Frykt og avsky på Long Island – Hvor ble det egentlig av Hal Hartley?
På begynnelsen av 90-tallet fikk Hal Hartley nærmest status som kronprinsen av den amerikanske independentfilmen, og det nærmeste man kom til den regjerende monarken Jim Jarmusch. Folk siterte Hartleys filmer som om de var klassikere to uker etter premieren, og så tidlig som i 1993 skrev den anerkjente amerikanske filmkritikeren en artikkel i Film Comment hvor han argumenterte for at Hal Hartley burde betraktes som en moderne auteur.
TweetRelatert
3 fra Göteborg
Z #2 1993: Göteborg filmfestival har etterhvert fått konkurranse i Skandinavia, men markerer seg stadig som [...] | kun utdrag
Stranger than Paradise
Z #3 1986: Amerikaneren Jim Jarmuschs første langfilm rakk akkurat å få premiere på norske kinoer før den [...] | kun utdrag
Mysterious Skin
Z #4 2005: .. er etter min smak en av årets beste filmer. Jeg gikk og så den etter å ha lest anmeldelsen [...] | kun utdrag
Fra siste Z
70 år. 106 barnefilmer. Utallige minner fra mørke kinosaler
Det er barnefilmen som får publikum til å kjøpe kinobilletter til norsk film. 7 av de 10 best besøkte norske filmene de siste 5 årene, er barnefilmer. Z har sett på norsk barnefilmhistorie. | kun utdrag
Syndefall og syndebukker – tap av uskyld i Nils Malmros’ filmunivers
Nils Malmros’ skildringer av barn og ungdom utspiller seg i en verden som er utilgjengelig for de voksnes blikk. Her gjenskaper han sine egne erfaringer i levende bilder.
Min barnekamp
De fleste som jobber med film kan stadfeste akkurat hvilken kinoopplevelse i barndommen som gjorde at de bestemte seg for å jobbe med film. Likevel er den største utfordringen for barnefilmens status at så få voksne ser ut til å bry seg. | kun utdrag
Fra arkivet
Jerslev om Lynch
Z #3 1992: Vår anmelder finner likt og ulikt i Anne Jerslevs bok om David Lynch og hans filmer. | kun utdrag
Timer i regi
Z #4 1989: Denne artikkelen handler om Nikita Mikhalkovs syn på filmregi. Den sovjetiske regissøren er [...] | kun utdrag
Ekko Eckbo
Z #2 2010: Noen komikere setter verden på hodet mens de hyler frenetisk og basker med fantasiens grenser. Espen Eckbo tar det mer piano og skriver karakterene sine så tett opp til virkeligheten som mulig. Det blir morsomt sånn, syns han.
