Påskeferien min: En skolestil

Fra Inger Lise Hansens Here After, valgt ut til hovedprogrammet i Grimstad 2005

 

En kjent skikkelse fra religionshistorien lot seg, mer eller mindre frivillig, henge opp på et kors i påsken. I ettertid har det slått meg at det kanskje var denne sterkt selvplagerske tradisjonen jeg ønsket å knytte meg til, da jeg i år sa meg villig til å bruke påsken som deltaker i utvelgelsesjuryen for Kortfilmfestivalen i Grimstad 2005.

Hvert år sendes et stadig økende antall kortfilmer inn til vurdering for visning i kortfilmfestivalens hovedprogram. En jury på 3 personer sitter sammen i en uke, minst, og ser samtlige påmeldte filmer. Årets jury bestod av dokumentar-regissør Yngvild Sve Flikke fra NRK, filmprodusent Christian Fredrik Martin og undertegnede. På prøvekinoen til Norsk filmutvikling bivånet vi i løpet av påskeuken omtrent 330 kortfilmer av varierende lengde og kvalitet. Alle de innsendte filmene ble vist fra DVD eller VHS-kassett, uansett originalformat. Med en liten pause mellom hver film tok det vel nærmere 100 timer å se alle filmene. I tillegg kom tid til diskusjon om hver enkelt film og hvorvidt den fortjente en plass i festivalprogrammet. Vår oppgave var å fylle 6 programmer med inntil halvannen times film i hver. Det vil si ca 50-70 filmer.

For en som har fulgt kortfilmfestivalen gjennom nesten alle de 28 årene den har eksistert, var det veldig interessant å få se alle filmene som var påmeldt til festivalen og ikke bare de som juryen har valgt til hovedprogrammet. Sist jeg så alle filmene var i 1979, da jeg også hadde medansvar for festivalprogrammet. Da var det langt mindre å velge i og det meste av det innsendte materialet ble vist på kortfilmfestivalen, som den gang var lagt til bergstaden Røros.  Kortfilmen var et bortkommet stebarn, produksjonsmidlene små og kun noen få filmmakere kunne vise til formell utdanning i faget. Det som paradoksalt nok var gjennomgående bedre i 1979 var filmkvaliteten, 16 og 35mm film var produksjons- og visningsformat og de daværende videokassettene ble betraktet som totalt uegnet for seriøs filmformidling.

Det var altså med skrekkblandet fryd man viste påskefjellet ryggen og lot seg oppsluke av kinomørket. Det ble en skjellsettende opplevelse. 330 filmer av sterkt vekslende kvalitet utgjør et totalinntrykk som antagelig også gjør noe med inntrykket man får av den enkelte film. Veldig mange av filmene var uttrykk for et engasjement, politisk eller mer personlig, og selv om de i mange tilfelle ikke holdt kvalitetsmessige mål var det likevel mulig å la seg berøre av problematikken. På den annen side kunne filmer som isolert sett ville vært en meningsfylt og god opplevelse, fremstå som mer klisjébetont i en strøm av filmer der flere behandlet beslektede temaer. En av festivalens prisvinnere virket for eksempel manipulerende og relativt uoriginal på meg, men heldigvis sørget mine jurykolleger for at den likevel kom med i programmet.

Festivalprogrammet settes altså sammen av en jury som selvsagt har sin personlige meninger om hva som er bra eller dårlig film. Når festivaloppsummerer Anders Giæver (se hans oppsummering av festivalprogrammet et annet sted i denne utgaven av Z) vurderer årets kortfilmer, er det altså bare et utvalg på under 20 prosent av det totale antall filmer han tar utgangspunkt i. Når han oppsummerer at årets kortfilmer har en tendens til å dreie seg om frustrerte menn og menn med et problematisk forhold til mannsrollen, står dette i kontrast til forhåndsjuryens inntrykk av at norske filmregissører helst vil lage film om sin egen bestemor. Derimot passer det godt når forhåndsjuryen konstaterer at et fallossymbol som pistol er påtagelig ofte forekommende i årets kortfilmer.  Forhåndsjuryen har tydeligvis skåret sterkt ned på bestemorfilmene, mens frustrerte menn har fått boltre seg i festivalprogrammet. Er det juryens manneflertall som her har tvunget fram sine filmpreferanser eller er det tverrkjønnslig enighet om at mannsrollen har behov for intensivbehandling i kortfilmmediet?

Det var veldig spennende å komme til Grimstad for å se de endelige kortfilmprogrammene og høre folks reaksjoner på dem. Stort sett var gjensynet med filmene positivt og i de fleste tilfelle gjorde filmene seg langt bedre på stort kinolerret enn fra DVD i prøvekinoen. Enkelte filmer med svært dårlig billedoppløsning hadde det nok likevel best på tv-skjermen. Publikum virket rimelig fornøyd med utvalget, men visste selvsagt ikke hva som var utelatt. Selv opplevde jeg altså de endelige programmene som bra, men kanskje ikke så mye bedre enn tidligere års programmer, noe jeg selvsagt hadde håpet på.

Et problem vi i forhåndsjuryen pekte på er at det finnes et toppskikt av filmer som er klare kandidater til hovedprogrammet. Disse er det stort sett ikke noe problem å plukke ut, juryen er enig og dermed har man uten videre nok film til 3-4 hele programmer. Når det så skal velges film til resten av hovedprogrammet sitter man plutselig igjen med en haug med ganske bra filmer hvorav halvparten må siles bort. Dette fører til en ganske hard diskusjon innenfor juryen og kompromissenes forbannelse rammer utvalget. Til filmskapere som er forbannet på meg fordi jeg skviset akkurat deres film fra programmet er det bare å si beklager, jeg kjempet hardt for filmen din, men flertallet gikk imot meg.

Utover å lage en viss bredde i filmutvalget ønsket juryen i år ikke å prioritere spesielle typer film eller filmskapere. Vi ønsket ikke positiv eller negativ diskriminering på grunnlag av kjønn, alder, etnisitet, geografisk tilhørighet og lignende. Likevel synes vi det ble en rimelig bra bredde i filmutvalget, kvinnelige regissører er godt representert osv. Det som mest åpenbart glimrer med sitt fravær i årets program er kanskje barnefilm, som denne gangen knapt slapp gjennom nåløyet.

Selv om en del barnefilm, om enn få i forhold til totalt antall filmer, var sendt inn til vurdering, ble juryen nesten sjokkert over hvor dårlige filmer man tenker å tilby barna. Et par av filmene var riktignok lenge med blant de aktuelle filmene til hovedprogrammet, men kanskje var det likevel en riktig markering av situasjonen at det endelige hovedprogrammet nesten forble barnløst. Ingrid Dokka skriver i kortfilmfestivalens katalog at barnefilmen i Norge har hatt en positiv utvikling i de siste årene, filmene hun trekker frem er imidlertid filmer som vel er tiltenkt både store og små. At Pjotr Sapegins animasjonsfilmer er gode hersker det ingen tvil om, men filmene er neppe beregnet spesielt på barn. Dokka peker på at barn etter hvert utgjør et reflektert og filmvant publikum. Det har hun helt rett i. Ofte er de mer erfarne mediebrukere enn foreldregenerasjonen. Da nytter det ikke å prakke på dem hva som helst. Skal ungene lage bra film må de visst lage den selv. Det gjør de da også hvert år på kortfilmfestivalens filmverksted.

Bortsett fra de stakkars barnefilmene og de mange nesten-gode som måtte utelates av plasshensyn, hva var det ellers som ble sensurert ut av festivalprogrammet? Publikum i Grimstad kunne glede seg over å slippe en rekke filmer med omstendelige manus og dårlige skuespillere. En dødelig kombinasjon, selv om historien man ønsker å fortelle er både interessant og viktig. Ofte var ambisjonene åpenbart for høye i forhold til både økonomi og faglig kunnskap. Slike produksjoner gir selvsagt erfaring og kan bli noe å bygge på senere, men dersom man ønsker å treffe et publikum med akkurat den filmen, kan det nok være lurt å moderere seg litt. Kortfilm tjener som regel på å være kort. Det gamle uttrykket ”kill your darlings” gjelder ikke minst for kortfilmskapere.

Kortfilmen er en filmskole og skolefilmer utgjør en vesentlig del av de filmene som hvert år sendes inn til kortfilmfestivalen. Fremtidige uttaksjuryer ville nok satt uhyre stor pris på om skolene selv valgte ut sine beste elevfilmer og sendte inn disse istedenfor å sende alle. På den annen side kan en jo forstå behovet for ekstern vurdering. Skolefilmene er forøvrig stort sett ganske bra og mange kom med i hovedprogrammet. Nye talenter med utdanning inn på arbeidsmarkedet hvert år altså. De som derimot glimrer med sitt fravær er eldre kortfilmskapere. Blant de få som stadig er aktive av 60-tallsgenerasjonen, som i sin tid fornyet den norske kortfilmen, er Anja Breien. Og ære være henne for det. Underlig at man plutselig ikke skal ha noe mer å fortelle som filmskaper etter fylte femti. Det er lov å lage film selv om man ikke får tilslag på spillefilmen man selvsagt gjerne ville produsert.

Jo da, juryarbeidet gjorde påsken 2005 til en annerledes opplevelse. Jeg følte innimellom at dager som skjærtorsdag og langfredag bærer sine navn med rette, men påskemorgen slukker som kjent sorgen og man føler seg bedre etterpå. Orientert som man er om det som rører seg i norske kortfilmregissørers sjel og sinn. Skulle jeg bli bedt om å sitte i en slik jury igjen om noen år ville jeg ikke nølt med å bli med.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon