Postmannen ringer igjen og igjen – Cain, Carlmar og gjenbruk av mytiske historier.

I 1934 utga James M. Cain romanen The Postman Always Rings Twice. Romanen gjorde seg umiddelbart bemerket, og den har siden satt tydelige spor etter seg både innen litteraturen og filmen. Det kommer kanskje som en overraskelse på mange, men i norsk film kan man se Edith Carlmars debutfilm, Døden er et kjærtegn (1949), som en remake av Tay Garnetts filmatisering av The Postman Always Rings Twice. Med utgangspunkt i Thomas Leitch’ klassiske gjennomgang av de forskjellige formene en film kan framstå som remake på, vil denne artikkelen se nærmere på noen av de mange filmversjonene av Cains roman, og til slutt argumentere for at også Døden er et kjærtegn hører hjemme blant disse filmene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2006 Bestill nummeret

Relatert

Det mørke speilet – Edith Carlmar og ‘Døden er et kjærtegn’

Av Gunnar Iversen

Z #1 1989: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag

The Singing Detective – fra tv-skjerm til filmlerret (og tilbake igjen)

Av Jan Richard Kjelstrup

Z #1 2006: Hollywood-versjonen av Dennis Potters The Singing Detective, med Robert Downey Jr. i hovedrollen, [...] | kun utdrag

Kong er død, leve King Kong

Av Tonje Skar Reiersen

Z #1 2006: King Kong er uten sidestykke det hollywoodskapte monsteret med størst gjennomslagskraft i [...]

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.