En annerledes filmfestival

Filmarkivarer og filmforskere er ikke som andre filmelskere. Hver oktober migrerer de til en liten italiensk by ikke langt fra Venezia for å hekke blant restaurerte og nyoppdagede verk fra en filmatisk fortid.

Festivalen heter på italiensk Le Giornate del Cinema Muto og er blant utlendinger kjent som Pordenone Silent Film Festival. Den er en av to internasjonalt kjente festivaler i Italia viet til filmens historie. Den ene går i Bologna i starten av juli og er ledet av finnen Peter von Bagh. Her vises restaurerte filmer, retrospektiver basert på temaer eller regissører, samt andre sjeldne eller nyoppdagede verk fra filmhistorien. Bologna-festivalen er også kjent for flotte utendørsvisninger på kjempestort lerret på en av byens piazzaer. Den andre festivalen, som denne artikkelen altså skal omhandle, går i oktober hvert år og ledes av den britiske filmhistorikeren og filmkritikeren David Robinson, en elskverdig veteran med bortimot et halvt århundres erfaring i å arrangere festival. Pordenone-festivalen er enda mer for den harde kjerne enn Bologna, da den kun konsentrerer seg om stumfilm, og har enda større ”arkivarfaktor” – det vil si at festivalen prioriterer høyt å få vist hva som faktisk eksisterer av film for folk som arbeider med filmhistorie og filmforskning. Selv om det etter 2005-programmet å dømme er mange filmer av høy kvalitet, vises filmene egentlig uavhengig av om de er etablert i filmens kanon. De besøkendes holdning er at stumfilmperioden inneholder så mye ukjent materiale at man ikke kan vite om filmene er av interesse før man har sett dem med egne øyne. Det er ikke så mange festivaler i verden hvor du kan gå inn midt under en visning og bli møtt av en fullsatt sal som sitter og ser en dokumentarfilm om tømmerhogst fra ca. 1908.

Og de som sitter der er en veritabel hvem-er-hvem-liste blant verdens filmhistorikere: Hit kommer tungvektere som David Bordwell, Tom Gunning og Kevin Brownlow, bare for å nevne noen, samt kremen av pianoakkompagnatører, f.eks. Neil Brand, Stephen Horne og Donald Sosin.

Festivalen er litt spesiell siden deltagerne bor i én by og ser filmene i en annen. 2005 var den sjuende gangen programmet ble vist i Sacile, et koselig lite sted ca. ti minutter med tog fra den større byen Pordenone hvor de fleste gjestene er innkvartert. Festivalen viste tidligere også filmene i Pordenone, men på grunn av ombygging av Teatro Verdi, festivalens hovedkino, måtte alt flyttes til Sacile. I fjor skulle Teatro Verdi stå ferdig, men arrangørene fikk kalde føtter da de kun ti uker før festivalen skulle starte konstaterte at visningsforholdene for film slett ikke var tilfredsstillende. Så det ble Sacile igjen, og det er faktisk helt i det blå om filmvisningene noen gang vil kunne returnere til Pordenone.

Deltagerne blir således transportert mellom disse byene i egne festivalbusser som går til faste tider hver dag. Imidlertid kan reisen ta ganske lang tid da bussene skal innom flere hoteller på veien, så en del utfordret skjebnen ved å ta toget. Er toget i rute er du sikret rask (og svært billig!) transport, er det ikke i rute kan det resultere i pinefull venting og deretter en rask sprint fra stasjonen til kinoen for ikke å gå glipp av starten på visningen. En bonus ved å ta bussen er at man fort vekk kan bli sittende ved siden av ukjente mennesker, og hvis en begynner å prate film med dem kan man plutselig være på vennskapelig fot.

2005-programmet

I fjor var altså den 24. gangen festivalen ble avholdt. Vanligvis akkompagneres filmene kun av en pianist, men i år var programmet spekket med arrangementer med spesialkomponert musikk framført live av større og mindre orkestre, kanskje fordi man hadde ment å slå på stortromma i og med den planlagte flyttingen tilbake til Pordenone. Og selv om denne altså gikk i vasken beholdt man de spesielle konsertframføringene.

Noe annet som var spesielt i årets festival var et lenge etterlengtet program av japanske filmer fra selskapet Shochiku – etterlengtet i den forstand at man i lengre tid hadde forsøkt å få dette på plass, men først i 2005 var alle de byråkratiske problemene ryddet av veien. Shochiku var selskapet til mestere som Yasujiro Ozu og den mindre kjente, men svært dyktige Mikio Naruse. Shochiku fylte i fjor 110 år og Naruse ville ha fylt 100, og derfor ble hele fire av hans filmer vist. Av andre høydepunkter fra programmet kan nevnes den teknisk virtuose Au bonheur des dames (Julien Duvivier, 1930); Anatole France-adapsjonen Crainquebille (Jacques Feyder, 1922), som var festivalens åpningsfilm; en helt nydelig restaurasjon av The Scarlet Letter (Victor Sjöström, 1926) med Lillian Gish på sitt mest skinnende; et storslagent epos fra det gamle Egypt kalt Das Weib des Pharao (Ernst Lubitsch, 1922); eller den svært slentrende og sjarmerende australske The Sentimental Bloke (Raymond Longford, 1919), hvor replikkene er fulle av eiendommelig lokal slang. Med andre ord, et program med svært stor spennvidde.

Noe helt spesielt ved denne festivalen er ”The Griffith Project” – en uhyre ambisiøs plan som startet i 1997 med den hensikt å vise absolutt alle filmene som er bevart etter D. W. Griffith, i kronologisk rekkefølge. Det sier seg selv at dette er et fantastisk tilbud til alle filmhistorikere da de med selvsyn kan saumfare arbeidene til den regissøren som kanskje har betydd aller mest for utviklingen av mediets filmspråklige grammatikk. Og i fjor var man faktisk kommet fram til den niende bolken, fra 1916-18 – det er faktisk ikke så lenge før man er helt i mål – med blant annet mesterverket Broken Blossoms på programmet. Parallelt med visningene utgis hvert år en tykk bok med utførlige beskrivelser og filmhistoriske betraktninger rundt filmene.

Hybrider og kontrovers

Enkelte ganger er filmbevaring ikke så rett fram som å gjenskape filmen akkurat slik den ble laget. Festivalen viste blant annet en serie med franske filmer som alle var knyttet til begrepet realisme. Dette var arbeider som, nærmest med et dokumentarisk blikk, var opptatt av å formidle livet og poesien i naturlandskap, spesielt langs de franske elvene. Serien var sentrert rundt filmene til André Antoine (1858 – 1943), som pussig nok hadde teaterbakgrunn, men som filmregissør var besatt av tanken om å formidle verden slik den ble levd i og opplevd av vanlige mennesker. Etter hvert førte dette ham på kant med produsentene, som slett ikke var ute etter annet enn kommersielt gangbart materiale. Dette førte til at filmen som i dag regnes som Antoines hovedverk, L’hirondelle et la mésange (1920) ble stoppet før den nådde klippestadiet, og ikke lenge etter var det slutt på Antoines filmkarriere. Men råmaterialet til verket ble tatt vare på, og i 1982 ble det satt sammen av den erfarne filmklipperen Henri Colpi, for øvrig identisk med regissøren som vant Gullpalmen i Cannes i 1961 med Une aussi longue absence. Resultatet har blitt en hybrid mellom Antoines opprinnelige blikk og kjærlighet for elvelandskap og en moderne, mer fluid tilnærming til filmklipping. Dette ganske spesielle arbeidet, altså et samarbeid mellom aktører skilt 62 år fra hverandre i tid, var festivalens avslutningsfilm.

Selv om arkivarer og forskere for det meste synes å være sindige og vennlige mennesker, forekommer det sterke følelser og konflikter også i dette miljøet. Dette skjedde i forbindelse med visningen av Beyond the Rocks (Sam Wood, 1922). Denne filmen, som lenge har vært ansett som tapt, ble gjenoppdaget i en privat samling som etter eierens død i 2000 ble overtatt av Det Nederlandske Filmmuseum. Filmen var ettertraktet siden den mannlige hovedrollen spilles av Ruldolph Valentino, hvis kometaktige karriere ble avbrutt da han døde i 1926, kun 31 år gammel. Da hadde Valentino blitt en av filmhistoriens aller mest ikoniske skikkelser gjennom hovedroller i kun en håndfull filmer, blant andre The Four Horsemen of the Apocalypse (Rex Ingram, 1921), The Sheik (George Melford, 1921) og The Eagle (Clarence Brown, 1925). Det er klart at det å gjenoppdage en film med et av det tjuende århundres største ikoner, som i tillegg har en såpass liten produksjon bak seg, har ringvirkninger utover et spesielt filmhistorisk interessert publikum. Dessuten spiller han her mot Gloria Swanson, som var superstjerne i stumfilmens tid, men som også ble udødeliggjort i rollen som eksentrisk aldrende diva i Sunset Boulevard (Billy Wilder, 1950). Så når hollenderne for et par år siden offentliggjorde funnet av denne skatten, ble dette av internasjonale medieorganisasjoner betraktet nærmest som en sensasjon.

Etter at restaureringen var ferdig ble Beyond the Rocks så sendt ut på nytt, men da i to versjoner, en stum og en lydlagt. På festivalen i Bologna tidligere i 2005 ble den stumme vist, mens den lydlagte versjonen pussig nok ble vist i Sacile – det pleier jo å være motsatt: Sacile viser kun stumfilm, mens Bologna viser også lydfilm. Men, og det er her kontroversen ligger, den lydlagte, eller ”sonoriserte”, versjonen ble mottatt med hoderysting fra en ganske stor del av publikum i Sacile. De var misfornøyd med lydleggingen; man har nemlig lagt på lyder som skritt, dører som lukkes, papir som rasler, som verken var særlig profesjonelt gjort eller forsterket filmen på noen måte. Dertil var det misnøye med Henny Vrientens musikk, som ble ansett som uorganisk og upassende. Komponisten hadde ifølge restauratørene uoppfordret lagt på de nevnte lydene, lyder som forble liggende da man ikke ville legge seg opp i komponistens arbeid. Dessuten er filmen blitt ”strukket”, det vil si at enkelte filmruter/bilder med jevne mellomrom blir duplisert for at filmen, som opprinnelig var ment å skulle vises i en hastighet på 16 eller 18 bilder i sekundet, skulle kunne vises på moderne fremvisere med sine 24 bilder i sekundet. Dette førte til at personenes bevegelser av og til virket ujevne og rykkete.

Alle disse forholdene (lydeffektene, musikken, strekkingen, samt en kort introduksjon av Martin Scorsese) var gjort med ett mål for øyet: Filmen skal nemlig sendes ut på det kommersielle kinomarkedet; en amerikansk distributør skal allerede være sikret. Og dette er da det springende punkt, fordi det som det var aller størst enighet om i Sacile var at Beyond the Rocks er en svært middelmådig, for ikke å si dårlig, film! Det var naturligvis ingen som hadde noe i mot at denne filmen ble gjenoppdaget og restaurert – all film er jo i utgangspunktet verneverdig og dette er i tillegg et filmhistorisk interessant verk. Det som imidlertid fikk mange til å se rødt (en sentral person innen det europeiske filmhistoriemiljøet fortalte meg at folk han aldri før hadde sett sinte nå var inderlig opprørte) er at stumfilm, et filmuttrykk som uten tvil er kunstnerisk likeverdig med lydfilmen, nå blir forsøkt gjort kjent for et større publikum gjennom en film som mange mener er nærmest en parodi på stumfilmens kvaliteter. Og da attpåtil i en lydlagt versjon med store objektive mangler. Kontrasten blir spesielt grell når man tenker på at forrige gang en restaurert stumfilm ble presentert for et større publikum, på åttitallet, var det med et verk som befinner seg i det aller øverste sjiktet i filmens kanon, nemlig Abel Gances Napoleon fra 1927.

Dansk film neste!

I år blir det dansk film under festivalen! Dansk stumfilm fra 1910-tallet har et meget godt rykte, men er sett av altfor få, så det er bare å møte opp! For det er jo ikke slik at kun arkivarer og forskere kommer til Pordenone/Sacile – det er rom også for filmkritikere med interesse for stumfilm, eller for et helt ”vanlig” publikum med hjerter som banker for film. Det er også rikelig anledning til å komme på talefot med alle, også de mer ”berømte” gjestene. Sacile har ikke mange gater, og gjestene dumper på hverandre gjentatte ganger når de ferdes på de to hovedfartsårene mellom de to kinoene. Og det at folk som elsker film samles i denne lille byen i Italia hvert år skaper også en spesiell følelse av samhold, av at de besøkende utgjør et lite samfunn. I tillegg ønsker arrangørene at møter mellom mennesker skal skje og at synspunkter og kunnskap skal utveksles. Her arrangeres for eksempel noe som de kaller ”collegiums”, åpne møter hvor man diskuterer forskjellige aspekter av de arbeidene som har vært vist, og hvor alle kan stille spørsmål.

Kvaliteten på visningene står også i stil med et publikum som sikkert er verdens aller mest kresne. Mitt besøk i fjor var mitt første, og jeg har aldri før vært på en festival hvor alle visningene har en slik prikkfri kvalitet, med et sylskarpt og stabilt fokus som virkelig yter disse verkene, og alt arbeidet som er nedlagt i restaureringen, full rettferdighet.



Relatert

Rotterdams internasjonale filmfestival 2012

Blogg: Filmåret begynner med flere store festivaler, og mediene har hovedsakelig fokus på de prestisjetunge filmmønstringene i Göteborg og Berlin. Den kule lillesøsteren i Rotterdam hører vi derimot mindre om.

Privat: Animerte dager: Animasjonsfestival med rekordoppslutning

Z #3 1996: Tegneseriemediet er på retur. Svært få nye serieblader overlever. Til tross for dette må årets [...] | kun utdrag

Ikke en rapport fra Venezia

Z #4 1983: Filmskapere kan deles inn i to hovedgrupper. I den ene finner du de som tar utgangspunktet i [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Fisken Wanda og det komiske

Z #2 1989: John Cleeses komedie En fisk ved navn Wanda er blitt en lattersuksess på kino. Artikkelforfatteren [...] | kun utdrag

Wim Wenders’ kjærlighet

Z #2 1987: Wim Wenders har i en årrekke markert seg som en personlig og original eksponent for den moderne [...] | kun utdrag

«Netherlandscapes» – en åpning mot et lite lands filmhistorie

Z #1 1990: Nederlenderne har latt amerikanske filmeksperter gå løs på sin filmhistoriske arv. Resultatet er [...] | kun utdrag