(In)dependent?

“There’s a bunch of people that don’t think I’m a good filmmaker, just fucking hate my guts, and they can’t understand why I’m able to keep making movies. But I’m not asking for a bunch of money to put what they deem crap up on the screen so, I mean, shit, I can go on forever.” -Kevin Smith.

Independent-, eller indiebegrepet er blitt et kjent uttrykk i forbindelse med film, og man snakker gjerne om at de beste amerikanske filmene de siste 20 årene har vært independentfilmer. De siste ti årene har imidlertid den såkalte indiescenen forandret seg kraftig og mange av de små, tidligere uavhengige, produksjons- og distribusjonsbyråene er blitt kjøpt opp av store medieaktører. Har independentfilm bare blitt en gren av de store filmselskapenes produksjoner, eller finnes det ennå ”ekte” independentfilmer? Her følger en kort introduksjon til begrepet og en lynreise gjennom noen av independentfilmens milepæler…

På dansegulvet på en klubb i New York viser en regissør og hans produsent sin 30 min. lange kortfilm, spilt inn i løpet av en helg. Målet er å få støtte og utvide filmen til å bli en langfilm. Filmen er enn minimalistisk liten sak i sort/hvitt, uten kjente skuespillere, men med en særegen estetikk. Kortfilmen kommer seg videre til Hof Festivalen i Tyskland, der en ung tysk ”wannabe” produsent (Grokenberger, som ifølge John Pierson var i sjokoladebransjen på denne tiden…) og en regissør (Paul Bartel) spytter inn penger for at filmen skal kunne utvikles til langfilm.

Filmen ble etter hvert til Stranger Than Paradise (1984), regissøren var Jim Jarmusch. Etter at filmen kom til Cannes, og fikk Camera d’Or som beste debutantfilm, fikk den tilslutt en distributør, og ble etter hvert en internasjonal suksess. At en slik film kunne få slik distribusjon bidro også til at flere filmskapere fikk troen på at det de puslet med i lokalmiljøet kunne være interessant for andre enn bare den lokale kunstkinoen. Og den særegne kornete, slentrende stilen, med sin offbeat humor, inspirerte en lang rekke unge mennesker til å lage filmer i lignende stil…

Dette scenarioet var altså bakteppet for en film som senere ble sett av alle, og som skapte nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Det er sikkert like mange filmprosjekter over hele verden som fortjener et større publikum, men som aldri når frem fordi folkene bak dem ikke kjenner noen, men disse prosjektene er en del av independentbegrepet, og folkene bak er en nødvendig del av ethvert lands filmmiljø. Filmens suksess bidro også til et fokus på amerikansk independentfilm.

Nå har det for så vidt blitt laget independentfilm i USA helt fra filmen og studioenes barndom. Men vi bruker gjerne begrepet for å markere en tydelig trend i amerikansk filmproduksjon som gjør seg gjeldende fra slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, og som må ses i sterk sammenheng med tendenser innen Hollywoodfilmen.

Independentbegrepet brukes som oftest på amerikanske filmer som er produsert utenfor studioene og laget av ukjente regissører med ukjente skuespillere. Sånn var det i alle fall på 80-tallet da disse filmene begynte å markere seg. I dag er Jim Jarmusch og Steve Buscemi kjent for de fleste, men deres karrierer begynte i et miljø langt fra Hollywoods glitter og glamour, og de har vel klart å holde seg unna også uten å ta skade av det.

Mens kreative filmskapere hadde hatt forholdsvis store muligheter innenfor systemet på 60- og 70-tall, førte de enorme beløpene som f eks en film som Haisommer (Spielberg, 1975) spilte inn, til at studioene satset på standardiserte ”blockbustere”.

John Cassavetes regnes som en av denne ”bølgens” forløpere og inspirasjonskilder (Andy Warhol med sitt Factory som en annen). Cassevetes Shadows kom i 1959, og han fortsatte hele livet å lage sine særegne lavbudsjettsfilmer, med full kunstnerisk og økonomisk uavhengighet. På slutten av 70-tallet lager David Lynch Eraserhead og Abel Ferrara utforsker sine moralske univers. John Waters lager sine særpregete filmer fra starten av 70-tallet. Robert Redford overtar US Film Festival i 1979 og starter sin kamp for å fremme den uavhengige filmen med kunstnerisk integritet. Arrangementet utvikles etter hvert til den senere så sagnomsuste Sundance festivalen.

New York blir betraktet som independentfilmens vugge, og dette filmmiljøet har eksistert i de mer slitte bydelene av det store eplet. Folkene som lagde filmene livnærte seg (i hvert fall i følge mytologiene som har oppstått rundt independentfilmskapere) som kassaekspeditører, eller solgte stoff eller seg selv for å overleve. Drivkraften var bare en, nemlig å lage film for alle pengene de dessverre ikke hadde, koste hva det vil av blod, svette og tårer!

Blod, svette og tårer var imidlertid ikke nok for å finansiere filmene, og det som til slutt sikret produksjon av independentfilm i USA på 80-tallet var faktisk lanseringen av VHS.

Markedet for hjemmevideo eksploderte på 80-tallet, og Hollywoodfilm alene var ikke nok for å mette etterspørselen etter utvalg. Utenlandsk film var allerede marginalisert i USA, og med videodistributørenes frieri til det uavhengige filmmiljøet ble de til slutt skviset ut av dette markedet. Videodistributørenes inntog på den finansielle siden førte ikke til at filmskapernes kunstneriske frihet ble ødelagt. Tvert i mot fikk de altså mer å rutte med så lenge de leverte film til hjemmevideomarkedet. Videodistributører som Cinecom klarte seg bra så lenge de bare kjøpte rettigheter. Da de også gikk inn på produksjonssiden gikk de konkurs og fikk seg en nedtur med børskrakket i 1987.

Dette bringer oss over på hva som gjør at en film betraktes som independent. Filmmessig vil det si å ikke være underlagt kontroll av et stort studio, verken finansielt eller kunstnerisk, og på denne måten skapes en ny dimensjon av filmmediet hvor det er lov, og nødvendig, å tenke nytt. Dette nybrottsarbeidet har ikke minst også foregått i undergrunnsmiljøer der temaer som kjønn, seksualitet og rase vært tatt opp, temaer Hollywood helst ikke tar i med ildtang en gang. I den uavhengige filmen går man rett på sak, og bekymringer som om man får distribuert filmen, eller om noen vil se den, er underordnet.

Innholdsmessig er det heller ikke snakk om å lage exploitationfilmer, selv om mange av disse er laget uavhengig. Film laget bare ut fra økonomiske hensyn, som et produkt det først og fremst skal håves inn penger av, vil klart defineres ”ut”. Og de fleste vil dessuten – pga stil og innhold – definere en film som Den engelske pasienten (Minghella, 1996) ut av independentbegrepet, selv om den er laget utenfor Hollywood og slik passer inn. Det er ikke bare snakk om studioavhengighet eller økonomiske rammer, men om estetikk og – ikke minst – kunstnerisk vilje til å gjøre noe annerledes, innenfor den narrative filmens rammer. Uavhengig film er også idealistisk film, og man kommer ingen veier hvis man hele tiden er redd for hvordan finansielle kilder vil reagere på innhold og stil. Det kan vel påstås at det er her den ekte filmen produseres, og hvis det resulterer i at kun mindre miljøer får se de, så får det heller være. Den store underholdningsfilmen er det allikevel andre som står for.

Så independent er i grunnen ikke bare en betegnelse på økonomisk uavhengighet, vi forbinder det samtidig med filmer laget med integritet og av andre motiv enn kun for å tjene inn penger. En egen estetikk, eller sensibilitet, alltid i opposisjon til – og samtidig knyttet opp mot – mainstreamfilmen. Opposisjon mot det sømløse der, på alle plan. Integritet og personlig visjon vil også si at det ikke finnes noen indie-genre (eller burde ikke), men et mangfold av stemmer og uttrykk. I bilder og innhold. Filmer der det er tydelig at den personlige visjonen og uttrykket er viktigst, altså kunstneriske visjoner uavhengig av et overordnet mål om økonomisk profitt. Det er kanskje dette som gjør en film til en ekte independent?

I sitt forord til boka 100 American Independent Films hevder forfatterne McGehee og Siegel at det sikkert finnes like mange definisjoner av independentbegrepet som det finnes filmer på Sundancefestivalen. Etter å ha laget en humoristisk liste over regler for hvordan man skal definere en independentfilm (ingen filmindustripenger, ingen penger, i hvert fall ikke nok penger, hvis penger: ikke fra filmindustrien men annen obskur kilde, eller et selskap som Fine Line som jo overhodet ikke kan assosieres med eierne Time Warner og AOL. Ingen spesialeffekter, hvis effekter – i hvert fall ikke særlig spesielle…) introduserer de regel nr. 11 som setter alle de andre reglene til side: ”In the spirit of independence, the above rules should be ignored when it is found good to ignore them. If a film is good, no matter how it was produced or financed, it can be found to have an ”independent spirit” that distinguishes it from its studio-developed brethren. (And of course, if a film is bad, its relative dependence or independence will rarely be an issue.)

I sin bok Down and Dirty Pictures snakker Peter Biskind om en anti-Hollywood estetikk som preget independentmiljøet opprinnelig.

“They were anything Hollywood was not. If Hollywood made “movies,” indies made “films”. If Hollywood sold fantasy and escapism, indies thrived on realism and engagement. If Hollywood avoided controversial subjects, indies embraced them. If Hollywood movies were expensive, indie films were cheap. If Hollywood used stars, indies preferred unknowns or nonactors. If Hollywood retained final cut, indies demanded it for themselves.”

Listen kan gjøres lengre med en minimal filmstab hvor samme person utfører flere oppgaver på settet og umenneskelige arbeidsøkter for en film som kunne risikere å ikke bli vist andre steder enn på den lokale kinoen.

Jim Jarmusch og Spike Lee var de store independentfilmskaperne på 80-tallet. Fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet fikk vi Steven Soderbergh, Gus Van Sant (Drugstore Cowboy, 1989) Hal Hartley (The Unbelievable Truth, 1990), Todd Haynes (Poison, 1991),Richard Linklaters Slacker (1991), Quentin Tarantino (Reservoir Dogs, 1992), Gregg Araki (The Living End, 1992), Allison Anders (Gas, Food, Lodging, 1992), Kevin Smith (Clerks, 1994), Rose Troche (Go Fish, 1994), P.T Anderson (Hard Eight, 1996). Og en dokumentarfilmskaper som Michael Moore, for å nevne noen.

Man kan likevel ikke snakke om independentbegrepet uten å nevne Robert Redfords Sundance Film Festival og Miramax Pictures. Sundance har hele tiden vært den viktigste arenaen for alternativ film i USA, og den begynte som en ikke-kommersiell festival. Ved siden av festivalen har Robert Redford også utviklet Sundance instituttet, et ikke-kommersielt foretak som skal fremme independentfilmen, bl annet ved å hjelpe til manusutvikling og nettverksbygging. I startfasen av Sundancefestivalen (som først fikk navnet Sundance i 1985) var filmene som ble vist der politisk orienterte regionale filmer. En film som Alambrista! (Young, 1978) viste livet til illegale meksikanske immigranter, Desert Hearts (Deitsch, 1986) handlet om å stå fram som lesbisk, John Sayles sine filmer… Festivalen ble senere også et visningssted for den nye bølgen av ”Queer cinema”. Sundance var faktisk i ferd med å bli hovedsakelig en filmfestival for homse og lesbefilm før Steven Soderbergh dukket opp med sin sex, lies and videotape i 1989. Denne vekket oppsikt i filmmiljøet og gjorde større aktører plutselig obs på Sundance som en tilbyder av markedsføringsverdige filmer. Blant disse var brødrene Bob og Harvey Weinstein som med sitt selskap Miramax distribuerte utenlandske filmer i USA, i tillegg til independentfilmer. Brødrene hadde ennå ikke funnet den store salgsuksessen, og de dro helst ikke til Sundance, men Sex, lies and videotape endret deres holdning til Sundance og skaffet dem den store salgssuksessen de trengte for å få fart i selskapet sitt.

En ny banebryter kom med Quentin Tarantino og Reservoir Dogs i 1992. Før denne filmen ble vist på Sundance forekom ikke død og skuddveksling på festivalens lerreter, og den vakte oppstyr blant publikum og kritikere. Miramax var veldig i tvil om de skulle satse på den, men etter at kona til Harvey Weinstein til og med aksepterte scenen hvor politimannen mister øret, så hadde han ingen unnskyldning lenger. Filmen solgte bedre i utlandet enn hjemme, men den satte for alvor Miramax på kartet som indiefilmenes selskap, og Weinstein brødrenes hensynsløse forretningstaktikker gjorde at de vant enhver budrunde ved kjøp av rettigheter. Dette holdt nesten også på å ødelegge selskapet før de fikk en knallsuksess med Jane Campions The Piano, og til slutt ble attraktive nok til at Disney kjøpte Miramax i 1993.

Etter Disneys oppkjøp, fikk også andre filmstudioer øynene opp for independent-filmens markedspotensiale, og kjøpte enten opp mindre selskaper eller dannet egne. Mye av det vi kaller independentfilm i dag kommer slik fra en egen industri, som løper parallelt med Hollywood, også kalt ”Indiewood”. Denne strukturen bidrar nå til å gjøre definisjonen av samtidens independent enda mer innfløkt.

Etter at de store filmselskapene har etablert egne underselskaper som Fine Line og Fox Searchlight og Miramax har kommet under Disney, er tendensen at indie-regissørene fra 90-tallet nå skaper filmer det koster mye, av og til flere hundre millioner, å lage, med kjente stjerner i hovedrollene. En stjerne med på laget som aksepterer å bli betalt mindre enn vanlig er etter hvert en sikker garanti for å få en filmprodusert. Det har til og med gått prestisje i å delta i et indie-prosjekt. Stjerner som Bill Murray har til og med opplevd et nytt høydepunkt i karrieren etter samarbeid med Wes Anderson og Sofia Coppola.

Mange hevder slik at independentfilmen fikk sitt topp- og endepunkt med Tarantinos Pulp Fiction fra 1994. Det kostet 8,5 mill dollar å lage den, filmen spilte inn 100 millioner… Filmens enorme suksess viste independentfilmens potensiale, også økonomisk, noe som førte til at et hvert stort selskap med respekt for seg selv fikk sin egen independentavdeling. Det førte dessverre samtidig til at fokuset skiftet til mulig økonomisk enorm profitt, også her… Filmens suksess var kanskje, paradoksalt nok, med på å undergrave indiefilmenes sjanser til å være utfordrende og nyskapende. Håp om stor fortjeneste går ikke godt i lag med satsing på det kontroversielle og nyskapende. Og det er langt i mellom idealistiske produksjons- og distribusjonsselskap som brenner for risikable småfilmer, eller som vil satse på filmer man vet eventuelt bare spiller inn små beløp… Har independentfilmen blitt en nisjebransje som lager ”tannløse”, ufarlige filmer under det selgende varemerket ”independent”? Grensene mellom Indiewood og Hollywood har aldri vært så uklare som nå. På den ene siden av den såkalte independentfilmen finner vi en film som Scorseses The Aviator, coprodusert av Miramax for over 100 millioner dollar. På den andre finner vi en film som Jonathan Caouettes Tarnation, med et budsjett på 218 dollar (tekst om Tarnation finner du et annet sted i dette nummeret av Z). Filmer som American Beauty (Mendes, 1999) og Being John Malkovich (Jonze, 1999) kan ses som studioenes egne forsøk på å nærme seg ”indie-publikummet” og lage filer med independentsmak…

Noen få etablerte filmskapere kjører fortsatt sine egne kompromissløse indie-løp: Jarmusch, Hartley… Andre har krysset over fra independentfilmen og inn i Hollywood, og har slik bidratt til å revitalisere Hollywoodfilmen. (Tarantinos Kill Bill filmer, Soderbergh, Spike Lee…) Dagens indiepotensial ligger paradoksalt nok kanskje i lavbudsjetts dokumentarfilmer. D-ordet var tidligere et fy ord hvis man ville selge en film, men nå opplever denne genren en ny vår med Michael Moores konspirasjonsfilmer mot Bush og sist Jonathan Caouettes doku-drama Tarnation som gikk på norsk kinoer denne sommeren.

Så kan man også spørre seg om det er i den uavhengige filmen fremtiden ligger? Og, ikke minst, har det blitt ennå vanskeligere for de virkelig små, uavhengige filmene å nå ut til publikum, når ”indiewood” har vokst seg til en sterk, egen industri? Jeg har allerede vært inne på uavhengig film som inspirasjonskilde og rekrutteringsanstalt for den etablerte filmen, men med det tempoet som er satt etter internett og en rivende teknologisk utvikling, er det ingen grenser for hva som kan lages og distribueres ved hjelp av noen museklikk. Det er i hvert fall ingen tvil om at distribusjonskanaler utenfor kinosystemet er kommet for å bli. Også filmklubbene er viktige som visningsforaer for ny film, det være seg kort eller lang.

Hvilken plass uavhengig film kan få i en tid der mediebildet er sterkt preget av globale mediekonglomerater, får tiden vise. Kanskje dagens tilstrammede politiske og religiøse klima vil inspirere en ny trend av kontroversielle indiefilmer? Hittil har i hvert fall det uavhengige filmmiljøet vist seg levedyktig, heldigvis, og vært åpne for de impulsene som har kommet, både kunstnerisk og tematisk.

Kilder:
Biskind, Peter, Down and Dirty Pictures (Miramax, Sundance and the rise of independent film), Simon & Schuster, New York 2004.

McGehee, Scott og Siegel, David “100 American Independent Films, Preface” I Woods, Jason: 100 American Independent Films, BFI, London 2004

Pierson, John, Spike, Mike Reloaded (A guided tour across a decade of American Independent Cinema), Hyperion, New York 2003.
Thompson, Anne, “As the rules governing the film landscape continue to shift, professionals from all corners of the industry wonder how to define ‘independent” hentet fra Hollywood Reporter sitt nettsted, publisert 3.8.2004.



Relatert

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag

Man With a Past – Tarnation som Jonathan Caouettes backstory

Z #4 2005: Tarnation, Jonathan Caouettes usedvanlig utleverende og direkte selvbiografi, nærmer seg grensen [...] | kun utdrag

Bent Hamer og Factotum – Independent Made in Norway?

Z #4 2005: Hvem i Norge er det som kjenner independentmiljøet best? Det naturlige valget syntes å være Bent Hamer som i år hadde premiere på sin nye film Factotum med independentguruen Jim Stark som produsent og kjente amerikanske filmskuespillere, som Matt Dillon og Lili Taylor, i hovedrollene.


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

«Hannah og hennes søstre»: Komedie og kammerspil på Manhattan

Z #5 1986: Woody Allens humor og menneskelighet står høyt i kurs både hos kritikere og publikum. For tiden [...] | kun utdrag

Budbringeren, en postmodernistisk film?

Z #3 1998: Postbudet Roy bar med seg et friskt pust inn i norsk film, men hva var det som var så spesielt med [...] | kun utdrag

Mellom vitenskap og virkelighet – om cinema direct på kortfilmfestivalen 1985

Z #1 1986: Deler av Kortfilmfestivalen sto i den antropologiske filmens tegn, blant annet en hel avdeling med [...] | kun utdrag