tilstede i nye situasjoner, og ble rendyrket av en regissør som Frederick Wiseman. På sitt beste er denne genren også sosialt engasjert og avslørende, men den kan også bli prosaisk og kraftløst deskriptiv.

En av de beste institusjonsskildringene på lang tid er Intervjuet – Bak dørene til UDI (2006). Charlotte Røhder Tvedt tar oss i denne filmen med inn bak Utlendingsdirektoratets dører, og lar oss få være fluer på veggen når asylsøkere blir gransket og intervjuet. Vi får følge noen ulike asylsøkere, og blir vitne til de prosesser som de går igjennom.

Regissøren er åpenbart kritisk til asylpolitikken i Norge, og skeptisk til mye av arbeidet med granskingen av asylsøkernes historie, og selv om dette klart kommer frem gjennom framstillingen av intervjuernes skeptiske holdninger, ligger styrken til denne dokumentaren først og fremst i portrettene av de norske byråkratene. Vi ser hvordan intervjuene på UDI blir et kulturelt møte, der ulike kulturer og holdninger kolliderer, men Kristina, Vibeke, Zhira, Tine og de andre kvinnene i UDIs kontorer er ikke tørre byråkrater. I små glimt føler vi at vi kommer dem så nære at også deres dilemmaer i arbeidet skildres på en meget presis måte. Kontrasten mellom det prosaiske i deres jobb – familiebildene på veggen, sykkelen i et hjørne av kontoret, røykepausen med utveksling av erfaringer – og asylsøkernes skjebne skaper en effektiv og kraftfull rytme. Regissøren og hennes fotografer er også heldige og får med en rekke små scener som har en fantastisk kraft; ironien når flyalarmen går midt under et intervju med en asylsøker fra Irak, eller samme mann som kysser fotografiet av kong Harald og dronning Sonja da han tilslutt får oppholdstillatelse, er gripende i sin presise enkelhet. Intervjuet er en usedvanlig vellykket institusjonsskildring, laget både med hjertet og hjernen, og med en gjennomtenkt og imponerende presis form.

Også Små kjempers øy (2005) av Jørgen Tjemsland har øyeblikk som er gripende, men som helhet er filmen litt for nære reportasjen. Filmen skildrer en håndfull barn på den isolerte barnevernsinstitusjonen Lindøy utenfor Stavanger, og på en enkel og effektiv måte følger vi barna i kamp med seg selv og institusjonen. Spesielt 14 år gamle Sindre, 12 år gamle Roy André og 15 år gamle Camilla gir kropp og sjel til de som ikke passer inn i familie og samfunn, men som skal loses tilbake til hverdagen. Først og fremst skildres livet på Lindøy, men vi møter også noen av familiene. I noen øyeblikk savner man mer kunnskap om disse barna, som er kommet i en så drastisk situasjon, men Tjemslands enkle nøkternhet kler stoffet på en god måte.

I Hans Lukas Hansens Med flagget på brystet (2005) er det kriminalomsorgen som tematiseres, men på en overraskende og humoristisk måte som er befriende. Vi får følge en gjeng alkoholikere, narkomane, hjemløse og kriminelle som utgjør Norges landslag i uteliggerfotball. De forbereder seg til VM, og reiser til Edinburgh for å forsvare Norges ære i The Homeless World Cup.

Også i denne filmen er det menneskene som skaper engasjement og kraft. Det er vanskelig å glemme Frode, Glenn, Rune, Garth og de andre, på deres vei både til VM og samtidig tilbake til seg selv. Deres kamp er vel så mye mot suget etter stoff, og flere faller tilbake og havner på kjøret, men kjemper seg videre. Hansens film har en lun humor og er bygget opp som en mosaikk av pussige øyeblikk. Dermed lykkes regissøren i å framstille personene som noe annet en anonyme ofre. De trer i stedet fram i helfigur, med selvironi, angst og fortvilelse. Noen stor dokumentar er det kanskje ikke blitt, men noe av det viktigste i dokumentarfilmsammenheng er evnen til å finne et stoff, og skape nye innganger og perspektiver på gamle områder og problemer. Det klarer Hans Lukas Hansen på en overbevisende måte.

Portretter

Dokumentarportrettet har i senere tid erstattet biografien og framstår i dag som en viktig genre i moderne norsk dokumentarfilm. Med sin nåtidsorientering og skarpe tverrsnitt av et menneskes liv, har mange dokumentarister funnet en form som langt på vei er mer dynamisk og engasjerende enn de mer omstendelige biografiske lengdesnittene. Idealet er ikke lenger å trekke fram et menneske som moralsk forbilde, gjennom å skildre et forbilledlig liv, men å nærme seg et menneske og komme så tett innpå som mulig. Likevel er portrettgenren fremdeles en didaktisk genre, som gjennom skildringen av et menneske eller en gruppe mennesker i en spesiell fase av livet blir et springbrett også for ideer. I norsk sammenheng er det gjerne det gode liv som er den underliggende idé, men de mennesker som portretteres er i dag i mindre grad kjente statsmenn eller store kunstnere. Det er ofte hverdagsmennesker. Når det dreier seg om unntaksmennesket, som er spesielt eller avvikende, er det likevel gjerne hverdagen som skildres.

En av fjorårets mest omtalte kinodokumentarer var Arne B. Rostad og Hallvard Bræins portrett av Erik Bye og hans siste tre leveår. Filmens tittel Giganten var talende. For det er en gigant, et moderne ikon, som skildres. Etter Haugesund-visningen i august og premieren i september i fjor fikk filmen god presse. I Adresseavisen startet Martin Nordvik sin anmeldelse med å vise til Erik Byes joviale og humørfylte, men samtidig intenst alvorlige arbeide med å nå ut til andre mennesker: «Noen innslag i Giganten har en uforglemmelig nærhet og styrke. De viser en Erik Bye i full utfoldelse, og man føler intenst at mediestjernen, poeten og entertaineren mobiliserer sine siste krefter for å kunne utnytte det viktigste av mange talenter: En makeløs evne til kommunikasjon.» Inger Bentzrud i Dagbladet pekte på at filmen var litt rotete og rufsete som film, men trakk frem de poetiske sekvensene: «Bilder fylt av blåtoner, de vakre Nordmørsfjellene, havet og kveldshimmelen rammer inn sekvensene som avsluttes med at Erik Bye får sin etterlengtede flytur der hans ’Drøm’ toner ut.»

Giganten lager et sårt tverrsnitt gjennom Byes siste år. Vi møter ham på reise, på konsert der han møter sitt publikum, på sykehuset herjet av kreftsykdommen, og hjemme i egen stue. Det er et intimt portrett, uten hans familie, tett konsentrert på å vise en mann som aksepterer døden, men som samtidig omfavner hver eneste dag i livet. Regissørene selv observerer Byes siste dager, og veksler mellom tette bilder av Byes furete ansikt, og poetiske sekvenser som kommenterer Byes liv og livsvisdom.

Bare én gang rives vi ut av nåtiden, og opptak av Bye som journalist under krigen i Biafra blir en kort bakgrunn til filmens intense nåtidsbilder. Giganten er en rørende og gripende film, som også handler om hvordan døden merker et menneske, og om gleden ved livets sanselighet. Slik pendler regissørene mellom det poetiske og det didaktiske, men aldri uten å miste Byes ansikt: smilende, avmagret, i gledesrus, intenst kommuniserende i møtet med publikum, filmskaperne – og oss.

Lars Nilssen har også fulgt en kunstner i tre år, og resultatet Alt flyter (2006) har blitt et vakkert kunstnerportrett. Dette er også en film som på en forsiktig måte viser fram et liv som en måte å kommentere vår tid på. Leken, livsgleden, formviljen og evnen til å leve i naturen og nået, er de egenskaper som kjennetegner Jan Wanggaard. På 1980-tallet var han verdensmester i vindsurfing, men han hoppet av karusellen, flyttet til Lofoten, og livnærer seg som steinkunstner med skulpturer og naturbyggverk.

Det er en stor gutt som skildres. Som lever i leken og i sine prosjekter, enten det er storslagne skulpturprosjekter eller håndverk, men selv er han bevisst sine holdninger og sin lek, og i en kommentar i filmen reflekterer han over hvor mye han kan leke når han har ansvar for seg selv og sin familie, men Alt flyter viser oss en mann som klarer å finne balansen i sitt liv, mellom lek og alvor.

Lars Nilssen har tidligere utmerket seg gjennom sin formsans og naturglede, og viser oss kunstneren i et Lofoten som er gnistrende vakker. Ikke bare i soldisen, men også på sitt mest blygrå. Det kan kanskje bli litt for mye lek og natur etter hvert, men det er en fascinerende person som skildres, og sympatiske ideer som legges fram. Alt flyter er litt for glatt og konvensjonell til å bli en virkelig stor opplevelse, og mangler inderlighet, men er en sympatisk film.

Dokumentarprisen gikk i år til Øyvind Sandberg for Kabal i hjerter (2006), og det var en fortjent seier. Sandbergs portrett av Per Erling og Kåre Morten, og Kåre Mortens kjæreste Maybritt, alle med Downs syndrom, er en hyllest til menneskelighet, laget med sjarm og ektefølt kjærlighet til de som skildres og deres omgivelser.

Sandberg hører til veteranene i kort- og dokumentarfilmsammenheng her i landet, og han har rendyrket et eget uttrykk. Siden den nærmest observasjonelle Kom og lek, da vel (1986), om barneleker fra Bergens-området, har Sandberg regissert en rekke lune, varme og tørrkjærlige skildringer av tradisjonelle livsstiler og arbeidsformer. Kortfilmen Elmer og blomsterbåten (1999) og kinodokumentaren Å seile sin egen sjø (2002) viste at Sandberg hadde nådd perfeksjon i rendyrkingen av en egen tone, form og innhold. Her er hverdagspoesien løftet opp til et betydningsfullt kulturelt vedlikeholdsarbeid, der varm menneskelighet og generøs nærhet bidrar til å skape motbilder i en moderne medieverden.

Øyvind Sandberg har en særegen evne til å skape artistisk nerve i det tilsynelatende enkle og prosaiske. Han lader sine fortellinger fra virkeligheten med en egen sjarm, åpenhet og generøsitet, uten å løfte fram sitt eget nærvær eller arbeide. Møysommelig setter han sammen biter av den virkelighet han observerer, og skaper gripende portretter som har en lang etterglød i oss. I Kabal i hjerter kommer vi tett inn på de to vennene Per Erling og Kåre Morten, og vi følger dem i deres hverdagslige sysler; på fotballkamp, på fotbehandling, hjemme i leiligheten de deler eller på sommerleir. I første del av filmen er det deres livsrytme som skaper fortellingen, inntil en misforståelse mellom Kåre Morten og Maybritt skaper intens kjærlighetssorg og fortvilelse hos dem begge. Til slutt finner imidlertid de to sammen igjen, og vi puster lettet ut, etter å ha sett en kjærlighetshistorie vakrere enn de fleste andre.

Kabal i hjerter er en enkel, stillferdig og hjertevarm film. Den har en rekke humoristiske og gripende øyeblikk, som når Per Erling tar ordet på årsmøtet i fotballforeningen eller Kåre Morten frir til Maybritt. I en ettertenksom rytme, på en rolig og sindig måte, tegner Øyvind Sandberg et mesterlig portrett av tre personer, som både er som alle andre, og samtidig annerledes enn de fleste.

Familiebilder

En viktig tendens både internasjonalt sett og i Norge i de siste årene har vært en ny type intim, subjektiv og selvsentrert dokumentarform, der regissørene på en intens og hudløs måte retter kamera mot seg selv eller sin nære familie. Filmer som Alt om min far (Even Benestad, 2002), Kroppen min (Margreth Olin, 2002) og Gunnar Goes Comfortable (Gunnar Hall Jensen, 2003) er selvutleverende og personlige. Det mest private, egen kropp og seksualitet, blir knyttet til nære familierelasjoner, i oppgjør med både egne og andres holdninger og fordommer. Denne nye intimiseringen har av og til medført at kamera benyttes som redskap i filmskaperens egen terapi, og vi tilskuere har blitt med på filmatiske erkjennelsesreiser på liv og død. På sitt mest vellykkede har dette ikke bare resultert i spennende filmer, men også i en utvidelse av dokumentarfilmens virkefelt på en positiv måte.

For Anne Kjersti Bjørn er kamera i aller høyeste grad et instrument i et terapeutisk forsøk på å hele sprukne familieforhold i Mormormamma (2006). Denne filmen føyer seg inn i den nye subjektive filmtypen, og tar oss med inn i en vanskelig prosess der tre mødre fra tre generasjoner forsøker å definere seg selv og morsrollen. Det går til tider på livets løs, både med utagerende aggresjon og med tause innesluttede øyeblikk, men Bjørns film bruker egne erfaringer og følelser også for å si noe allment om relasjoner, familiebånd, selvrealisering og det å være mor.

Mormormamma skildrer tre generasjoner mødre i en familie. Det er først og fremst en film om Anne Kjersti Bjørn selv, som mor og datter, men også moren og datteren Lena blir skildret. Lenas unormale barndom, der hun vekselvis vokser opp hos mor og mormor, danner inngangen til portrettet av en familie full av konflikter og sår. Filmkameraet blir et redskap til samtaler og konfrontasjoner, og langsomt nøstes historien opp og nåtidens krangler utdyper bildet av de tre kvinnene. Det er ikke noen enkel prosess som skildres, og i en scene utbryter Lena at det føles som om hun fylles av lim. Anne Kjersti selv blir mer og mer taus, og fylles opp av angsten i forsøket på å hele det som har slått sprekker.

Det er ikke noen fullt ferdig og forløst film som Anne Kjersti Bjørn har laget, men det er likevel en viktig film. Indirekte, gjennom sine familiebilder, tematiseres spørsmål som: Hva er en god mor? Hvordan skal man velge mellom personlig lykke og selvrealisering på den ene siden og ansvar og familie på den andre? Gjennom å være hemningsløst privat blir filmen også allmenn.

Regissøren har en bakgrunn som animatør, men lagde også den visuelt nyskapende dokumentaren Ung, vakker og begavet (2000) om kvinnelige surrealister i skyggen av store menn. Dette var en visuelt oppfinnsom film, og Mormormamma har også mange spennende visuelle grep. Allerede filmens åpning, der tallerkener på et bord som dekkes til en familiesammenkomst fylles av ulike bilder, signaliserer visuell nytenkning som samtidig fungerer emblematisk i forhold til sitt tema. Det er de tre kvinnenes ulike bilder og virkelighetsforståelser som filmen dekker på for oss, og vi blir med på en erkjennelsesreise som både er smertefull og nødvendig.

Mer konvensjonell, men også mer vellykket, er Nina Grünfelds Grünfeld: Ukjent opphav (2005). Dette er en datters portrett av sin far, og en reise for å forsøke å finne farens ukjente familie og opphav, og resultatet har blitt en følelsesladet, men samtidig nøktern film. På mange måter er dette et dobbeltportrett, ikke bare av regissørens far, men også av Nina Grünfeld selv, men hun balanserer de to perspektivene på en god måte. Ikke minst reddes hun av sin far, som med generøs humor løser opp smerte og angst.

Grünfeld: Ukjent opphav skildrer en reise, men rammes inn av en frokostscene som på en effektiv måte slår an filmens og familiens tone. Her møter vi den velkjente mannen fra mediene, psykiateren, sexologen og rikssynseren Berthold Grünfeld i en helt ny sammenheng, i familiens skjød, i et lykkelig øyeblikk med hustru og datter. Han agerer for datterens kamera, med fleip og humor. Så begynner selve historien, som er gitt jeg-fortellingens form gjennom Ninas kommentatorstemme, om farens ukjente opphav. Som 7 år gammel jødisk flyktning kommer Berthold til Norge i 1939, og han kjenner ikke verken mor eller far. Datteren Nina er bestyrtet over at han aldri har ønsket å finne ut noe om sin ukjente familie, og lykkes i å få faren med på en undersøkelse. Det fører både datter og far på ulike reiser, og tilslutt bekreftes Bertholds egen fornemmelse, at hans mor opprinnelig var tjenestepike som ble prostituert, og at han ikke kommer fra det han karakteriserer som «god familie».

Det er en spennende reise, og etter hvert som blindspor avsløres og nye spor avdekkes, lar vi oss engasjere som tilskuere. Berthold blir etter hvert mer og mer ivrig, og rives med av datterens engasjement og entusiasme, men når Nina gråtende konfronterer ham med hans egen kjølighet har han gode og avvæpnende kommentarer klare. Nina Grünfeld balanserer på en god måte mellom det respektfulle og det respektløse, og må selv tåle å bli diagnostisert av sin far etter et følelsesutbrudd på en kafé, men klarer å forlate faren når han trenger sin fasade, og slår kamera av når det er nødvendig.

Filmen fikk gode anmeldelser etter sin visning på TV2 i september 2005, og det er lett å være enig i godordene. Grünfeld: Ukjent opphav er både erkjennelsesreise, detektivfortelling, historieleksjon og et intimt dobbeltportrett. Den har sjarm og generøsitet, og er beundringsverdig i sin profesjonalitet og engasjement. Her er balansen mellom privat og personlig forløst, i en film som både maner til ettertanke og som gir oss et levende portrett av en mann vi trodde vi kjente, fordi han har vært så ofte i aviser og fjernsyn, men som framstår i en helt ny rolle.

Ut i verden

Norsk dokumentar vil ut i verden. Etter noen år med økende intimisering og øyeblikksestetikk er det interessant at årets dokumentarprogram viste en mer nøktern og reportasjeorientert vending. Fremdeles er det nære i fokus, gjennom familiebilder, personlige reiser eller møter med mennesker i institusjoner, men norsk dokumentarfilm synes i økende grad å vende seg mot reportasjens kjølige og avmålte nøkternhet.

Filmene Smaken av hund og Peak Oil var i den sammenhengen befriende ansvarsløse og respektløse. De utfordrer den journalistiske etikken på en god måte, og viser hvordan «skitne» grep kan være nødvendige for å få fram sitt budskap. Også de selvutleverende eller personlige filmene, som Mormormamma og Grünfeld: Ukjent opphav viser at nøkternheten må suppleres med en risikofylt inderlighet. Dokumentarfilm er noe mer enn en journalistisk reportasje, og må utfordre gjennom sine bilder. Gi oss ny kunnskap, til ettertanke og handling, men også bidra til å opprettholde den virkeligheten vi ønsker å skape.

Årets dokumentarfilmprogram viste større bredde og vitalitet enn på flere år. Den kamerakåte «se-hva-som-skjer-dokumentaren» er erstattet med nøkterne reportasjer, spennende portrett, utfordrende debattinnlegg og personlige erkjennelsesreiser. Det er lett å være enig i juryens bekymring om sendeflatetenkningens tvangstrøye, og flere av årets dokumentarer kunne med hell ha blitt kortet ned eller ytterligere utvidet. Så lenge norsk dokumentarfilm kan vise til så hjertevarme og sindige filmer som Kabal i hjerter, så hudløse familierapporter som Mormormamma, eller så fandenivoldske debattinnlegg som Smaken av hund er det imidlertid ingen grunn til bekymring. Som vanlig skulle man ønsket seg litt mer galskap, og litt større formvilje og eksperimentlyst, men norsk dokumentar er kommet meget langt. Så lenge interessen er så stor omkring dokumentaren som den har vært de siste årene, er det gledelig å se at norske filmskapere følger opp.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon