Postmannen ringer igjen og igjen – Cain, Carlmar og gjenbruk av mytiske historier.

I 1934 utga James M. Cain romanen The Postman Always Rings Twice. Romanen gjorde seg umiddelbart bemerket, og den har siden satt tydelige spor etter seg både innen litteraturen og filmen. Det kommer kanskje som en overraskelse på mange, men i norsk film kan man se Edith Carlmars debutfilm, Døden er et kjærtegn (1949), som en remake av Tay Garnetts filmatisering av The Postman Always Rings Twice. Med utgangspunkt i Thomas Leitch’ klassiske gjennomgang av de forskjellige formene en film kan framstå som remake på, vil denne artikkelen se nærmere på noen av de mange filmversjonene av Cains roman, og til slutt argumentere for at også Døden er et kjærtegn hører hjemme blant disse filmene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2006 Bestill nummeret



Relatert

Det mørke speilet – Edith Carlmar og ‘Døden er et kjærtegn’

Z #1 1989: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag

The Singing Detective – fra tv-skjerm til filmlerret (og tilbake igjen)

Z #1 2006: Hollywood-versjonen av Dennis Potters The Singing Detective, med Robert Downey Jr. i hovedrollen, [...] | kun utdrag

Kong er død, leve King Kong

Z #1 2006: King Kong er uten sidestykke det hollywoodskapte monsteret med størst gjennomslagskraft i [...]


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Exit – et skjellsettende verk i norsk filmhistorie

Z #4 2014: Norsk filmkritikks mest markante utøver Harald Kolstad døde i 2011, etter i praksis å ha trukket seg tilbake ti år tidligere. Nylig har både Vagant og Montages trukket ham fram i lyset igjen. Kolstad var aviskritiker og mest kjent for en opplevelsesbasert tilnærming. Men i sine aller yngste kritikerår skrev han flere tekster med en mer analytisk tilnærming. Dette er hans anmeldelse som 24-åring av Pål Løkkebergs Exit fra filmtidsskriftet Fant i 1970.

Solanas og risikoens estetikk – notater om en mangfoldig filmfortelling

Z #2 1987: På slutten av 60-tallet var den argentinske regissøren Fernando Solanas en av Sør-Amerikas mest [...] | kun utdrag

Vinduer mot verden – norsk dokumentar anno 2008

Z #3 2008: [Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU. Han har skrevet boken Virkelighetsbilder – [...]