Memento mori – om Knut Erik Jensens kortfilm Kald verden

«Deres have er verden. Ruiner er disse
blomstrende barns mødre. Det brogede,
levende skaperverk trekker sin næring fra forgagne tiders ruiner.»
– Novalis: Heinrich von Ofterdingen

«Noen
vil lese suturene
i skalletaket ditt.»
– Tor Ulven: Søppelsolen

Noen stilistiske modi, eller beslektede assosiative symboler, fungerer som musikalske ledemotiv i Knut Erik Jensens filmer. Sentralt i de ulike symbolsystemene er ruinen. Den vitrede og overgrodde ruinen, minnet om levd liv og en svunnen tid, men også påminnelsen om at vi alle skal dø, er et kjernetema hos Jensen; fra Farvel da gamle Kjelvikfjell i 1974 til Vi er her for å dø og Ruiner i paradis i 2004.

Ruinen i Knut Erik Jensens filmer lades med den doble betydning som skaper spenning og resonans. Ruinen er et uttrykk for en katastrofebevissthet, et mørkt memento mori eller vanitas vanitatem, men har samtidig også preget av en livsbejaende trass. Melankoli blandes med håp, fordi minnet gjør ruinen til et spor og et vitnesbyrd; en hyllest til levd liv. Ruinen er derfor alltid noe mer enn bildet på katastrofe eller forgjengelighet hos Jensen. Ruinen er ikke bare et symbol på krig eller en livsform som er lagt øde, men behandles med en forelsket fascinasjon som gjør at tilskueren også ser på ruinen som et sanselig estetisk objekt.

En av de mest interessante av Knut Erik Jensens kortfilmer er Kald Verden fra 1986. Det er en sentral film ikke bare i Knut Erik Jensens filmproduksjon, men også en liten klassiker i moderne norsk kortfilmhistorie. Kald Verden er en av de viktigste kortfilmene laget i Norge på 1980-tallet. Dette er ikke bare en film som viderefører grep, symboler og holdninger fra den frie kunstneriske kortfilmen i overgangen mellom 1960- og 1970-tallet, men også en film som demonterer velkjente dokumentargenrer som reiseskildringen og naturfilmen. Filmen er både et stykke skremmende science fiction, et bilde av livet etter at hvalrossene har tatt mennesket plass som jordens herskere, og en intens studie av teksturer og materialitet. Den er også en advarsel, et memento mori: husk at du skal dø!

Kald Verden

Knut Erik Jensen lagde filmen Kald Verden i 1986 sammen med Birger Amundsen, med støtte fra Kultur- og Vitenskapsdepartementet. Den utgjør den midterste delen av det som ofte kalles «Svalbard-trilogien», og filmen er kranset av Svalbard i Verden (1983) og Min Verden (1987). I forbindelse med utgivelsen av disse tre filmene på video tidlig på 1990-tallet, ble Kald Verden beskrevet på omslaget av kassetten med ordene: «Fortid og nåtid forenes, det pustes evig liv til fabeldyret hvalrossen som så vidt overlevde blodalderen. Filmen er en påminnelse om menneskets dårskap og dets snevre syn på verden og fører tråder tilbake til Svalbards gullalder på 1600-tallet.»

Første bilde i filmen viser hvit tåke og dis over en svakt markert fjellrygg. Deretter følger en serie tette nærbilder av vitret treverk skurt av vind og vann, samt is og vann. Fra is klippes det til et nærbilde av en hvitskurt hodeskalle. Fra et nesten stumt lydspor bryter lyder og rytmer inn. Filmen igjennom kontrasteres ulike tikkende, klukkende og summende rytmiske lyder, mot bearbeidede og fjerne lyder av noe som kan minne om rautende hvalrossbrøl, måkeskrik og stemmer fra en fjern menneskemasse. Etter nærbildene av teksturer, strukturer og former følger et overraskende avstandsbilde av en strand full av hvitskurte beinrester, men filmen går raskt tilbake til det nærsynte og detaljerte. Beinrester og hodeskaller settes opp mot bilder av levende hvalross. Først et blodskutt øye som åpnes, deretter nære bilder av hud, luffer og furet skinn, som en kort tid avløses av en rekke bilder av hvalrossens bølgende og dissende bevegelser i vann og på land, før vi går tilbake til detaljer, og filmen lukker seg på nytt om det ultranære. Hodeskallene vender tilbake; bilder av grus som har blåst inn i en tom øyenhule. Eller suturene i skalletaket. Siste bilde er av vann som beveger seg mellom to tynne lag med is, som en kald understrøm av bevegelse i et stivnet og forpint landskap.

Kald Verden er en formbevisst og poetisk skildring av et miljø og et landskap; en verden der hvalrossen hersker, og menneskene ligger i åpne graver. Filmens åpningsbilde, som gjentas to ganger mot slutten, signaliserer en gåtefull eventyrverden, og Jensen gir oss ingen ord, forklaringer, sammenhenger eller kontekster til bildene og lydene. Kald Verden lukker seg om sin egen hemmelighet, i en nysgjerrig studie av teksturer, materialitet og strukturer. Filmen peker på alt det som ellers ikke ville bli filmet, i en billedcollage med en rytme preget av kjølig intensitet. Cecilie Ores lydmontasje som akkompagnerer bildene fyller dem ut med en dimensjon av rom. Denne konkrete musikken suggererer både fram landskapets hemmeligheter og antyder et rom eller en dimensjon utenfor de jordbundne bildene; et ekko av en drøm eller en svunnen tid.

Det retoriske hovedgrepet i Knut Erik Jensens film er kontrasten. Både i bilder og i lyd settes ulike elementer opp mot hverandre i overraskende sammenstillinger og møter. Filmen har en luftighet som imidlertid skaper rom og dybde. Den er blendende vakker, på en hverdagslig måte, med en nesten surrealistisk tone antydes det overraskende møtet mellom hodeskaller og hvalross på en arktisk strand.

Nærbildestetikken skaper både abstraksjon og tydelighet. Utsnittene framhever objekter eller hvalross, men rykker dem samtidig ut av sin vante form og framstilling, og de gis dermed tilbake sitt mysterium, sine hemmeligheter og gåter. Jensen er så langt fra reiseskildring eller naturdokumentar som mulig, men kommenterer indirekte disse genrene og deres begrensninger. Gjennom å gjøre beinrestene, hvalrosshud, is og treverk «fremmed» for oss, gjennom de uvante ultranære utsnittene, synliggjøres samtidig den verden vi vanligvis ikke legger merke til. Det unnselige, naturens mønstre og former, løftes fram, og blir synlig for vår oppmerksomhet og forundrede blikk. Jensens kamera renser vår persepsjon, slik at vi gjenoppdager verden, som om den var ny og fremmed.

Kald Verden er en stilisert kontrastmontasje, der død materie settes opp mot det levende, død kultur mot levende natur, og de bleke sprø beinrestene kontrasteres mot de digre og frodig dissende hvalrossbeistene. Jensens blikk på denne verden av hensmuldret og vitret kultur er melankolikerens. Filmen er et melankolsk blikk på et virkelighetens stilleben med vanitas-motiv, livets forgjengelighet, der beinrester og hodeskaller settes opp mot hvalrossene.

Noen av bildene sitrer med en uro. Kanskje er det bare skjønnhetsfeil, drivmekanismen til kamera har hoppet eller hånden har beveget seg, og Jensen klipper rastløst videre til neste, penere og statiske tagning. Sammen med et par kamerabevegelser antyder disse urolige bildene imidlertid et subjektivt perspektiv. Som om observatørens skjelvende hånd, i møtet med virkelighetens eget vanitas-motiv og menneskets ruin, antydes på en forsiktig måte.

I Kald Verden er mennesket kun til stede gjennom hvitskurte beinrester og vitrede planker. Filmen rendyrker, på en mer melankolsk og stilisert måte, et viktig motiv i Svalbard i verden som kom tre år tidligere. Også dette er en ordløs impresjonistisk billedcollage akkompagnert av sparsomt brukt elektronisk musikk, der detaljer av øde forfalne bygninger og nedlagte jernbanespor vitner om forgangen tid. Kald Verden er imidlertid helt uten levende mennesker, og er dermed kanskje den mest ekstreme av Jensens filmer der ruinen står sentralt. Kald Verden er menneskets ruin, mens hans øvrige filmer er noe mindre apokalyptiske. Ruinen er imidlertid et helt sentralt tema i mange av hans filmer. I det symbolske landskap Jensen tegner i film etter film, er ruinen det nav som bildene dreier seg om.

Ruiner i paradis

Ruinmotivet er tydelig aksentuert allerede i det som må regnes som Knut Erik Jensens første egentlig film; den halvlange dokumentaren Farvel da gamle Kjelvikfjell fra 1974. I denne filmen skildrer Jensen livet på et nesten helt fraflyttet fiskevær. Det som en gang var et levende samfunn er nå nærmest en ruin. Kun tre eldre menn – Sigurd, Gunnar og John – er igjen. På en forsiktig måte, i en nesten observasjonell stil, følger vi deres hverdag. Det er et stille liv, som består av å rense og bøte garn, fiske, hogge ved og lage mat. De tre holder sammen, og maner fram det gamle livet gjennom historier og sanger. De tre er til stede i bildene, som lades med et sterkt nærvær, men den ruin av et landskap og et samfunn som omgir dem, framhever deres tapre livsmot på en melankolsk og romantisk måte.

Tidlig i filmen presenteres restene av samfunnet omkring de tre; øde og forlatte hus, fraflyttede hjem som langsomt forfaller. Kamera forlater et øyeblikk sin distanserte og rolige posisjon ved synet av en sementtrapp som står alene på bakken. En trapp som ikke leder til noe. Kamera «går» i rykk opp den malplasserte trappen, og vandrer videre, for så å ende på en totalt overgrodd kirkegård, der gravene så å si er druknet i den frodige vegetasjonen.

Henimot slutten følger en ny lengre ruinsekvens, der Jensens kamera nysgjerrig glir over interiøret i det som ser ut som et postkontor eller en butikk. På gulvet ligger skrot og bråte. På veggen henger fremdeles en valgliste, fra 1959, og kamera fanger inn navnene på de som har flyttet eller gått bort, et forlatt trekkspill på et bord, en tom skuff og ubrukelige ting som er strødd utover i lokalet.

Slike sekvenser er det mange av i Knut Erik Jensens filmer. I Farvel da gamle Kjelvikfjell fungerer de som en kontrast til de trassige og høyst levende mennene, men gir samtidig en mollstemt klang og en mørk undertone til deres hverdagsliv. De lever videre, synger en sang eller ser på gamle fotografier. De minnes både ungdom og manndom, men deres verden vitrer bort omkring dem. Fiskeværet blir et symbolsk landskap, et psykisk såvel som et sosialt rom, et bilde på en livsform som er i ferd med å forsvinne, og som helt vil forsvinne når de tre mennene har gått bort. Filmen lager et bilde ikke bare på tiden, endringer og forgjengelighet, men også på tapet av en hel kultur.

Spenningen mellom nåtid og fortid, mellom da og nå, er en kunstnerisk hovedstrategi hos Jensen, og ruinen skaper resonans og klangfarge til denne melankolske kontrasten. I fjernsynsserien Finnmark mellom øst og vest (1985/1986) benyttes tallrike arkivopptak av det sprengte og nedsvidde Finnmark, både som et vitnesbyrd om uhyrligheten som skjedde da og som historieleksjon for mennesker nå. Ikke minst som en påminnelse om myndighetenes holdninger til Nord-Norge. Ruinene vitner om katastrofen, men er også til for å overvinnes. Restene av grunnmurer demonteres til nytt bygningsmateriale, i restene av et hus kan ovnen brukes til å bake brød, en vannpost blant murrestene kan brukes til tøyvask.

Noen av disse dokumentariske arkivbildene benyttes også i spillefilmen Stella Polaris (1993), som framstår som et av Jensens hovedverk. Det er også en av hans mest ruinforelskede filmer, som forener elementer fra en film som Farvel da gamle Kjelvikfjell med serien Finnmark mellom øst og vest i en ny og djerv poetisk form. Allerede i anslaget til Stella Polaris er ruintemaet sentralt. Her vandrer den navnløse kvinnen som kan synes som filmens hovedperson i gatene i et øde storbylandskap, fjernt fra filmens øvrige spillerom. Åpningen blir en prolog, som suggererer fram bildet av en storby i ruiner. Fasadene framstår som øde og tomme, med sine svarte blinde vinduer, som om byen er bombet eller evakuert.

Denne introduksjonssekvensen avsluttes med en overgang til filmens egentlige spillerom, i to emblematiske bilder som antyder den modernistiske bevissthetsstrøm og poetiske billedcollage vi skal bivåne. Kvinnen står med ett på skjelettet av en kai, med en nedbrent husruin i bakgrunnen, før vi ser et tilsynelatende subjektivt bilde av henne selv som ung pike, som uttaler filmens eneste klare ord: «Du må våkne!»

De to mest sentrale stedene i denne filmen, huset der hun bodde som liten og et hus der fisken saltes ned, er fiskeværets mikrokosmos, og vi møter disse stedene først som ruiner. Kamera følger kvinnen som vandrer rundt en av bygningene, fanger inn en trapp som har blitt ødelagt, en trapp der ingen lenger kan gå, og det vitrede treverket. På samme måte som lidelse og død smelter sammen med kjærlighet og fødsel, skapes et særegent dobbeltbilde av fortid og nåtid i Stella Polaris. De mange vekslingene i tid, i glidende og uklare overganger, som narrative overtoninger mer enn billedmessige, skaper et sammensatt bilde der både mennesker og deres livsverden svinner hen og smuldrer bort. Ruinen i filmens nå er alltid tilstede når fortellingens da skildrer barndom, krig, fiske og kjærlighet. Den lineære tiden har selv smuldret opp, eller er overgrodd, og vi får presentert rester og ruiner før de får liv i fortellingen som en påminnelse om forgjengeligheten.

Tallrike scener og sekvenser i filmen viser eksteriører og interiører av husruiner. Som alltid i Jensens filmer er også Stella Polaris ladet med kjølig intensitet, spesielt gjennom de mange pregnante detaljene: et bord ved et ødelagt vindu som er blitt dekket av snø, fiskeværet som legges øde av tyskernes brannherjinger, det tomme fabrikklokalet der fisken en gang ble foredlet, en naken mann og kvinne i gresset ved en ødelagt båt. Dette er byggesteinene i Jensens ruinlandskap, hans påminnelse om at ødeleggelse og død alltid følger livet, som dets nødvendige skygge.

Også i Jensens aller seneste filmer er ruinen et viktig tema. Mest tydelig i Ruiner i paradis (2004). I denne musikkvideoen framfører Arctimus-kvartetten Sjostakovitsj’ Strykekvartett nr. 3 fra 1946 i ruinen av Trondenes fangeleir. Kamera vandrer rastløst omkring i de overgrodde ruinene, opp trapper og rundt rester av vegger, i den frodige vegetasjonen som omfavner ruinene. Av og til bryter arkivfilm og stillbilder fra leirlivet inn. Påminnelsen om hvordan det var, framhever kontrasten mellom da og nå, og gjør at det som ellers bare er stein blir til noe mer. Ruinen blir et bilde på en katastrofe som har skjedd, og en påminnelse om at det kan skje pånytt.

Memento mori

Knut Erik Jensens mest ekstreme og apokalyptiske, men samtidig mest stillferdige film, er Kald Verden. Her har interessen for det forgjengelige og for ruinen frosset til et skremmende memento mori. Ruinen omfatter her alt det menneskelige, og menneskeheten er redusert til spor og merker. Stranden blir et minne, en kirkegård eller krypt, og dette menneskets sted besverges. Frodig natur, gjennom hvalrossene, kontrasteres mot skjelettene og hodeskallene i den arktiske tundraen. Ruinen, dette oppløsningens og erindringens symbol, blir et urovekkende dobbeltbilde, av katastrofe og håp. Den er både et resultat av uttrykksglede og av et sorgarbeid.

Melankolien hos Knut Erik Jensen er, som hos Freud, et resultat av et mislykket sorgarbeid, der den sørgende tross gjentatte forsøk ikke blir ferdig med sin sorg og sitt tap. Det tapte da, til tross for at det forsøkes frammanet, blir aldri et nå. Og ethvert nå gjennomsyres av det tapte da. Nåtiden lades med fortiden, som en skygge av mørke og kulde.

Katastrofebevisstheten i Jensens filmer er mest tydelig i fascinasjonen overfor ruiner og ødelagt kultur. Opptattheten ved noe som har vært, men ikke lenger er, er en romantisk besvergelse. Sorg blandes med håp i en desperat gest.

Knut Erik Jensens filmer er resultat av en formvilje som er sjelden i norsk filmsammenheng, og spesielt i kortfilmhistorien. Til sist er det også skapergleden som forvandler ruinen, som griper fragmentet og det istykkerslåtte, og monterer det sammen til en ny helhet. Montasjen av bilder av beinrester, is, vann og hvalross blir en hyllest til livet, også gjennom å fange inn det tapte og døde.



Relatert

Ny giv, gamle problemer – Erik Gustavsons «Blackout»

Z #4 1986: 80-tallets brudd med det gamle i norsk film sees tydeligst i Blackout. I denne analysen av filmens [...] | kun utdrag

Erik Borge og filmen – Et portrett av en filmveteran samt en analyse av ‘Trost i taklampa’

Z #4 1988: Erik Borge, filmregissør, filmprodusent og direktør i Norsk Film A/S gjennom 18 år har spilt en [...] | kun utdrag

6 kortfilmskapere om norsk kortfilm

Z #3 2011: Z har spurt noen av de filmskaperne vi synes var de mest spennende i Grimstad i år om noen synspunkter på norsk film og kortfilm, og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer. De utvalgte var Håkon Larssen, Jannicke Låker, Jakob Rørvik, Ingvild Søderlind, Kaveh Tehrani og Jørn Utkilen.


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Pokerfjes. Lady Gaga

Z #1 2012: Hos Lady Gaga er det et konstant misforhold mellom låt og musikkvideo. Det gir henne ett bein i [...] | kun utdrag

Musikk til film – noen innfallsvinkler

Z #4 1989: Filmmusikken fremstår ofte som en skjult komponent i filmuttrykket. Artikkelforfatteren diskuterer [...] | kun utdrag

Om å bringe lyset inn i verden gjennom filmen – en samtale med Torun Lian

Z #2 2004: Noen vil si at dette er norsk films gullalder. Andre vil innvende at gullalder for noen kan være [...] | kun utdrag