Kastrasjon, impotens og maskulin avmakt – norsk kortfilm 2005

Mediekommentator i VG Anders Giæver var årets oppsummerer ved Kortfilmfestivalen. Han fant et særegent mønster i årets kortfilmer i deres framstilling av – og fokus på – maskulinitet. Han benyttet også anledningen til å forsvare et lite aktet og underkjent filmfenomen, «snakkisfilmene». Z gjengir her hans betraktninger. Teksten er basert på hans muntlige framføring i Grimstad.

Tusen takk for at jeg fikk komme hit for å hoppe etter Witoszek som Kortfilmfestivalens oppsummerer… Det er satt av halvannen time i programmet til å oppsummere tendenser i årets norske kortfilmproduksjon. Jeg tar det imidlertid for gitt at folk som med vitende og vilje oppsøker en kortfilmfestival, har en ”attention span” som ikke varer mer enn en halvtime, så jeg vil gjøre dette kort. Som vi vet; alt over en halv time må over i dokumentarprogrammet.

Jeg har ikke vært på kortfilmfestivalen siden 1987, som var det siste året festivalen ble arrangert i Trondheim. Den gang var det alltid store konflikter på kortfilmfestivalene: Protester mot vinnerfilmene. Fraksjonering i krokene. Aggressive utspørringer på deltagertreffene. Jeg må innrømme at jeg bidro mye på den fronten. Jeg var også selv aktivt mot at festivalen skulle flyttes hit til Grimstad. Etter atten år anser jeg nå slaget som tapt. Og gir festivalledelsen helt rett i det helt opplagte: Det er hyggeligere i Grimstad i juni enn i Trondheim i november. Men dette var altså åttitallet, jeg var ennå preget av punk og rock og videokunst fra Berlin, og mente at ting skulle være hardt og svart som tiden vi levde i.

Nå er ikke flyttingen den egentlige grunnen til at jeg har vært borte så lenge. Dels avanserte jeg til andre festivaler; Haugesund i 1988 og fremover, Cannes fra 1990. Og så har jeg vært i London og Berlin og noen jeg har klart å glemme. Derfor var jeg egentlig i utgangspunktet mest spent på hvilken klassereise kortfilmfestivalen selv har foretatt på disse 18 årene.

Tilbudet om å oppsummere mottok jeg en grå dag i mars eller der omkring, og filmfestival på Sørlandet – som ikke krevde noe annet av meg enn å slentre rundt for å se på film, for så å konkludere med noen velvalgte ord – virket veldig fristende. Prestasjonsangsten har imidlertid bygget seg godt opp underveis. Særlig når folk har grepet tak i meg etter visninger og sagt; Å ja, det er du som skal oppsummere: Hva skal du si for noe a’, som om dette egentlig var en uløselig oppgave man har slitt hardt med å få satt ut.

Og helt lett har det ikke vært, det må jeg innrømme. Festivalen har et mangfold i uttrykk som kan få selv Høstutstillingen til å virke helhetlig. Den fungerer både som nåløye, nøkkelhull og en slags grovsorteringsinstans for en videre karriere i filmbransje. Noen som leverer bidrag her skal lage filminstallasjoner til anerkjente gallerier. Noen skal regissere Hotell Cæsar-episoder for TV 2. Noen skal fortsette å lage kortfilmer. Og noen skal forhåpentligvis ikke lage så veldig mye mer film.

Ut fra disse forutsetningene kan man kanskje si at et gjennomgående og underliggende tema på Kortfilmfestivalen generelt, er ambisjoner. Det slo meg da jeg så Birgitte Sigmundstads That’s entertainment 2 første kvelden, hvor hun altså leker seg med Halle Berrys herostratisk berømte takketale fra Oscarutdelingen i 2002: ”This moment is so much bigger than me”. Der har du den andre enden av spekteret i festivalenes verden; Det pompøse, det hysteriske, det som er fullstendig ute av proporsjoner og som i tillegg varer alt for lenge.  Kortfilmfestivalen er det motsatte; nøktern, upretensiøs, og hyggelig. Noe jeg, som er tabloidjournalist og har viet mitt yrkesliv til kunsten å fatte seg i korthet, føler et visst slektskap med.

Likevel tok det ganske lang tid før jeg klarte å knekke koden til hva mønsteret i årets filmer på Kortfilmfestivalen egentlig var, hva det handlet om. Det ble litt som å spille dataspill av typen Myst, om noen kjenner til det. Du klikker deg rundt i et landskap og letter etter skjulte meninger og mønstre som du bare kan håpe vil bli avdekket når du har snudd nok steiner.

Jeg begynte med å lete veldig tradisjonelt. Det er jo 1905-jubileum og greier, så jeg så etter det genuint norske: Hvor, og hva, er ”det norske” i norsk kortfilm hundre år etter unionsoppløsningen?

Vi finner det ikke i musikkvalget, det er i hvert fall sikkert. Der går det først og fremst i engelsk språk, dernest svensk og til slutt fransk, før det dukker opp litt Åge Aleksandersen og Vømmøl Spelemannslag i en dokumentar om trønderdrikken karsk. Men Øyvind Hermstads dokumentar om Karsk, var veldig norsk. Det samme var Lasse Nederhoeds film om Den norske tellemåten og Rune Langlos dokumentar om vår forhold til Amerika. Disse filmene gjenspeiler en ny form for godslig nasjonal selvironi, en form som vi kanskje ikke har vært så gode på før: Litt vemodig, nostalgisk lengsel tilbake til enklere tider da vi ennå hadde reell sjølråderett og politikere kunne bestemme både hvordan vi skulle telle og hva vi skulle få se på tv.

Vi er også gjennom årets filmer blitt presentert for en ny, mer moderne, norsk virkelighetsoppfatning. Denne finner vi i filmer som Hisham Zamans Bawke, Thomas Østbys Drømme kan du gjøre senere, Lisa Marie Gamlems Muhammed og til en viss grad Anja Breiens poetiske Uten tittel. Dette er filmer med temaer (norsk asylpolitikk, det flerkulturelle Norge) som er vanskelig å behandle, fordi de så lett kan bli bare velmenende og platte. Men disse filmene er faktisk blant de fire sterkeste kvalitetsbidragene på årets festival, og fortjener både applaus og anerkjennelse.

Zamans historie om far og sønn på siste etappe fra Irak til Norge, er den filmen på festivalen jeg har merket sterkest reaksjoner på, både når det gjaldt applaus og tårer. Anja Breien oppsummerer sin egen film best selv i programmet; det å ikke gi filmen tittel, fordi man dermed kan unngå å programmere betrakteren. Det syns jeg for øvrig er en god ide, som også andre kortfilmskapere kan ta med seg. Litt for mange kortfilmer har alt for talende titler. Men det at Breien har kalt filmen Uten tittel gjør meg også litt engstelig for å tolke denne poetiske filmen som ikke benytter dialog. Østby bruker i sin film et veldig enkel, men effektivt grep for å vise umenneskeligheten i den blinde rettferdigheten: Lydsporet består av samtalene hvor en flyktning er kasteball mellom saksbehandlere og regler i systemet.

Og Muhammed er rett og slett en veldig vakker kjærlighetshistorie.

Men dette temaet var jo heller ikke egentlig noe hovedtema for kortfilmfestivalen. I høyden kan vi snakke om en forsiktig, ny tendens. Det virkelig store temaet for festivalen viste seg så tidlig – og så kraftig – at jeg nesten ikke la merke til det: Allerede fem minutter ut i første programmet ble vi presentert for Erik Pirolts Det er ikke så lett. Kort handlingsreferat: En mann steker pikken sin i en stekepanne, kutter den av – merk rekkefølgen – og serverer den som pølse til en intetanende blind date. Når han viser henne hva han har gjort kaster de opp maten sammen i solidaritet og syr sammen en ny penis av oppkastet, som åpenbart er like god som ny, og så lever de lykkelige i alle sine dager.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på tolkninger av filmen – jeg har en barnslig trass mot alle filmer som til de grader tigger om å bli tolket. Men filmen kom jo som en Guds gave til en som sitter og leter etter trender og tendenser! Først så jeg temaet bare som kastrasjon. Men, etter hvert som mønsteret krystalliserte seg, gjennom film etter film, så utvidet jeg det til: ”Kastrasjon, impotens og maskulin avmakt i norsk kortfilm 2005”.

Allerede i den neste filmen i programmet, Vibeke Ringens Prima Vare, var temaet tilbake, her i en noe mer subtil form. Johannes Joner spiller en fertilitetsdoktor på en privathelseklinikk som er sosialt kastrert. Hvorfor ingen likte eller så han fikk jeg ikke helt tak på, for han virket for så vidt som en hyggelig fyr? Det syns imidlertid åpenbart ikke kollegaene hans, for de så rett gjennom ham i den grad at han begynte å oppleve seg selv som usynlig. Men så gjenreiser han altså sin maskuline selvbevissthet – og vi vet jo alle hvor den ligger – ved å inseminere alle de kvinnelige klientene med sin egen sæd. Slik er Mannen tilbake i den rollen vi trives best i, nemlig som Gud, og han kan slutte fred med seg selv. At han ikke er blitt så mye mer synlig for sine kolleger er ikke lenger et problem. Han er synlig for seg selv gjennom alle barna som han betrakter på avstand mens de vokser opp.

Jeg er litt usikker på hvor man kan si at grensen mellom kastrasjon og impotens går. Det er i hvert fall noe impotent på grensen til det kastrerte over de ansatte i Ketil Karlsens Kontoret for ingenting. Her presses tre unge menn, ledet av en noe eldre mann med potent flintskalle,  til å levere forskjellige versjoner av stadig nye, meningsløse rapporter fylt med variasjoner av blanke ark. Dette er klassisk fremmedgjøring; litt Karl Marx, litt Wilhelm Reich. I dette horehusfargete kontorlandskapet hvor menn utfører det som tidligere var kvinnearbeid, er de i ferd med å miste all sin maskuline identitet, og reagerer som det moderne proletariatet gjør når de presses for hardt av utbytterne: De møter veggen.

Det ligger også et aller annet og venter på å bli analysert i Øystein Karlsens film noir-pastisj, Dice, hvor en eldre, sveket kvinne tar livet av sin unge rivalinne ved å sprøyte cyanid inn i munnen hennes med en svær pistol. Her har altså kvinnen bemektiget seg mannens fremste fallossymbol i filmen, revolveren, og dreper sine fiender ved å ejakulere på dem. (Merk hvordan jeg blir mer og mer pop-freudiansk for hver film her).

I Øystein Stenes Venus & Mars diskuteres kastrasjonssymbolikken åpent mellom en kvinne og en mann, etter at han er blitt låst inne på et toalett hvor han tvinges til den ultimate mannlige ydmykelsen: Han må sitte og tisse!!!  Denne filmen åpner for øvrig med en annen, litt mer subtil kastrasjonsscene som i hvert fall oppleves som svært smertefull for de av oss som har røtter i punken: Hun maler på den originale Ramones t-skjorta hans! Dette er ikke bare kastrasjon; dette er lemlestelse av den kulturelle identiteten for noen av oss.

I Trond Fausa Aurvågs Trofast ser vi hva som skjer med en mann som nesten har utslettet seg selv for å tilfredsstille sin kvinnes materielle krav, men som har kommet til kort seksuelt. Han presses ut av hjemmet av kvinnen og hennes nye elsker, og velger til slutt å innta rollen som menneskets beste venn, hunden, for i det hele tatt å klamre seg til restene av sin identitet. I Terje Rangnes Panther Martin er det farsrollen som utsettes for press. Fritjov Såheim spiller en weekendpappa som fullstendig utmanøvreres og ydmykes, ikke av en kvinne men av sin sønn. Spilt av min sønn, faktisk. Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om akkurat den filmen.

I Therese Jacobsens flotte Idyll viser det seg at den kvinnelige hovedpersonen har tatt livet av mannen sin da de var på det lykkeligste, for å prøve å fryse øyeblikket. Og i Andreas Riises Brick Vision, sleper Gard Eidsvold rundt på verdens lengste og slappeste – slips! Som hemmer han i hans Kafka-aktige tilværelse i den grad at han til slutt går og henger seg i det. En mann som henger seg i sitt eget impotente penissymbol; dette er langt mer enn hva jeg turde å håpe på da jeg startet denne analysemodellen.

Da er det muntrere fallossymbolikk i Cathinka Tanbergs animasjonsfilm Mannen som til stadighet slår meg i hodet med en paraply. Filmen handler rett og slett bare om det; en mann som følger etter en annen mann for å slå ham i hodet med en paraply så lenge at offeret til slutt begynner å sette pris på det. Tolk det som dere vil.

En annen av animasjonsfilmene Lonely 15, av Tom Petter Hansen og Frank Mosvold, handler om det klassiske spørsmålet fra Inge og Steen: Har størrelsen noe å si. Svaret er selvfølgelig nei. Det er det indre som teller. Jeg må i samme slengen, apropos størrelse, nevne Sven Østgaards I himmelen som på jorden, hvor en gruppe menn – og en kvinne – som har samlet seg for å studere utenomjordiske fenomener, rett og slett blir knust av en penetrering fra The Twilight Zone. Men her trekker jeg kanskje min psykoanalytiske forklaringsmodell litt vel langt…

Thomas Seeberg Torjussen og Daniel Voldheim viser hvordan de ynkelige restene av det seksualiserte patriarkatet får sin bekomst i We Are in Space, So Are You. Her dreier det seg om en ordentlig slimete seksuell trakasserer på et kontor, som utsettes for behandlingen fra to kjempekaniner: De fotfølger han hjem hele veien fra jobben for så å bruke han som seksuell punchingball i hans egen stue, og videooverfører dette til hans tidligere ofre på arbeidsplassen.

Kristoffer Metcalfes Closework handler om forholdet mellom en multihandikappet ung gutt og hans mannlige pleier, som først oppnår virkelig kontakt når de har stengt kvinnene ute..

I Frank Mosvolds The Homolulu Show har mennene rett og slett tatt konsekvensene av at heterosamfunnet ikke fungerer på deres premisser lenger, og derfor vendt det ryggen. Bjørn Sundquist og Per Chr. Ellefsen spiller et eldre ektepar som krangler om hvorvidt heterofile i det hele tatt bør få lov til å gifte seg, og som lever i evig angst for at deres egen sønn skal vise seg å være heterofil. I Erik Fergusons Watching, ser vi hvordan mannen er så umyndiggjort og mistenkeliggjort at selv hans omsorgsevne reduseres til mistenkelig seksuell opptreden; En gammel bestefar som ser etter barnebarna mens de sparker fotball i parken, tar seg av en liten gutt som er kommet bort fra moren sin, og utsettes straks for mistanke og kryssforhør om overgrep og pedofili.

Så presenteres vi for de råtnende restene av maskulin overgriperseksualitet i Tomas Mortveit og Thomas Andersens Tipp Topp Tippekamp. Her er den tradisjonelle hannen fra dyreflokken redusert til et siklende relikvie i bur, utstyrt med apparatur som kun dekker de mest primære behovene; en gummidukke til å tømme seg i, en kasse med øl og en tv som bare viser fotball. Det ironiske er at det kanskje er nettopp denne hannen som ser ut til å klare seg best av alle i disse filmene. Han ruller seg rundt i sin egen fornedrelse og ser ut til å tro at han er fortsatt er jungelens konge og universets absolutte herre og mester.

Det er heldigvis et par filmer som drar i annen retning i sin skildring av mannen og hans roller. Leiv Igor Devold har laget en veldig vakker film om en mann som har akseptert sin avmakt i dokumentaren Journalisten. Det er mulig at jeg fikk en noe sterkere identifikasjon her enn mange andre tilskuere, men det dreier seg altså om en polsk aviskommentator som har stått midt oppe i de store begivenhetene landet hans har vært gjennom: Solidaritet, unntakstilstand frigjøring. Nå er han rammet av Parkinson. Han kan fortsatt gjøre det meste av hva han gjorde før, men han trenger hjelp og alt går veldig, veldig sakte.  Det har sikkert vært tungt, men han takler sin skjebne med verdighet, akkurat slik som filmen gjør.

Det mest lysende eksemplet på at det fortsatt er liv i, og ikke minst håp for, mannen, er til min store glede laget av en kvinne. Jeg tror denne filmen må være min personlige favoritt fra hele festivalen; Helen Komini Olsens Bagasje.

Jeg håper og tror at flest mulig har sett den, men jeg må bruke litt plass på handlingsreferatet: Et ektepar ankommer Oslo S med masse bagasje, og begynner å krangle om hva som er den beste måten å ta seg frem til Oslo Plaza på. Han vil kjøre trallen rett bort tiltaxiholdeplassen, for så å få skyss helt frem til døren. Hun vil spare hundrelappen og trille alt sammen hele veien gjennom hallen, ned på gaten, over trafikklysene og tofelts vei og inn på hotellet.

Han blir oppgitt og spydig, hun blir hysterisk lager scene og stikker av med trallen. Alle snur seg etter dem mens de traver gjennom hallen. Han hadde selvfølgelig helt rett; det er et helvete å få trallen ned rulletrappen. Det blir nesten katastrofe, men de kommer velberget ned og går ut av porten.

Da griper en nidkjær vaktmann inn: trallene må ikke tas ut av stasjonsbygningen. Det er for øvrig betegnende for mannens stilling i norsk kortfilm anno 2005 at Robert Skjærstads patetiske lille ordensvakt er det nærmeste vi kommer et portrett av mannlig autoritet. Mannen prøver å parlamentere med det som inntil nylig var hennes argumenter; kjære deg, det er bare rett over gaten, vi skal komme tilbake med den, de kan da ikke være nødvendig å måtte ta taxi det korte stykket, etc.

Men Robert Skjærstads vaktmann vender det døve øret til. Trallen må hele veien tilbake til utgangspunktet – med bagasjen! Men idet de står langt bak i køen og venter på drosje – SOM HAN MENTE AT DE SKULLE GJØRE HELE TIDEN – så får han sin belønning i forsoning. Han har opptrådt ridderlig. I stedet for å kjøre i gang med ”hva var det jeg sa?” da fienden angrep, forsvarte han hennes ære ved å gjøre hennes argumenter til sine. Hun begynner å stryke på hånden hans, og etter hvert legger hun hele kroppen inntil ham i køen.

Jeg tror vi kan konkludere med at mannen har en rolle å fylle – også i norsk kortfilm – i noen år til.

I løssalgspressen har vi et begrep som heter ”snakkis”. Det er selvfølgelig et låneord fra svensk og det skaper mye hoderysting blant det opplyste borgerskap og mye munterhet blant gjengen i Hallo i uken.

En ”snakkis” er kort og godt noe som snakkes om. Et døgnfluefenomen som skaper ivrige diskusjoner over kantinebordene, på røykerommene, i frisørsalongene og på pubene. Snakkis-fenomenet er et av de mer studerte fenomenene innen kommunikasjonspsykologi de siste årene og regnes som en nøkkel til markedsføring av produkter. Amerikanerne kaller det ”the water cooler effect”, fordi det er det man regner med at folk snakker om når de henger rundt drikkevannsboksene i kontorlandskapet. Hos oss er det vel mer naturlig å kalle det ”kaffetrakter-effekten”. Eller rett og slett ”snakkis”.

I løssalgspressen er det om å gjøre å fange oppmerksomheten og å sette dagsorden for den sosiale samtalen i løpet av dagen. Det er derfor vi ofte velger saker som virker så hårreisende langt ute på siden av den offisielle agendaen og tidvis vinkler oss ut av nyhetsbildet. Det mest kjente eksemplet er da Dagbladet kjørte barnepsykolog Magne Raundalens oppfordring om å LA BARNA BANNE! Over hele forsiden den dagen Berlinmuren falt. (Jeg bruker Dagbladet som eksempel her, fordi noe sånt kunne selvfølgelig aldri skjedd i VG).

En snakkis oppfyller ikke nødvendigvis noen vesentlighets- eller kvalitetskriterier. Men den innehar noen elementer som gjør at folk gjerne diskuterer den, om det nå er i forargelse eller fascinasjon. Sven O. Høiby er snakkisenes ukronede konge. Man er enten for ham. Eller mot ham. Eller så er man i mot at pressen vier ham så mye oppmerksomhet, og bruker mye tid og krefter på å diskutere dette. Uansett så gir det oss noe å snakke om. Snakkiser har en svært viktig funksjon som kommunikasjonsbindemiddel innen sosiale grupper: Arbeidsplasser, utdanningssteder, borettslag, etc. Og de blir selvfølgelig enda viktigere i mer sporadiske sosiale grupper, som for eksempel på en filmfestival.

Jeg har forstått at man i filmbransjen snakker om ”buzz”. Den-og-den filmen skapte mye buzz på Sundance. Det vil altså si at en liten og i utgangspunktet unnselig film viser seg å ha et langt større potensial når den blir presentert for publikum. Men snakkisene er noe annet enn buzz. Det er de filmene man snakker mest om etter visning enten man, som i tilfellet Sven O Høiby liker dem, misliker dem eller i det hele tatt mener at de ikke burde ha vært vist. Det er snakkisene som limer sammen festivalene sosialt. Dette gir dem en funksjon utover det faglige, de skaper debatt og rett ut krangel på festivalkroa om kvedene.

Jeg føler at snakkisfilmene på mange måter er festivalens stebarn. De er ofte ufullkomne, men hvem er ikke det? De skaper splid mer enn enhet, men det er viktig at noen fyller slike funksjoner i demokratiske samfunn.

Derfor vil jeg utfordre kortfilmfestivalen til å gå foran i anerkjennelsen av snakkisfilmenes betydning for en vellykket festival, og rett og slett innstifte en snakkispris. I all beskjedenhet har jeg utviklet en liten pilot til denne anledning, hvor jeg nominerer en håndfull filmer, for til slutt å kåre en vinner. Det følger ikke noe annet enn verbal anerkjennelse med prisen, så det er ingen grunn for vinnerene til å komme opp på scenen for å holde takketale, vi vil ikke ha noen Halle Berry-scener her oppe. Men det går jo an å høre med markedsavdelingen i VG til neste år om de er interessert i å sponse en snakkispris.

Og de nominerte er:

My loneliness is killing me av Ole Mads Vevle

Om denne sier juyen – og juryen, det er meg: Ved hjelp av et intenst ubehagelig repeterende lyd og bilde som vedvarer i 17 minutter – som kjennes som halvannen time til sammen – benytter regissør Ole Mads Vevle teknikker som muligens er i strid med torturkonvensjonen om sansedepraverende virkemidler. Effekten uteblir ikke: Salen deler seg i applaus og buing etter visning. Sist juryen opplevde slikt i en kinosal var da David Lynchs Wild at Heart vant gullpalmen i Cannes i 1990. My loneliness is killing me reiser samtidig opphavsrettslige spørsmål som bidrar til snakkispotensialet. Er Britney Spears forespurt? Hva syntes hun om filmen? Og som for å toppe det hele så stilte regissøren på scenen i kvinneskjørt under presentasjonen. En klar favoritt blant mange.

Hytta av Severin Eskeland

Moralen vi kan finne i denne filmen er: legg ikke igjen laderen i bilen på hytta når skogen er full av nazi-vampyr-spøkelser.

Om Hytta sier I, the Jury: Det kanskje mest skremmende med denne skrekkfilmen, er hvor uhyggelig lik den er den norske skrekkfilmen Villmark fra 2003. Hytta er bygget på de samme elementene; hyttetur i skogen på vestlandet. Tysk soldat døde her under krigen. Subjektivt kamera løper rundt i skogen utenfor hytta og lager Blair Witch-gryntelyder. Dialogen bruker tidvis virkemidler fra den mest seiglivede tradisjonen i norsk film: Hun har nok vært et ordentlig rivjern, denne bestemoren din. Noe som skaper ufrivillige, men takknemlige, rom av komikk. Men mest imponerende av alt: Bø-effektene virker! Man responderer som man skal med nesten pornografisk treffsikkerhet.

De neste nominerte er:

Dødselgen av Marthe Torshaug

Juryens begrunnelse: Her var nok juryen litt påvirket av at jeg havnet på bord med hele den avtroppende ledelsen av dokumentarfilmfestivalen i Volda på Apotekergården samme kveld. For Dødselgen krysser sjangergrenser mellom dokumentar og funksjon på en måte som mange opplever som problematisk. Den har innslag av voldskomikk på en måte som mange reagerte på. Rundt vårt bord gikk vi videre fra Dødselgen til krangel/diskusjon om dogme, og kunstfilm og Gerhard Helskog. Når jeg utpå kvelden grep meg i å forsvare Gerhard Helskog forstod jeg at snakkispotensiale til denne filmen i hvert fall var bestått.

Det er ikke så lett av Erik Pirot

Om den sier juryen: Denne filmen oppfyller en av de mest grunnleggende tabloidformlene:
PENIS = SNAKKIS. Bare det siste året har VG hatt PENIS i overskriften ti ganger:

Politimann felt av kjempe-penis

Strippesjef truet med strøm i penis

Lot penis vokse på armen

Gjorde bønneteppe til kjempepenis

Trodde penis var kylling

Blødde fra penis under intervju

og

Ryster Vålerenga med penis-skandale

Så detta kænn vi.

BUT THE WINNER IS:

It’s gotta come straight down from chaos and straight up from hell av Morten Magnus.

Om denne sier juryen: Jeg tror vi diskuterte denne filmen i minst to timer rundt mitt bord på festivalens første dag.  Den inneholder en del klassiske snakkis-replikker om å huske å ha med seg fitta si over alt når man er i Fitja i Sverige. Den inneholder noen klassiske postmodernistiske provokasjoner, som når den kvinnelige hovedpersonen sier at hun er glad hun har mistet språket sitt, slik at hun står friere til å utvikle kunsten. Den er regissert med et MTV-formspåk som kan gjøre den noe slitsom å se på. I hvert fall for alle oss som først og fremst forholder oss til P2 når det gjelder å få input om ny musikk.

Men for meg, og det er tross alt jeg som er juryen, er det viktigste at JEG TRODDE DET VAR EN FIKSJONSFILM hele veien. Jeg trodde ikke at det fantes slike mennesker på ordentlig. Jeg var overbevist om at det jeg så på var en slags moderne versjon av Spinal Tap. Selv etter diskusjonene på Apotekergården, måtte jeg inn på internett og ”Google” figurene for å være sikker. (Til mitt eget forsvar må jeg si at jeg så den før jeg oppfattet den noe pussige reglen om at dokumentarfilmer på under 30 minutter havner i kortfilm og ikke dokumentarprogrammet). Men ellers klarte altså denne filmen kunststykket å fremstille virkeligheten som en fiksjon for meg, og ikke omvendt for engangs skyld. Og det syns jeg nesten er verdt en applaus.

Helt til slutt har jeg en liten scene som jeg har gledet meg mye over, men som jeg ikke fikk til å passe inn i noen av modellene mine. Den er da heller ikke fra Norsk kortfilm-, men fra dokumentarprogrammet. Det dreier seg om Robert Næss’ film Kamerater om de litt stusselige restene av Norges Kommunistiske Parti.

Der forekommer det en scene hvor Bondevik skal holde en tale i Drammen, i samme bygning som unge NKPere har konsert. Etter noe frem og tilbake blir det arrangert et treff mellom statsministeren og kommunistene. Men det kommer ikke all verden ut av møtet, for mens NKPerne roper bastante beskyldninger, gjentar Bondevik flere ganger at nå må de respektere ham som har stilt opp. Når det hele er over sier den unge kommunisten litt trist; Jeg trudde vi skulle få til en politisk dialog. Men han ville jo bare ha respekt.

Jeg tror han fanget noe vesentlig der, ikke bare om Bondevikregjeringen, men om de fleste av oss, enten vi er filmskapere, journalister eller oppsummerere på filmfestivalen. Vi hevder at vi vil ha dialog. Men egentlig er det respekt vi søker.

Takk for meg.



Relatert

Øyeblikkets tyranni – Norsk dokumentarfilm anno 2005

Z #3 2005: Mye av dagens norske dokumentar er egentlig kun utvidete og forvokste reportasjer. De har [...]

Norsk kortfilm – anmeldt

Z #3 2014: Tradisjonen tro har Z-redaksjonen anmeldt alle norske kortfilmer fra årets kortfilmfestival i Grimstad. | kun utdrag

Norwegian Wood – Norsk kortfilm sett utenfra

Z #3 1993: Kortfilmfestivalen 1993 inviterte Marjorie Keller; filmskaper, forfatter og universitetslærer fra [...] | kun utdrag


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Tokyo og erindringens arkitektur – et reisebrev

Z #3 2002: Det siste halvåret har jeg bodd i Sim City. Men det er andre som spiller, selv kan jeg kun vandre [...] | kun utdrag

«Det Store Blå»: En dyp film fra Besson?

Z #1 1989: Vår anmelder har sett nærmere på Luc Bessons seneste film som, mer konkret enn de fleste, [...] | kun utdrag

Woody Allens «Mord og andre misforståelser» – And we must always remember…

Z #3 1990: «Hvis vi ser oppmerksomt og lenge på en morsom historie, blir den mer og mer trist.» [...] | kun utdrag