Bent Hamer og Factotum – Independent Made in Norway?

Hvem i Norge er det som kjenner independentmiljøet best? Det naturlige valget syntes å være Bent Hamer som i år hadde premiere på sin nye film Factotum med independentguruen Jim Stark som produsent og kjente amerikanske filmskuespillere, som Matt Dillon og Lili Taylor, i hovedrollene.

Z traff Bent Hamer hjemme i Sandefjord, langt fra mytene om den amerikanske independentfilmen, der han var opptatt med å høste fruktene fra et ferskentre i egen hage og å puste ut etter flere år med intens jobbing. Factotum og Salmer fra kjøkkenet var faktisk til dels parallelle produksjoner, så det har vært smått med ferie og fritid de siste årene. Ennå pågår arbeidet for fullt, med lansering av Factotum i Europa i løpet av høsten og planlagt USA premiere i februar etter forutgående visning på Sundance festivalen i januar.

– Hva er egentlig ”independent film”? Det er Bent Hamer som spør og intervjueren som må forsøke å finne svaret for å komme i gang med et meningsfylt intervju. Vi blir enige om at begrepet skriver seg fra USA, at det oppstod på slutten av 70-tallet og at det har å gjøre med film som er produsert utenfor de store dominerende filmstudioene.

Er Factotum en independent film?

– Det er lite penger å hente til uavhengige filmer i USA, lite av fond og offentlige midler, dermed var det lavbudsjett som preget de såkalte independentfilmene. Lavbudsjett betyr lite crew og gratis eller nesten gratis arbeid. I USA betyr det også at man da må jobbe non-union, dvs. utenfor fagforeningenes avtaleverk. Et avtaleverk som er veldig omfattende og fordyrende for produsenten. Mange filmproduksjoner blir derfor flyttet til Canada eller andre land, som har enklere fagforeningsavtaler og kanskje støttemuligheter og skattefritak i tillegg, det gjelder både independentfilmer og store studioproduksjoner. Økonomien setter også grenser for hvilke tekniske løsninger man kan velge. Mytene om independentfilmen inkluderer den såkalte kredittkortepoken, man skaffet seg kredittkort og brukte kortet maksimalt inntil kortselskapet stengte kontoen. Kort opptakstid var selvsagt et must for disse filmene.

Begrensninger som ble pålagt independentfilmene tvang fram nye løsninger og en ny estetikk. Begrensingene kan altså bety nye muligheter og det var helt klart tilfelle med independentfilmen. Lars von Triers filmdogme, var på en måte det samme, å sette begrensninger, blant annet for å tvinge fram nye muligheter og annerledes filmer. Independent var ikke på samme måten en selvpålagt begrensning, men virket likevel forfriskende og nyskapende på en litt tilsvarende måte. Selv har jeg ikke hatt noe ønske om å lage dogmefilmer og jeg hater egentlig begreper som dogme og independent særlig når de blir koblet til meg.

Men, er Factotum en independent film?

– Da jeg begynte å jobbe med Bukowskis tekster fant jeg fort ut at det var essensielt å bevare det amerikanske språket hans, en filmatisering av Bukowski burde være en amerikansk filmatisering, med amerikanske skuespillere og i en ”independent stil”. Jeg møtte Jim Stark (produsenten til bl.a. Jim Jarmusch) i 1995 og vi vurderte en del prosjekter sammen uten at det ble til noe. Etter hvert ble det Bukowski-prosjektet som skilte seg ut. Å skaffe penger til en independentproduksjon i USA var vanskelig, så vi endte fort opp med å lete etter penger i Europa og Japan. Prosjektet fikk støtte fra det norske filmfondet, og med det som anbefaling ble filmen etter hvert finansiert. Med den norske staten i ryggen kan vel ikke filmen kalles independent, den ble også innspilt som en Union-film, altså med fagforeningsavtale.

Det synes å være en trend innenfor independentfilmen at man må finne en eller to stjerner som er villig til å ta en rolle uten å kreve all verden i honorar. Har man det, blir det straks lettere å få finansiert filmen. Hjalp det for deg å ha Matt Dillon med på laget?

– Finansieringen var egentlig ordnet da Matt Dillon kom med. Det var ikke bare enkelt med en kjent stjerne på laget. De har mye å tape og er fryktelig redde for å ta sjanser. Matt var spesielt engstelig for lange scener som ble tatt uten full inndekning, dvs. at vi filmet opp til fem minutter lange scener i én tagning uten å dekke inn med shots fra andre vinkler slik at det ble mulig å klippe sammen de beste tagningene om noe skulle gå galt. I store studioproduksjoner kan man sjelden ta slike sjanser. Men, det gikk bra og Matt var veldig stolt av scenene da han fikk se resultatet.

Den korte opptakstiden vi hadde gjorde sitt til at den ferdige filmen endte opp med å ha det en kanskje kan kalle en independent stil, men av mine filmer vil jeg likevel mene at det er Eggs som ligger nærmest dette begrepet. Den hadde jo enda mindre ressurser og enda kortere opptakstid.

Etter at mange av de store studioene nå har egne independentavdelinger, lokket av kombinasjonen lave produksjonskostnader – store fortjenestemuligheter, kan jeg ikke se at begrepet er så relevant for mine filmer. Filmer må være bra for å lykkes uansett hvilken merkelapp man setter på dem. Men jeg tror independentfilmen har gitt – og gir – muligheter for nye talenter til å vise seg fram. Selv laget jeg mange kortfilmer før jeg fikk lage en helaftens spillefilm. Kortfilmen var min filmskole. For andre kan billige independentfilmer være måten å få vist seg fram på. Man kommer likevel ikke utenom at folk etter hvert må få betalt om de skal kunne utvikle seg videre og gjøre filmen til et yrke. Det er mange filtere man skal gjennom før man kommer så langt. Det er mange formalia ved filmproduksjon, du må ha en god historie, du må ha blikket, formuleringsevne, evne til å drive prosjektet fram.

Independentfilmen kan være en vei, men ikke nødvendigvis noen snarvei til en filmkarriere og til en god film?

– Ja, i tillegg kan man si at den er langt mer åpen enn studioene i forhold til å ta sjanser og i forhold til hva slags tematikk den kan behandle. Independentfilmen begrenser ikke, men gir muligheter til å gjøre noe sant.



Relatert

Independent rebell – et intervju med Jim Stark

Z #4 2005: Jim Stark har vært co-produsent på Jarmusch-filmen Down by Law og produsent på Coffee and Cigarettes og Mystery Train. Han har jobbet med Gregg Araki, Steve Buscemi og mange andre kjente skuespillere og regissører, men har også hele tiden brakt nye talenter fram i lyset. De siste årene har han jobbet med norske Bent Hamer på Charles Bukowski filmatiseringen Factotum.

”1001 gram” – et veloverveid Hamer-verk

Blogg: Noen tanker rundt Bent Hamers kinoaktuelle film 1001 gram, norsk filmpolitikk og livet sånn generelt i ukens Z-blogg.

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag

En øredøvende pause

Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen | kun utdrag


Fra arkivet

Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

Z #3 2011: Norsk musikkvideo anno 2011: På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. | kun utdrag

«Barndommens gate»: Miljø heller enn handling

Z #2 1987: Om Astrid Henning-Jensens siste film Barndommens gate. | kun utdrag

Cut to the Chase – om Tom Tykwers sjangerbevissthet og underholdningsvilje

Z #2 2005: De siste femten årene har spennende ting skjedd med etablerte underholdningssjangere på begge sider av Atlanteren, kanskje først og fremst innen gangsterfilm og noir. Som generasjonen som debuterte i kjølvannet til Quentin Tarantino har vist, kan imidlertid lek med sjangerkonvensjoner forbausende raskt bli til nye og like rigide regler. Tom Tykwer utmerker seg derimot som en av de europeiske regissørene som best har utnyttet underholdningsfilmens kreative muligheter, og Lola er hans beste prestasjon i så måte.