Postmannen ringer igjen og igjen – Cain, Carlmar og gjenbruk av mytiske historier.

I 1934 utga James M. Cain romanen The Postman Always Rings Twice. Romanen gjorde seg umiddelbart bemerket, og den har siden satt tydelige spor etter seg både innen litteraturen og filmen. Det kommer kanskje som en overraskelse på mange, men i norsk film kan man se Edith Carlmars debutfilm, Døden er et kjærtegn (1949), som en remake av Tay Garnetts filmatisering av The Postman Always Rings Twice. Med utgangspunkt i Thomas Leitch’ klassiske gjennomgang av de forskjellige formene en film kan framstå som remake på, vil denne artikkelen se nærmere på noen av de mange filmversjonene av Cains roman, og til slutt argumentere for at også Døden er et kjærtegn hører hjemme blant disse filmene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2006 Bestill nummeret



Relatert

Det mørke speilet – Edith Carlmar og ‘Døden er et kjærtegn’

Z #1 1989: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag

The Singing Detective – fra tv-skjerm til filmlerret (og tilbake igjen)

Z #1 2006: Hollywood-versjonen av Dennis Potters The Singing Detective, med Robert Downey Jr. i hovedrollen, [...] | kun utdrag

Kong er død, leve King Kong

Z #1 2006: King Kong er uten sidestykke det hollywoodskapte monsteret med størst gjennomslagskraft i [...]


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Årets norske kortfilmer anmeldt 2001

Z #3 2001: Flere av våre skribenter har tatt turen til kortfilmfestivalen i Grimstad, og resultatet er som [...] | kun utdrag

Filmklubbene – gjøkunger i kinoenes nye verden eller verdifulle samarbeidspartnere?

Z #4 2010: Alle som har med film å gjøre vet det. Magien oppsto der. I mørke, ikke overbefolkede saler, på grå hverdagskvelder i små og store byer. Der fant de skjellsettende møtene sted. Opplevelsene som skapte filminteressen, som åpnet dørene til en annen verden.

Det beste publikummet

Z #2 2014: Min første kino-opplevelse var 17. mai 1978. Jeg var fem år og så Flåklypa Grand Prix på et grendahus i bygda jeg bodde i. Det var overveldende. Jeg var svimmel, bilsyk og lykkelig da jeg sjanglet ut i dagslyset igjen. Det samme var de voksne. Vi hadde opplevd noe sammen som vi fortsatt husker, og som vekket filminteressen i meg. En ny verden åpnet seg. Det var magisk. | kun utdrag