Hjem - Arkiv - Z Nr. 3 2005

Av Kari Skjerve Bjerkan, Sara Brinch, Gunnar Iversen, Atle Hunnes Isaksen, Hilde Kjos, Morten Prytz, Ingrid Rommetveit og Inger-Christine Årstad

Årets norske kortfilmer anmeldt

Tradisjonen tro anmelder z alle de norske kortfilmene i årets kortfilmprogram i Grimstad. Omtalene baserer seg på en gangs gjennomsyn av – og møte med – filmen under årets festival, og noen av anmeldelsene vil være preget av dette… Zs anmelderstab i Grimstad i år var Kari Skjerve Bjerkan, Sara Brinch, Gunnar Iversen, Atle Hunnes Isaksen, Hilde Kjos, Morten Prytz, Ingrid Rommetveit og Inger-Christine Årstad.

ALLTING FÖRSVINNER

Regi: Guro Bruusgaard
Manus: Guro Bruusgaard
Med: Rickard Södersten, Nadia Mimrian
Prod: Filmhögskolan i Göteborg, 2004
DV/DV-Cam, 13 min

Dette er den andre filmen hvor Guro Bruusgaard tar for seg brudd i en familie. Den forrige hadde samme tittel, på norsk: Alle ting forsvinner, – en kort-kort kommentar om hvordan alt trygt fra barndom, også mor og far, etter hvert vil forsvinne… Årets oppfølger handler om et ungt søskenpar som bor sammen uten foreldre. Søster er lykkelig på veg ut i verden, til sin egen leilighet sammen med kjæresten. Vi opplever brorens personlige panikk over å bli forlatt. Søstera ser ikke lengre verden på samme som han.

Bruusgaard har valgt en nydelig svart kattunge som katalysator for handlingen og som symbol på kjærligheten mellom søsknene. Filmen starter med at broren vil gi den til søstera, men hun kan ikke ta i mot fordi kjæresten er allergisk. Regissøren skildrer det nære vennskapet mellom søsknene intenst og godt. Scenene veksler mellom smil og spøk, felles stell av kattungen og brorens ensomhet, – på kjøkkenet og utenfor døra til søsterens og kjærestens rom.

MEN,- regissøren har og lagt scener til søsknenes arbeidsplasser. Jeg synes dette er unødvendige scener og locations. Det blir overfortelling at han jobber på slakteriet og vokter på henne på kafeen der hun tjener sine penger. Det blir for tydelig symbolikk at han skal ta med kattungen til slakteriet. Jeg mener at denne filmen hadde vunnet på å bare bruke klippene fra livet i leiligheten. Det holder at filmen slutter med at broren tar med seg kjøkkenkniven og kattungen. Men alt i alt en modig film som tar opp et allmennmenneskelig tema.

ICe

AMERIKA

Regi, manus: Rune Denstad Langlo

Prod: Rune Denstad Langlo og Sigve Endresen for Motlys, 2005

DigiBeta, 25 min

I en årrekke har Rune Denstad Langlo arbeidet med Alt for Norge, både en helaftens dokumentarfilm og en serie i tolv episoder for fjernsynet. Han har regissert noen av seriens episoder selv, og ellers hatt overoppsyn med andre regissører. Samlet sett er Alt for Norge-prosjektet et bredt forsøk på å illustrere ulike aspekter ved nasjonsbyggingen og vårt samfunn gjennom de hundre år Norge har vært en selvstendig nasjon.

Episoden med tittelen Amerika var blitt valgt ut av forhåndsjuryen som representativ for serien, og Amerika hører klart til de beste av seriens episoder. Den er tettere tematisk strukturert enn mange av de andre episodene, og har både en tematisk og en kronologisk strukturert billedstrøm. Temaet er som tittelen antyder, vårt forhold til Amerika. Det fremste retoriske grepet er ironien, og filmen blir en forsiktig harselas med vårt behov for å være venn med supermakten. Norge er en masende og oppmerksomhetssøkende storøyd lillebror, og dette lillebrorkomplekset styrer alt fra utenrikspolitikk til underholdningsvaner.

Amerika er en potpurri av morsomme og pregnante arkivklipp, men etter en stund blir det ironiske perspektivet litt for ensidig og unyansert. Historien blir både for generell og for detaljert, på samme tid, og selv om noen tråder trekkes fram til i dag, og en ny mistro mot det amerikanske, fremstår Amerika som én storhet og Norge som én samlet nasjon i sitt forhold til det mytiske og reelle Amerika. Dermed forsvinner mange nødvendige nyanser. Som historiefortelling blir den grunn og unyansert, som historieessay litt for humoristisk.

Selvsagt treffer Langlo mange ganger blinken, og ironien veksler fra det luneste til det mer spisse, men først og fremst blir Amerika-historien litt for enkel, pussig og eksotisk. Amerika passer nok best på tv, innimellom nyhetene fra Irak og en amerikansk såpe- eller krimserie. Da kanskje noen ekstra og uvante koblinger kan oppstå.

ATT GÅ

Regi: Karima Risk og Linda Saveholt
Prod: Karima Risk og Linda Saveholt, 2005
DV/DV-Cam, 3 min

Att gå er en liten film om det å gå. Gjennom et overvåkningskamera på en fabrikk ser vi forskjellige menn som går på forskjellige måter mens filmskaperne følger med. En hverdagssituasjon er tatt ut av sin sammenheng og det dagligdagse å gå får en ny betydning. Er noen født til å gå? Mens andre ikke er det? Sier det å gå noe om det? Forsøker egentlig filmen å si noe om det å gå? Forsøker filmen å si noe? Og er svaret Att gå?

KSB

BAGASJE

Regi: Helen Komini Olsen

Manus: Helen Komini Olsen

Med: Agnes Hildén Kittelsen, Bjarte Hjelmeland og Robert Skjærstad.

Prod: Teréz Hollo, 2004

35mm, 8 min.

Det lettere animerte paret er på tur til storbyen, og hun insisterer på å bruke bagasjetralla helt frem til hotellet som ligger rett ved, mens han protesterer: Det er da mye enklere å ta en taxi! Han tar imidlertid, allikevel, hennes parti når de oppdages av vakten på stasjonen, men de ender uansett opp i den drosjekøen de prøvde å unngå. Der forsones de i vissheten om at de i hvert fall forsøkte, og hendene som finner hverandre er det lille tegnet som skal til for å vise at man tross alt er glad i hverandre. Denne underfundige filmens stemning understrekes av musikken som er brukt, og klare karakterer gjør den fullkommen med Oslo sentralbanestasjon som kjent kulisse.

AHI

BAWKE

Regi: Hisham Zaman

Manus: Hisham Zaman

Med: Broa Rasol, Sedar Ahmad Saleh

Prod: Gudny Hummelvoll for 4 ½, 2005

35mm, 15 min

Mennesker på flukt. En ung gutt og pappaen hans. Vi er tett innpå dem, og ikke minst, vi er på flukt med dem. I nære, kaotiske bilder, og heftige klipp, ser vi dem klippe i stykker gjerder, holde seg fast under lastebilen de har smøget seg under. Vi blir med på flukten deres og oppdager at de har flyktet til … Norge. Vel framme krangler de. Gutten er lei av å flykte. Pappaen prøver å få gutten til å gå alene ut i den norske virkeligheten. Han vil ha mye større sjanser til å få bli i Norge på egenhånd…

Med et kamera som hele tiden er nært, for nært, det gjør alt uoversiktlig for oss, og ved hjelp av subjektivt kamera trekker Bawke oss inn i deres, flyktningenes, verden og situasjon. Vi blir med dem inn i Norge, og opplever Norge – og norsk asylpolitikk – utenfra. Å gjøre dette er faktisk et lite kunststykke.

Bawke er en uhyre effektivt og vellykket fortalt kortfilm, som også har et klart politisk budskap. Med små grep – som krangelen mellom de to om fotballkortene som sønnen vil beholde fordi de betyr så mye for han, mens faren tar dem, fordi de vil avsløre nasjonaliteten deres og gjøre det vanskeligere for sønnen å bli i landet – bygges fortellingen, og tilskuerens empati, effektivt opp. Fortellerstilen kan til dels minne om Michael Winterbottoms Into this world. Ved å gjøre abstrakte begrep som ”asylpolitikk” om til en historie om kjærligheten en far har til sin sønn, og om familier som må skilles, fører den oss følelsesmessig inn i problemstillingene. Bawke er også sterkt forførende (i positiv forstand) og følelsesladd i uttrykket – også i musikkbruken – uten å bli sentimental.

I Grimstad skilte den seg ut blant filmene i år, og var nærmest i en klasse for seg selv. Filmen vant Gullstolen for beste film, og mange andre priser (blant annet Publikumsprisen og Dramatikerprisen), ved Kortfilmfestivalen i Grimstad.

BESTE PRAKSIS

Regi: Helene Torp
Manus: Helene Torp
Prod: Helene Torp, 2004
DV/DV-Cam, 10 min

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen! For her det går fort i svingene. De store spørsmålene dukker opp på lerretet ved hjelp av en artistisk hånd. Konsentrasjonen må være på topp for å følge den enkle data-animasjonen, med de vanskelige spørsmålene og den noe utydelige skriften.

For hvordan skal man leve livet sitt? Kan vi eksperimentere oss frem til noen gode tanker eller sannheter? Vi kan vel i alle fall forsøke. For henger du med til slutten, har du kanskje reflektert litt underveis og funnet en slags tanke om hva det er som skjer med oss nettopp når vi ser en film som er eksperimenterende i formen og setter oss på prøve i kinosetet.

Helene Torp har satt oss på en slik liten prøve og klarer det til en viss grad. Setningene slynges mot oss i rask animasjon, både livsvisdom, klisjeer og reklameutsagn, står for kort på lerretet, og det blir umulig for tilskueren å lese hva som står der. Dermed blir det vanskelig å vite hva man skal hente ut av denne filmen. Men tanken er god, og spørsmål ved tilværelsen er det ofte grunn til å stille.

KSB

BLIND

Regi: Øyvind Hermstad
Manus: Øyvind Hermstad
Med: Finn Nordeum, Saidi Haugtredet, Henrik Vermegg, Frans H. Ullerø
Prod: Film- og TV-akademiet NISS, 2005
35mm, 1 min

Mannen fra finn.no reklamene på tv forteller oss her hvordan det kan gå hvis du er blind og har dårlige venner, eller venner som kanskje ikke følger så godt med.

Dette er slik en god 1-minuttsfilm bør være, lett og morsom, og med flere gode poenger underveis. Castingen fungerer utmerket og underholdningsverdien er høy. Så får vi håpe eventuelle dårlige venner som ser denne filmen kan ta litt lærdom, og at filmskaperen kommer tilbake med flere slike kort-korte filmer.

KSB

BLÅ HIMLEN BLUES

Regi: Helene Kjeldsen

Manus: Helene Kjeldsen

Animasjon: Ronald K. Hansen

Prod: Fredrik Kiøsterud for Schjærven Film, 2005

35 mm, 8 min

”Imperiet slår tilbake”

Det var skikkelig fint å høre Imperiet igjen. Med rytmiske og organiske bevegelser tar Helene Kjeldsen oss med inn i en animert drømmeverden over og under vann. Med isoleringsmasse og lær har regissørene laget figurer som animeres akkompagnert av Imperiets Blå himlen blues. Musikkvideoen har et melankolsk uttrykk, figurene er uttrykksfulle og de fungerer veldig bra i sin grotte- og drømmeverden.

De animerte grottefigurene med trommer på båter og flåter og drømmebildene under vann kombinert med den gode klipperytmen gjør filmen til en musikkvideo som får en til å huske at dette er en skikkelig bra låt. Det må man jo kunne kalle vellykket.

Filmen fikk kritikerjuryens pris for beste kortfilm.

BRICK VISION

Regi: Andreas J. Riiser
Manus: Andreas J. Riiser
Med: Gard B. Eidsvold, Cathrine Borkenhagen, Isak Sønstebø Bang
Prod: Pål Røed, 2005
HD, 15 min

Gjennom tablåer inne i grå klaustrofobiske kulisser uten vinduer, uten ord og med få bevegelser, nærmest som scener fra en teaterperformance, møter vi en mann som går rundt med en gardintrapp. Han har et langt slepende grønt slips rundt halsen. I truende situasjoner – når heisen ikke vil gå, når han kommer fem minutter for seint til jobben, på baren og når kommunikasjonen ikke fungerer i hjemmet – setter han seg opp på gardintrappa, med slipset hengende ned. Den virrende og usikre familiefaren virker nesten absurd helt til han knyter slipset opp i lampa utenfor leiligheten og henger seg hjelp gardintrappa. Her faller brikkene på plass for meg som publikum og symbolikken samles til en meningsfull handling som iser i nakken. Filmens stemmeløse rop om hjelp runger ut i kinosalen.

Regissør Andreas J. Riiser (f. 1979) har sin bakgrunn fra teater, produksjonsledelse, set- og lysdesign. Dette talentet er med på å gjøre filmen Brick Vision til en særpreget filmperle. Styrken til filmen er en indirekte og visuell fortelling. Det finnes få ord i den alvorlige krisesituasjonen Riiser forteller om. Det stilistiske er her gripende i stedet for overflatisk og pretensiøst.

Filmen har en befriende intelligent vending til slutt. Når faren har hengt seg, uten av stand til å handle, kommer hjelpen løpende. Sønnen finner faren utenfor døra – som holder seg fortvilet i slipset for ikke å dø. Kona og naboen styrter til og redder den stakkars mannen. De snakker. Jeg som publikum får puste igjen. Livet kan starte på nytt. Han er jo elsket. Dette er virkeligheten.

Et helt annet apropos til denne filmen var at den blir vist på HD istedenfor 35mm. Et teknisk eksperiment på kortfilmfestivalen som gikk bra.

ICe

CLOSEWORK

Regi: Kristoffer Metcalfe
Manus: Kristoffer Metcalfe og Kristofer Hivju
Med: Kristofer Hivju Marten, Solem Espen Høyner
Prod: Kristoffer Metcalfe, 2004
DigiBeta, 8 min

Dette er en viktig kortfilm. En film om kommunikasjon og en film om seksualitet og en film om å være handikappet.

Regissør Kristoffer Metcalfe tar oss med til en seng på et behandlingshjem. Overvinklet, rett over den multihandikappede gutten sitter en velmenende mannlig pleier og spiller gitar. Han er kul og hyggelig. Men responsen fra unggutten er et spytt opp i ansiktet hans. Et ikke-verbalt nei. Pleieren tar med unggutten i butikken. Han spør ikke om pasienten vil ha noe og blir møtt med at gutten river ned varer. Etter et nytt spytt i ansiktet i det grå og triste rommet er det ut på tur med rullestolen igjen. Denne gangen kjøper pleieren pils og pornoblad. Når pleieren, for å få responsen han forventer, ringer en call girl, når kommunikasjonsovergrepet sitt klimaks. Gutten ligger sårbar og naken i senga. Den søte jenta begynner å kle av seg og tar hånda hans mot brystet sitt. – Ikke vær redd. Men det er tydelig at han ikke vil. Spenningen blir utløst med et spytt igjen. Pleieren reagerer med sinne, men nå vender filmen. Pasienten tar tak i pleieren og holder han fortvilet mot seg. Kameravinkelen forandres. De to mennene blir jevnbyrdige. Kommunikasjonen kan starte uten at pasienten må spytte for å si nei. I neste scene er pasienten påkledd og sitter sammen med pleieren i en koselig peisestue. Det er befriende å høre at pleieren endelig ser i bladet sammen med unggutten og spør: – Liker du den dama, eller den?

Egentlig synes jeg det er unødvendig at vi som avtoning hører i telefonsamtale mellom pleier og «det offentlige» at han skal klare 6-uker til med pasienten. Det er da ikke dette som er poenget med filmen? Filmen er tett og godt fortalt på en lun og humoristisk måte. Skuespillerne er troverdige og regissøren behersker filmmediet godt med meningsfulle kameravinklinger og presise klipp. Tør du å være mer kontroversiell neste gang, Metcalfe?

ICe

DET ER IKKE SÅ LETT

Regi: Erik Pirolt

Manus: Erik Pirolt

Med: Aleks Blom, Preben Holst

Prod: Erik Pirolt 2005

DV/DV-Cam, 6 min

En mann tar med en ”date” hjem. Mens han lar henne vente ute i trappa (?), lager han middag til henne. Han steker ståpikken sin, kutter den av, og serverer den til henne. Som pølse. (Sammen med en potetstappe som han forhåpentligvis har laget ut fra mer tradisjonelle råvarer). De begynner å spise, men når hun forstår hva han har gjort, kaster de begge opp maten og hun syr han en ny en av oppkastet deres…

Ja, selvfølgelig synes vi det er ekkelt å se dette på film, uansett hvor lite troverdig det er gjennomført. Men det blir vel ikke noe spesielt subversivt eller grensesprengende av den grunn? Jeg går ut fra at dette skal være en veldig symbolsk film, men jeg klarer ikke å finne dybdene i denne filmen. Eller forsøker den seg på surrealisme? Selv om blant annet dialogen tydeligvis er spilt inn baklengs (og hvorfor i alle dager har de valgt å gjøre det?), og slik gir filmen et snev av ”det eksperimentelle”, blir dette egentlig dessverre ganske tradisjonelt, pubertalt og konvensjonelt. Og temmelig platt.

DET HÄR ER BRA FÖR DIG

Regi: Jaqueline Forzelius
Manus: Jaqueline Forzelius
Med: Jaqueline Forzelius
Prod: Jaqueline Forzelius, 2004
DV/DV-Cam, 8 min

Dette er ikke filmen for deg som har problemer med å se på folk som griser med maten sin. For her grises det med mat. Med kirsebærdrikkeyoghurt for å være presis. Samtidig foregår en dialog med – og rett mot – kamera. Skal det være litt middag?

Tonen i filmen er ganske aggressiv, det hersker ikke fryd og gammen ved matbordet, og vi får, gjennom kamera, en real skyllebøtte etter hvert som kvinnen foran kamera blir mer og mer oppgitt over den fiktive personen på andre siden av bordet. Og etter hvert som denne kvinnens frustrasjoner øker, blir det mer grisete på borden og i ansiktet hennes.

Ikke vet jeg hva som er så fint med å grise med mat foran et kamera, men noe må det være. Her kommer dialogen, og poenget som kan ligge i den, litt i skyggen av drikkeyoghurten. Spørsmålet man stiller seg til slutt handler ikke om situasjonen kvinnen agerer, men mer hvorfor hun gidder å sitte der og grise.

KSB

DE VANSKELIGSTE ORDENE I VERDEN

Regi: Simen Alsvik

Manus: Lasse Nederhoed

Med: Axel Hennie, Ane Dahl Torp

Prod: NRK, Norsk filmfond 2004

35 mm, 3 min

”Han” skal av sted til militæret og venter på bussen for å dra. ”Hun” kommer løpende dit, for å fortelle han noe viktig, utrykke sine sterke, indre følelser. Men hvordan si de viktigste og dypeste ordene i verden, uten at det bare blir klisjeer?

Nå tror jeg ikke at denne filmen prøver å si noe viktig om kommunikasjonssvikt eller klisjeer og kommunikasjon. Det er vel heller enn film som velter seg i en stor klisjé, med en liten ironisk snert til den samme: ”den store avskjedsscenen med følelsesladd musikk (her: Savoys ”Velvet”). I denne lille filmen roter scenen seg dessverre helt til for de involverte og blir tåpelig og latterlig og tafatt i stedet for lidenskapelig…

Å leke med denne følelsesladede scenen er jo i utgangspunktet en god idé til en morsom kortfilm. Men som poengfilm er her selve ideen ikke utført – eller bygget opp – morsomt nok til at dette funker. Med all velvilje klarer jeg ikke å tro på at han f eks skal si ”samma” for første gang i akkurat denne settingen, og at de tross alt ikke skal kjenne hverandres måter å uttrykke seg på…

Filmen er ellers flott fotografert, og oser generelt profesjonalitet og fullfinansiering. Og Axel Hennie og Ane Dahl Torp spiller godt, men de har ikke så mye – eller rett – materiale å spille på.

DICE

Regi: Øystein Karlsen
Manus: Øystein Karlsen
Med: C. Jay Ranger og Ewa da Cruz
Prod: Claes Bjerkman, 2005
DigiBeta, 7 min

I 1969 skrev Luke Rhineheart The Dice Man, som handler om en psykolog i New York som avgjør absolutt alle valg i livet ved hjelp av terningen. I Dice er det hovedpersonen Carolyn som har adoptert samme handlingsmønster.

Carolyn er besatt av terningene og av tanken på hevn etter at hun (mest sannsynlig) er blitt uskyldig fengslet for å forsøke å forgifte mannen sin. I møte med sin tidligere manns nye kone, en ti år yngre kvinne, er det fortiden som styrer samtalen. De to sterke kvinnene kjemper mot hverandre, men til slutt er det Carolyn som trekker det lengste strået etter å ha fått hjelp fra terningene.

Dice baserer seg i stor grad på dialogen mellom de to hovedpersonene, men lyden på dialogen er noe utydelig og filmen taper nok litt på at det er vanskelig å følge med i samtalen. Filmen klarer likevel å bygge opp en tett stemning, der vi skjønner at hovedpersonen Carolyn sitter inne med mange frustrasjoner. At sentrale valg hun tar avgjøres ved hjelp av terninger gjør også at vi fascineres av karakteren, selv om terningene kanskje kunne fått en enda større rolle. Muligens er det for få valg i akkurat denne historien. Avslutningen har mange ”punch-line”s, pistolen trekkes av, avskjedsbrevet er skrevet, flasker knuses og pistolen hives. Kanskje blir det litt for tydelig?

Filmen er ellers proft gjennomført, og lekker å se på. Regissør Øystein Karlsen uttalte at de som har likt Dice best, er rødvinsdrikkende kvinner i overgangsalderen, kledd i batikk. Ikke alle kan skryte av å ha en så spesifisert målgruppe…

KSB

DRØMME KAN DU GJØRE SENERE

Regi: Thomas A. Østbye

Manus: Thomas A. Østbye

Med: Sherzad Abobaker Omar

Prod: Thomas A. Østbye, 2005

HD, 6 min

”Uten særlig tilknytning”

Sherzad Abobaker Omar er kurder i Norge uten særlig tilknytning. Han kom i 1999 og har siden levd i Norge uten rettslig status og menneskerettigheter, men med midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse. Stortinget ville gjøre noe med dette og innførte i juni i år en forskrift som gjør at de kurdere som kom i 1999 og som har ”særlig tilknytning” kan få lov å søke om fortsatt opphold og arbeidstillatelse i Norge. Det er imidlertid lagt særlig vekt på at oppholdstid som er opparbeidet gjennom midlertidige tillatelser ikke er tilstrekkelig til at man får en ”særlig tilknytning til riket”. Dermed havner denne gruppen kurdere i Norge i en slags ”Catch 22”-situasjon. Sherzad Abobaker Omar har i tillegg vært maksimalt uheldig og blitt syk sånn at han ikke kan jobbe. Han fikk hjertetrøbbel i februar. Han har ikke rett på sykepenger eller uføretrygd. Han har bodd i Norge i 6 år, jobbet i norsk bedrift i 3 år og betalt halvannen million i skatt til den norske stat.

Mange kurdere fra Irak har nå vært i Norge i snart fem år uten å ha hatt en ordinær arbeids- eller oppholdstillatelse. Fra flere hold har det blitt reist spørsmål ved om ikke det lange oppholdet i Norge for denne gruppen innebærer at de har fått en tilknytning til riket som tilsier at det bør innvilges tillatelse etter utlendingsloven.

Etter departementets vurdering bør man opprettholde dagens praksis ved behandlingen av søknader fra kurdere fra Irak. Det vil si at den oppholdstid som denne gruppen har fått i Norge på bakgrunn av den midlertidige tillatelsen, ikke er tilstrekkelig til at det foreligger en ”særlig tilknytning”.

Det er foretatt en individuell helhetsvurdering i alle sakene, og noen har etter denne vurderingen blitt innvilget ordinære arbeids- og oppholdstillatelser på grunnlag av ”sterke menneskelige hensyn”. Sherzad Abobaker Omar tenker at hans hjertesvikt og operasjon kan hjelpe han i å få midlertidig arbeidstillatelse på grunnlag av ”sterke menneskelige hensyn”. Altså sykdom. Etter 1 time og 20 min i telefonen med Utlendingsdirektoratet går det klart fram at han faller mellom to stoler og må fortsette å være både stats- og rettsløs.

Stillbilder viser en mann i et sykehusrom som sitter på en stol og snakker i telefonen.

Filmens form gjør at informasjonen kommer klart fram. Alt som sies på telefonen kommer også opp nederst i bildet som tekstlinjer. Det gjør det til en modig film som på en fin måte forteller en viktig historie om en virkelighet vi ikke til vanlig tenker så mye på.

Den nye forskriften har satt mange Kurdere i en vanskelig situasjon. Det er nesten sånn at man kunne ønske regissøren har tatt noen polemiske grep for å få fart på historien. Men man skjønner fort at sånn er det ikke. Dette er virkeligheten.

Det eneste Sherzad Abobaker Omar kan være virkelig glad han ikke har særlig tilknytning til er vrange telefondamer!

Ryktene om at filmen fikk nei til støtte fra Filmfondet fordi den var for aktuell virker meget merkelig, men sikkert en del av virkeligheten det også.

Filmen er nominert til Amanda.

DØDSELGEN

Regi, manus,prod: Marthe Thorshaug, 2004

DV/DV-Cam, 14 min

Under Kortfilmfestivalen ble filmen Dødselgen mye diskutert. Den ble et hett tema, en ”snakkis” ved mange måltider og i pausene. Er dette en dokumentar eller en fiksjon? Sprenges grensene ved at de to genrene blandes, uten markører, slik at vi mangler muligheter til å skille mellom de materialtypene filmen blander? Eller er dette bare formløst kaos?

Innledningsvis i filmen forteller en voice-over at mennesket alltid har hatt et ønske om å kontrollere naturen, og den leder vår oppmerksomhet mot viltgjerder og viltoverganger samt mot mennesker som er ekstra fascinerte av slike områder der biler og elger kan møtes. På billedsiden blandes bilder av biler som kjører på elgattrapper og tilsynelatende autentiske opptak av elg i slike viltoverganger med trafikk, med bilder av en mann og en kvinne som oppsøker et slikt sted. Denne parallelle strukturen får imidlertid ikke noen narrativ sammensmeltning eller avrunding. Lokker de elgene til seg, forsøker de å skremme dem bort, eller hva gjør de her egentlig? De siste bildene er tilsynelatende autentiske opptak av en bil som kjører på en elg, og politi som avliver en skadet elg.

Uklarhet kan være en viktig og fruktbar kunstnerisk strategi, som skaper ekspressivitet. Genre- og materialblandinger kan skape spennende effekter, i collagens møte mellom ulike elementer. I Dødselgen mangler imidlertid både en kunstnerisk forløsning og en vilje til rytme og form, som gjør at filmen til slutt blir et skuldertrekk istedenfor en provokasjon. Fiksjon eller dokumentar? Spørsmålet mister etter hvert sin betydning, og løser seg opp på samme måte som filmen.

EN FILM OM Å SE UT AV VINDUET

Regi: Trine Vollan

Manus: Trine Vollan

Med: Susanne Utsig, Per Vollan, Eli Vollan, Ove Hokstad, Nils Hartmann m.fl.

Prod: Trine Vollan, 2004

DV/DV-Cam, 1min.

I ett minutt følger vi observasjoner gjennom vinduer, både sett innenfra og utenfra. Regissøren kommenterer de vi ser gjennom sitt vindu mot bakgården, og personene er alle noen regissøren har et forhold til, naboer hun kjenner litt av historiene til. Kommentaren blir stykket opp av en sang fra Dum Dum Boys, som lager et fint brudd med den personlige stemmen.

Stilen er enkel, med brå og urolige bilder, og skaper akkurat den stemningen som det å se ut av et vindu gir. Filmen er personlig og lun, og det er lett å identifisere seg med den kontemplerende handlingen vi alle bedriver fra tid til annen, men som ikke alle lager film om.

AHI

EN STEINBITS SISTE SUKK

Regi, manus, animasjon: Petter Napstad

Prod: Norland kunst- og filmskole, 2004

DV/DV-Cam, 1 min

En steinbit sitter i sitt hjem undervanns, i en fint innredet stue, og koser seg med et måltid som skal vise seg å bli hans siste. Det er, som fiskerne sier, opp til fisken å bite på kroken, men den er selvfølgelig ikke nødvendigvis klar over dette selv… En morsom liten poengfilm, fint tegnet i svart/hvitt og effektivt fortalt. Kort og godt.

FRENCH LESSON

Regi: Nic Osborne
Manus: Siri Helene Müller
Med: Siri Helene Müller

Prod: Brede Hovland for You Are Here, 2004

DigiBeta, 4 min

I French lesson får vi en oppvisning i det vi alle savner mest en gang i blant, nemlig lidenskap og nærhet fra et annet menneske. I filmen får vi se hva man kan gjøre når det ikke er noen der fysisk, og det er ingen grenser for hva kreativitet og en blazer kan kompensere for. Til fransk musikk og koreograferte bilder blir vi tatt med på en dans med følelser og fantasi som kulminerer der man vanligvis ender opp med partneren, nemlig foran fjernsynet!

AHI

GJØKEREDET

Regi, manus: Hanne Stenshorne

Animasjon: Hanne Stenshorne og Paul M. Lundø

Prod: Film- og TV-akademiet NISS, 2004

DV/DV-Cam, 2 min

”Ko-ko”

Gjøkeredet er en animasjonsfilm om livet i et gjøkur og kampen for gjøkens tilværelse. Gjøken legger normalt eggene sine i andres rede og får andre til å klekke ut avkommet sitt. I denne filmen bor gjøkene sammen og vi er med denne gjøkefamilien i deres liv inni gjøkuret, fra fødsel til første gang de skal gå ”planken” og si koko. Gjøkuret er jo som vi alle vet (?) i ferd med å bli utkonkurrert av alarmklokken med radio. Nettopp.

Filmen mangler mye både fortellermessig og animasjonsmessig. Riktignok er ideen ganske morsom, selv om den overtydelige voice-overen tar luven fra alt som kunne vært subtilt og underliggende. Også det lett flaue ordspillet på den norske tittelen av One Flew over the Cuckoo’s Nest mangler substans og sammenheng i filmen, kanskje bortsett fra der gjøken blir stengt inn i uret? Denne filmen mangler mye, men regissøren går første året på Film- og TV-akademiet i Oslo. Det er fint å vite at hun har noen år igjen.

HERE AFTER

Regi: Inger Lise Hansen, Paddy Jolley, Rebecca Trost
Manus: Inger Lise Hansen, Rebecca Trost, Paddy Jolley

Prod: Hansen Trost, Jolley Forkin/Zanzibar Film, 2004

35 mm, 12 min

Hva skjer når menneskene har forlatt boligen og elementene begynner å bryte ned? Det er spørsmålet denne installasjonsaktige filmen stiller seg. Her opplever vi en animert dance macabre i svart-hvitt hvor det lekes med hvordan etterlatenskapene i boligen lever sitt eget liv etter ”døden”. Det er som om vi ser noe vi ikke skal se, og det gir filmen en underholdende verdi som gjør at man sitter med et underfundig smil etterpå.

AHI

THE HOMOLULU SHOW

Regi: Frank Mosvold

Manus: Frank Mosvold

Med: Bjørn Sundquist og Per Chr. Ellefsen

Prod: Frank Mosvold, 2004

35 mm, 1 min.

To av Norges største mannlige skuespillere slår seg her sammen for å fremstå som et gift homsepar i et samfunn hvor de heterofile er den marginaliserte gruppen. Den ene mener heterofile er motbydelige mens den andre mener de bør ha samme rettigheter som de selv.

Med et kjærlig kyss viser de at kjærligheten er størst, og filmen ble også laget for å promotere homofilt partnerskap i en amerikansk tv-kampanje. Den står seg kanskje godt i en amerikansk kontekst, men alene synes jeg filmen blir litt tannløs. Ideen om Homolulu kan være et spennende utgangspunkt for en lengre film, og det blir spennende å se hva Frank Mosvold finner på neste gang.

AHI

HYTTA

Regi: Severin Eskeland
Manus: Severin Eskeland
Med: Berte Rommetveit Jonas Lauritszen

Prod: Helene Preus, 2004

DV/DV-Cam, 25 min

Alt ligger til rette for en hyggelig hyttetur hvor Nora skal slappe av og Jonas skal skrive novelle, men historien blir annerledes når Jonas finner en tysk soldathjelm og Nora begynner å lese i bestemors dagbok. I beste Blair Witch Project-stil med imponerende effekter hjemsøkes snart paret av spøkelset til en tysk soldat som bestemor angivelig bedro bestefar med, og som bestefar til slutt drepte. Til tross for dette spennende plottet faller filmen igjennom med for tynt skuespill og løs redigering, men underholdningsverdi har den!

AHI

”IDYLL”

Regi og manus: Therese Jacobsen

Med: H. Jacobsson, E. Fidjestøl

Prod: Apecosmonautene 2005

Super-16 mm, 13 min

I et stort, gammelt hus har den unge kvinnen Agnes dekket på til to ved middagsbordet, og går omkring fra rom til rom og venter på den som skal komme. Fragmenter av minner fra en lys sommerdag trenger seg plutselig på, minner om en ung mann og en ung kvinne på bryllupsreise. Det er sommer, det er finvær, de er forelsket og de suser av sted i en bil langs svingete fjellveier. Under en liten rast skriver hun – Agnes – postkort og forteller om hvor lykkelig hun er, så lykkelig at hun skulle ønske tiden bare kunne stanse. Ønsket blir plutselig – men også tragisk – til virkelighet, i det hun kjører bilen deres utfor et stup. Fragment for fragment setter minnene fra denne turen sitt preg på stemningen i huset hun befinner seg i, tingene rundt henne varsler nå om ulykke og død.

I Therese Jacobsens siste film ”Idyll” forflyttes vi fram og tilbake i et subjektivt minnefelt bestående av symboltunge tablåer i ulike tidslag. Hver detalj er betydningsfull, hver og en av dem er et tegn. Vi forstår at det finnes et nå og et da i historien som fortelles, men nyanser av disse to tidene gjør framstillingen sammensatt. ”Idyll” er estetisk sett en vakker film. De vakre tablåene har riktig nok alle sammen en urovekkende side, og til tider tangerer de også det groteske. Dette gjelder blant annet filmens åpningssekvens, der vi ser et forlatt middagsbord med markspist mat og bloddråper spredt utover, før vi får et kort glimt av bena til en kvinne som ligger på gulvet. Denne scenen, som jeg synes jeg kan spore en inspirasjon fra fotografen Cindy Sherman og hennes Disaster-serie fra slutten av 1980-tallet i, setter stemningen som varer filmen igjennom.

De estetisk vakre tablåene til tross – denne filmen er ikke blant de beste Therese Jacobsen har laget. I ”Idyll” presenterer hun for første gang en film med en klar og tydelig fortelling. Selv om hendelsen som danner kjernen i fortellingen er tragisk, paret som ender utfor veien, klarer ikke Jacobsen – selv med sin visuelle stilsikkerhet – helt å unngå at denne historien framstår som lett patetisk, og at dette i sin tur reduserer den kompleksiteten som finnes i sekvensene om Agnes i huset. Jeg kan ikke si annet enn at jeg håper Therese Jacobsen i sin neste film heller forsøker å videreutvikle stilen og strukturen som vi kjenner fra filmer som Peel OFF (2002) og Fear LESS (2003), enn å arbeide videre innenfor en så klar narrativ ramme som det vi finner i ”Idyll”.

I HIMMELEN SOM PÅ JORDEN

Regi: Sven Østgaard
Manus: Trond Tønder og Sven Østgaard
Med: Are J. Rødsand, Hallbjørn Rønning, Harald Brenna, Per Ivar Walslag, Geir Engen Hansen, Pia I. Larsen, Ivar Gafseth
Prod: Erling Normann, 2004
35 mm (1:1,85), 5 min

I denne en-episoderen, tar regissør Østgaard med oss til en parodi på astrofysisk forenings møte med UFOer. På ei hytte i Hessdalen, «nordens Bermudatriangel» fører formannen, med presteaktig autoritet, kulepennen lenger og lenger ned mot kartet for å forklare hvor UFOen vil lande. Han merker ikke at tiden stopper, at medlemmenes måleapparater uler og overhører protestene. Mannen, som på T-skjorta si erklærer at han har møtt Seljordormen, blir hetset med at «Seljordsvannet er for tapere». New-age damas følerier blir feid til side. Når pennen treffer kartet på hytta, kommer Kort-kort-filmens uunngåelige plot. Den samme kulepennen treffer hytta ovenfra himmelen. Regissøren bruker enkle visual-effekts, men det fungerer i denne humoristiske parodien. Tittelen faller på plass. Og isteden for at filmen svever ut i verdensrommet med et lite trekk på smilebåndet, blir jeg sittende å tenke på hvordan vi selv er med på å skape UFO-fenomenet. Kanskje filmen i all sine lokalrevyaktige enkelthet er litt snedig?

ICe

IKKE VERDT DET

Regi: Lilja Ingolfsdottir, Sara Eliassen

Manus: Sara Eliassen, Lilja Ingolfsdottir

Med: Laura G.

Prod: Jeremy Campbell for Balfe Campbell Productions, 2004

35 mm, 1 min

Med kjente virkemidler fra reklamens verden argumenterer denne lille filmen mot presset konsumenter kontinuerlig utsettes for fra produsenter som konkurrerer om å gjøre livet vårt bedre, spesielt kvinnens. Med kontraherende bilde og lydspor blir Ikke verdt det et innlegg for å tenke selv istedenfor å følge strømmen, og den passer godt inn i Adbuster-bevegelsens kamp for et mindre stereotypt samfunn og globalisert verden.

AHI

I MORGEN

Regi: Leiv Igor Devold

Manus: Stanislaw Orzel og Leiv Igor Devold

Med: Lukasz Crzuszcz, Beata Bandurska

Prod: PWSFTviT 2005

35mm, 11 min.

Leiv Igor Devold er representert med to filmer ved årets Kortfilmfestival, en dokumentar og en fiksjon. I morgen er fiksjonsfilmen som forteller historien om en ung mann – en baker – som har et ønske om å bryte med livet han lever i den lille byen han bor i, og å flykte sammen med kvinnen han er forelsket i og som han har et forhold til. Hun er eldre enn ham, hun er gift, og ser dessverre ikke situasjonen slik han gjør det. Det hele ender til slutt med at han drar fra byen alene, uten henne.

Med effektive fortellermessige grep og gjennom stilsikkert kameraarbeid presenterer Devold en solid filmfortelling om en ung manns oppbrudd. Bildene er vakkert komponerte, fargene er vel avstemte, miljøene godt skildret.

I morgen er Devolds andreårsfilm som student ved filmskolen i Lodz. Filmen utmerker seg som et godt stykke håndverk, og den gir tydelig uttrykk for en filmskaper med en bevissthet om hva han gjør, og hva han vil. Jeg mener det vil være svært merkelig om vi ikke får se flere filmer signert Leiv Igor Devold i årene som kommer.

IRMA UT I VERDEN

Regi og manus: Itonje Søimer Guttormsen

Med: Elise Dingstad, Christian Petersen, Terje Ragnes, Kari Ostad m. fl.

Prod: Itonje S. Guttormsen for iFilm 2005

DigiBeta, 10 min

Irma reiser hjemmefra for å bli misjonær, og som trøst og støtte tar hun med seg den lille hvite skjødehunden sin. Det går ikke lang tid før Irma møter motgang. På bussen som skal ta henne med ut i verden får en av passasjerene en allergisk reaksjon av hunden, og Irma får beskjed om å gå av på neste holdeplass. Det viser seg å være en liten småby. Det hun ikke vet er at der ligger det et eventyr og venter på henne. Hvor spennende slike eventyr enn er: de har alle en slutt, og Irmas eventyr ender med at hun plasserer hunden sin i en hundegård og drar videre alene med neste buss. Småbyens forsøk på å lede misjonærrekrutten ut i fristelse viser seg bare å være delvis vellykket.

Den lett bisarre historien om Irma er lagt til et filmunivers som synes sterkt inspirert av David Lynchs estetikk, og tilsynelatende ikke helt uten påvirkning fra Dennis Potters verdener heller, slik vi kjenner dem blant annet fra tv-dramaene The Singing Detective og Lipstick on Your Collar. En film med en småby der ting ikke helt er slik som de ser ut til å være, hotellresepsjoner i rød fløyel, mystiske nøkler, hukommelsestap og absurde sang- og dansenumre – Itonje S. Guttormsen har med en rekke elementer man drar kjensel på i denne ti minutter lange kortfilmen.

Selv om det er helt tydelig at det er en gjeng dyktige folk som står bak Irma ut i verden, kan ikke resultatet sies å være helt vellykket. Den fungerer godt som en stiløvelse, men å lykkes med å ta i bruk en slik særegen stil til å skape sin egen film, vil jeg mene nærmest er en umulighet. Av den grunn er det også svært vanskelig å se filmen som noe annet enn en pastisj. Itonje S. Guttormsen har imidlertid utvilsomt et talent for det å lage film, det skinner igjennom i produksjonen, men jeg mener at hun vil kunne utnytte dette talentet bedre dersom hun i større grad satser på å utvikle et eget uttrykk. Hun vil ganske sikkert – som Irma – komme lengre dersom hun forlater den følgesvennen hun har hatt og drar videre i verden, alene.

IT GOTTA COME STRAIGHT DOWN FROM CHAOS AND STRAIGHT UP FROM HELL

Regi: Morten Magnus
Manus: Morten Magnus
Med: Mirejam Shala og Magnus Engstedt
Prod: Film- og TV-akademiet NISS, 2004
DV/DV-Cam, 20 min

«Go to the beat» med Martine og Mirejam fra 2000 burde være kjent for en del P3-lyttere. Nå har Mirejam Shala blitt sammen med den
svenske metallmusikeren og kunstneren Magnus Engstedt, og de kaller seg Fox’n Wolf. Musikken deres er alt fra elektro til hiphop til punk
og Fox’n Wolf har oppnådd en viss kultstatus.

I denne rytmiske dokumentaren blir vi med dem på tur, vi spiser pølser, spiller inn musikkvideo, lager musikk, spiser kjøtt, er på konsert og får et innblikk i hvordan Fox’n Wolf lever. Formen på filmen følger musikken og bærer preg av innfallsmetoden og behovene i nuet hos hovedpersonene. Reven og ulven er rovdyr og Fox’n Wolf følger de dyriske instinktene og behovet for mat og sex. Duoen er perfeksjonister, de gjør alt selv og de virker til tider som om de sliter med å ha med seg kamera hele tiden. Men også det motsatte hender, å ha kamera tilstede får også frem tanker og ideer.

Filmen er uoversiktlig i formen og man kan lure på om den fremstiller konseptet Fox’n Wolf eller de virkelige menneskene. I tillegg til intervju med
hovedpersonene uttaler en rekke mennesker seg om Fox’n Wolf, både Peaches, Chicks on Speed og Chloe Sevigny roser duoen opp i skyene. Et fint grep for å vise litt mer hvor i terrenget musikken deres befinner seg.

Totalinntrykket av filmen er nok dessverre litt for sært til å nå inn til alle, men for spesielt interesserte er dette en liten godbit. Filmen vant Terje Vigen prisen i Grimstad.

KSB

IT IS NOT SOUND

Regi: Trista Namo & Fel Roch

Manus: AKFF!

Prod: AKFF!, 2005

DigiBeta, 5 min

En magisk og mørk fortelling fra Namo & Roch. En imponerende sikkert gjennomført kort musikkfilm med særegen stil. Visuelt oppfinnsomt og en fryd for øye. Det er magiske forestillinger om en profet som vandrer gjennom sorgens hav for å bringe lys til de fortapte sjeler.

Selv om det er en undergangsprofeti som går i oppfyllelse i den løst narrative fortellingen, klarer kunstnerparet Namo og Roch å håndtere denne tangeringen mellom religion og metall med verdighet og respekt. De beskriver det karikert og med groteske overdrivelser. Med en kynisk utnytting av religiøse symboler klarer de også på en elegant måte å si mye om tradisjoner i norsk metall. Dette må jo være visualiseringen av Dantes Inferno? Det funker i hvert fall som satan.

JAKTEN

Regi: Frode Klevstul

Manus: Frode Klevstul

Med: Anthony West

Prod: Frode Klevstul, 2004

Beta SP, 2 min

En liten, rar og ganske fin film om kroppshysteri. Forskjellige mennesker står med ansiktet vendt mot kameraet og forteller oss som ser på hva de skulle ønske de hadde eller ikke hadde av kroppslig karakter. En sier f eks at han ønsker seg større muskler. Da får han klistret på seg utklipp av mannemuskler fra glossy magasiner. Resultatet blir at kroppen med de påklistrede musklene ser veldig rar og komisk ut. Den reklameaktige teknikken fungerer bra som en understreking av at endring av kroppsdeler, det være seg muskler, lepper, lår og pupper er overfladiske endringer og at resultatet ofte bare ser litt feil ut.

Reaksjoner kan være at dette er en litt enkel film som både er belærende og politisk korrekt. Hvem er det som ikke mener at det er tull å ikke være fornøyd med den kroppen man har?

Regissøren har et sterkt ønske om å si noe om kroppshysteriet. Men samtidig sier han noe om at det er mange som har et litt annet perspektiv på livet. Det syns jeg han klarer å få fram i sluttpoenget. En mann i rullestol kommer fram i bildet og vi skjønner at han har hørt alle våre ønsker om større muskler, lepper, pupper og mindre lår. Og da i all sin enkelhet løftes perspektivet litt. Jakten på det perfekte ytre er ikke like viktig for alle og det er fint med en vekker av og til.

JEG HÅPER DENNE BOK HER BLIR FULL AV MINNER

Regi, prod: Christian Isak Isaksen, 2004

DV/DV-Cam, 5 min

Christian Isak Isaksens korte film med den lange tittelen Jeg håper denne bok her blir full av minner, er en audiovisuell minnebok, der regissøren minnes sin mor. Den åpner med et bilde av en minnebok, og filmen selv blir en minnebok i filmform, om det 55 år lange livet til Mette Isaksen.

Som en minibiografi i stillbilder følger vi hennes liv, fra barnebilder og adopsjonspapirer til fotografier av familie og egne barn. Plutselig kommer et bilde der hun ligger uten hår i sykesengen, og vi vet at livet har tatt en drastisk vending. Serien av frosne øyeblikk og minner som utgjør bildesiden kommenteres og utdypes av musikk og lyd: pennen skraper over papiret, musikken fra en fest. Denne akustiske dimensjonen fyller ut bildene, og gir dem et rom og en dybde, en resonans utover det personlige og private.

Jeg håper denne bok her blir full av minner er en enkel og presis film, med en vel avstemt kombinasjon av lyd og stillbilder. Melankoli og smerte har fått beundringsverdig avstand, i en vakker liten film om et liv som ble revet bort så altfor tidlig.

JOURNALISTEN

Regi, manus: Leiv Igor Devold

Foto: Radoslaw Ladczuk

Prod: PWSFviT, 2004

35mm [1:1,85], 8 min

Portrettdokumentaren viser et skarpt tverrsnitt av et liv; fanger inn et menneske i dets levende nå. I motsetning til filmbiografien, som skildrer et lengdesnitt fra fødsel til død, er portrettdokumentaren et bilde av et menneske i dets nåtid. Leiv Igor Devolds Journalisten er en imponerende film, i all sin enkle og upretensiøse skildring av et menneske. Det er en film som viser et menneskes verdighet på en vakker og gripende måte.

Devolds film er et portrett av den 68 år gamle journalisten Andrzej Krzysztof Wroblewski. Han er en kjent politisk kommentator i Polen, i magasiner og radio, og han har stått i begivenhetenes sentrum i sentrale politiske omveltninger i nyere polsk historie. Hans liv har, som i så mange journalisters tilfelle, vært preget av en hektisk og oppdrevet rytme, med mange dramatiske hendelser og tette deadlines. Han som imidlertid alltid var så rask har imidlertid blitt rammet av Parkinson, og i dag går alt svært langsomt. Fremdeles går han til redaksjonen, men han vet at det ikke vil vare. Om døden sier han bare: ”Jeg er klar.”

I Journalisten blandes stillbilder fra Wroblewskis liv med scener fra hans dagligliv i dag. Filmen har en presis rytme, og er upåklagelig håndverksmessig sett. Filmen handler først og fremst om verdighet, og viser Wroblewski på en verdig måte. Journalisten er en film i en velbrukt, men vanskelig genre. Devold løser imidlertid oppgaven på en imponerende måte, med en vakker og gripende film.

KAMPEN OM TELLEMÅTEN

Regi: Lasse Nederhoed, Sverre Galgum

Manus: Håkon Bolstad, Lasse Nederhoed

Prod: Lars Hognestad for Dropout Productions 2005

DV/DV-Cam, 7 min

Det er mange måter å nærme seg Historien på. Denne hundreårsvåren har ironi og humor vært den fremste strategien i audiovisuell historieformidling, mest tydelig i seriene Drømmen om Norge på NRK og Alt for Norge på TV2. Spesielt i den sistnevnte har historiens wunderkammer av pussige episoder og holdninger, arkivfilm av rare og morsomme historiske glimt, vært et skattkammer for ironiske filmskapere som ser på historien som noe eksotisk og komisk. Historien er et fjernt land, med dunkle forbindelser til samtiden. Kampen om tellemåten har mange likhetstrekk med disse seriene, men tar tematisk sett et mer snevert utgangspunkt i én historisk episode.

Den 1. juli 1951 ble en språklig reform satt i verk i Norge. Mannen bak var telegrafdirektør Sverre Rynning Tønnesen. Siden 1946 hadde han hatt en visjon om at tellemåten skulle endres, fra ”seksogførti” til førtiseks”, og i 1951 fikk det sitt offisielle vendepunkt. Historien om denne reformen, som ikke ble noe stor umiddelbar suksess, rulles opp i Nederhoed og Galgums syv minutter lange film, på en upåklagelig profesjonell måte. Den pussige historien om en lingvistisk reform blir til en liten humoristisk historieleksjon om vår opptatthet av språket og om hvordan språk ikke lar seg dirigere av statlige reformer.

Selv om det er en morsom og effektiv film, som også maner til ettertanke, skulle jeg imidlertid ønske meg litt mindre ironi, og litt mer sammenheng og alvor, i filmer som dette. Først da kan man virkelig lære av historien.

KARSK

Regi, manus: Øyvind Hermstad

Foto: Nini Bull Robsahm og Øyvind Hermstad

Prod: NISS, 2004

DV/DV-Cam, 10 min

Karsk er en liten dokumentar om et sterkt tema. Vi er i Trøndelag, og det er den trønderske drikkekulturen og hjemmebrenten som står i fokus. Etter en rekke bilder av overstadig berusede folk, presenteres vi for en ”karskekspert” som blir vårt følge gjennom sentrale spørsmål i karskkulturen, som f.eks. forskjellen mellom kaffedoktor og karsk, eller den etymologiske bakgrunnen til selve ordet karsk.

Karsk er en typisk skolefilm. Den er ironisk, med en stor dose svart humor, og med en røft tilhogget stil. Man kan selvfølgelig peke på at den noe rå stilen, med uklare og vinglete videobilder i mange sekvenser, er i overensstemmelse med dokumentarens tema, men håndverksmessig sett er det mye å si på dette lille upretensiøse svennestykket. Mye kunne vært gjort for å løfte filmen fra skolefilmpreget.

Filmens etymologiske gåte løses ikke, selv ikke av en lingvist som blir oppringt i filmen, men likheten med barsk, og koblingen til en trøndersk machokultur gjøres, og dette viser at filmskaperen nærmer seg svaret. Til filmregissøren kan jeg opplyse: karsk kommer av kar’sk, det vil si noe som er for en riktig kar og tøffing. Så enkelt er det. Et enkelt svar til en upretensiøs og enkel film.

KONTORET FOR INGENTING

Regi: Ketil Karlsen

Manus: Oddgeir Thune, Ketil Karlsen

Med: Anders Dale, Vegard Hoel, Jon Sigurd Kristensen, Torbjørn Eriksen

Prod: Janne Mæle 2005

DigiBeta, 13 min

I ny jobb forstår hovedpersonen at den nye jobben hans består av … nettopp ingenting. Han er dømt til å sitte på et kontor, med en mac som ikke virker, og bruke dagene til å komme opp med meningsløse nye ”idéer” i form av variasjoner av blanke ark… Og det er først når han innser dette, han blir akseptert og inkludert av de andre på jobben.

Filmen prøver å formidle en absurd, meningsløs tilværelse, og gir assosiasjoner til både Kafka og Beckett på innholdssiden, og Lynch på uttrykkssiden. Alt er rødt og svart, stort og tomt. På innholdssiden er filmen ikke helt fullendt, med svakheter både i skuespill og fortelling. Kontoret for ingenting er vel kanskje mest vellykket som en stiløvelse. (Selv om den nok for mange kan framstå som en av de sterkeste dokumentarene under festivalen.) Hadde den vært laget på film, ville nok dette fokuset på stil fungert enda bedre. Men filmen mestrer å lage et eget lite univers, i sin ekstreme fargestilisering og bruk.

THE LIFE AND TIMES OF MAKINA FIFTH – THE TRUE STORY OF A RUBBERDUCK

Regi: Magnus Martens, Eivind Stoud Platou

Manus: Magnus Martens, Eivind Stoud Platou

Animasjon: Fruitcake v/ Kåre Martens

Prod: Vibeke Skistad for Fruitcake Oslo, 2004

DigiBeta, 4 min

To forelskede plastender kommer bort fra hverandre i butikken, da den ene selges. Resten av filmen prøver den forlatte anda, Makina, å finne tilbake til sin store kjærlighet. Alt framstilt som en dokumentar for tv. Kjapp klipping, og energisk musikk, driver filmen i starten framover på en effektiv måte. Det var allikevel til tider litt forvirrende og vanskelig å henge med både på voice-over stemmen og sangteksten.

Filmen framstår, for meg, som en parodi på tv-mediets (overdrevne) interesse for personlige og dokumentarer om enkeltskjebner. Den hadde et bra anslag, som gjorde meg spent på fortsettelsen, men klarte ikke helt å holde interessen min. Dette skjedde ikke annet enn at Makina lette og lette, og slik ble historien for meg rotete og noe uklar.

LONELY 15

Regi: Tom Petter Hansen, Frank Mosvold

Manus: Frank Mosvold, Morten Daae

Animasjon: Tom Petter Hansen

Prod: Frank Mosvold, 2005

35 mm, 3 min

Lonely 15 er en morsom animasjonsfilm, med engelsk tale, med noe på hjertet. Som det stod i programmet: ”En kort film om de virkelig store tingene i livet”. Vi følger en ung gutt, i hans søken etter trygghet på egen kropp og seksualitet. Mor spør, far avviser og guttene på fotballaget mobber.

Historien er kjapt og effektivt fortalt, og det er humor som er det bærende elementet. Animasjonen er, etter mine begrep, glimrende. Enkel, men samtidig med en rekke morsomme detaljer. Filmen funker så godt, nettopp fordi den varer akkurat så lang tid det tar å fortelle denne historien. Ingenting er overflødig, ingenting burde vært tatt bort.

LOVEBIRDS

Regi, manus: Elisabeth O. Sjaastad

Med: Andres Roli, Kim Lull, Elisabeth O. Sjaastad

Prod: Elisabeth O. Sjaastad for Screen Stories og Thomas Robsahm for Speranza, 2005

35 mm, 4 min

Denne filmen opplevde jeg mer som en stemning, og en stiløvelse, enn som en klar historie. Filmen viser oss bilder av fugler, og en stemme snakker blant annet om vingeklipping av fugler. Det kryssklippes mellom dette og noen super 8 opptak av en mann og en kvinne. Sloss de? Eller instruerer mannen kvinnen i selvforsvarsteknikk? Noe skjer. Går leken for langt? En meget spennende og effektfull musikk følger bildene. Det snakkes om at fuglenes vinger ikke må klippes for korte (”Da begynner de å blø”).

Metaforen ”vingeklipping” blir litt vel tydelig. Vi kan bli vingeklippet i parforhold, men hva så? Følte ikke at filmen hadde så mye mer å si meg da jeg så den. Allikevel: denne filmen gjorde noe. Jeg kan ikke si at jeg skjønte filmen, men den satt i meg etter visningen. Det er, etter min mening, en bra ting. Det var noe med stemningen i filmen. Lovebirds var en spennende og ambisiøs film. For meg fungerte bildene og musikken veldig bra. Den eksperimenterte med filmmediet, og gjorde meg nysgjerrig.

MANNEN SOM TIL STADIGHET SLÅR MEG I HODET MED EN PARAPLY/ THERE`S A MAN IN THE HABIT OF HITTING ME ON THE HEAD WITH AN UMBRELLA

Regi, manus, animasjon: Cathinka Tanberg

Prod: Andres Mand for Høgskulen i Volda, 2004

Beta SP, 5 min

En velkledd mann er i parken. Han blir oppsøkt av en annen mann, som tilsynelatende umotivert begynner å slå ham i hodet med en paraply. Uansett hvor han går, følger mannen etter – og slår ham i hodet. På gaten, hjemme i stua, på soverommet etc.

Filmen har en spennende animasjon, og tar i bruk såkalt cut-out teknikk. Miljøet og karakterene er interessante, men historien mangler fremdrift. Det blir litt ensformig med det ene slaget etter det andre, og repetisjonene får liten effekt på tilskueren. Når det kommer et turning-point, kommer det lovlig sent. I tillegg var den, i hvert fall for meg, noe uklar. Klippingen gjorde meg forvirret i sluttscenen. Byttes rollene om eller blir han etter hvert oppfordret til å fortsette slagene (dette var noe uklart for meg)? Slagene er ikke altfor harde, og kanskje er det bedre med en slik oppmerksomhet enn ingen oppmerksomhet. Jeg likte animasjonen, men det kunne som sagt ha vært et strammere manus.

MUHAMMED

Regi: Lisa Marie Gamlem

Manus: Ellen Lyse Einarsen

Med: Muhammed Manjang, Sarah Jabang

Prod: Matthias Ehrenberg for Den norske filmskolen, 2004

35 mm, 28 min

”Ungdommens råskap”

Muhammed og Meena bor på samme ungdomshjem. Muhammed er hemmelig forelsket i Meena. Han har aldri sagt det til henne og har ikke tenkt å si det heller, inntil han en dag ikke kan skjule det lenger. Det skaper mer trøbbel enn han hadde ventet.

Det handler om alle disse tingene som forandrer seg etter hvert som man kommer nær hverandre. Et menneskes livsløp innebærer mange punkter av kritiske øyeblikk med overganger. Overganger som er viktige for å komme videre, sånn som skumring og morgenlys, et gryende vennskap eller som i denne fortellingen pubertet.

I denne filmen gjør regissøren oss oppmerksom på at kjærlighet har flere former. Det er disse sporene av endring som fører til dannelsen av oss. Skildringen av menneskene i filmen, miljøet de beveger seg i, og tiden de befinner seg i blir beskrevet på en imponerende troverdig, innsiktsfull og sikker måte.

Oppdagelsen av den platoniske kjærligheten er i utgangspunktet ikke nok for Muhammed. Han vil mer. Muhammed og Meena lengter begge etter familie og de ser ofte lengselsfullt etter familier som er der Muhammed og Mena ferdes, for eksempel på T-banen. Å sortere livet i riktige folder når man er 13 og 15 år er vanskelig. Vanskelig for slike som lengter etter noe av det de ser, men aldri har hatt. Filmen transformerer følelsen av den skjøre kjærligheten mellom to unge mennesker med en fortid preget av usikkerhet og den drømmen de begge har om en sikker fremtid. Uttrykket er nært, vakkert og følelsesladet.

Skuespillerprestasjonene til hovedrolleinnehaverne er imponerende og skuespillerne klarer virkelig å få fram det seriøse i livene deres. De skjønner hverandre litt, det er som med lek; ikke helt på ordentlig og samtidig virkelig alvor. Bikarakter Ståle, Muhammed og Meenas venn og ”samboer” på ungdomshjemmet, fungerer utmerket som sidekick. Han fremstår befriende humoristisk og varm. Det er en fin tone av underfundighet i samspillet mellom de tre.

Filmen lykkes i å få grepet og beskrive den skjøre overgangen fra barn til voksen. Det er kjærlighetens natur å være i bevegelse. Hvor skal tyngdepunktet ligge; i det varige eller det flyktige? Muhammed ser til slutt at Meena aldri vil forsvinne og at hun er den familien han alltid har manglet.

Dette er en var, varm, sjarmerende – og til tider veldig morsom historie, som i tillegg til å vise desperasjonen karakterene opplever, klarer å fange de små, viktige øyeblikkene i den første kjærligheten.

Lisa Marie Gamlem har nettopp avsluttet 3 år på Filmskolen på Lillehammer og feier oss av banen med eksamensfilmen sin. Vi gleder oss til å følge henne i fortsettelsen.

ECFF kortfilmpris gikk til Muhammed, Ellen Lyse Andersen fikk hederlig omtale fra Dramatikerforbundets jury for manuset til filmen.

MY LONELINESS IS KILLING ME

Regi, manus: Ole Mads Vevle

Med: Britney Spears, Ole Mads Vevle

Prod: Enkeltmannsforetaket Ole Mads Vevle, 2005

DV/DV-Cam, 17 min

I programmet står det: ”Filmen er sentrert rundt en ung mann i begynnelsen av 30-årene som sitter alene på sin hybel.” Denne mannen ser på en musikkvideo av Britney Spears, og filmens tittel er hentet fra teksten i sangen. Britney ser på oss fra en pc-skjerm, i et stort og et lite bilde, mens det i tillegg kjøres en pornofilm i bakgrunnen (på pc-skjerm). Mannen ser vi i speilbilde på skjermen, og som en silhuett i en mørk hybel mellom de tre gangene han/vi får se videoen. Musikkvideoen vises tre ganger, første gang i realtid, andre gang i slow-motion og tredje gang i ultra-slow motion. Mannen synger/mimer med, og hver gang avsluttes med at mannen ”speiler” Britneys ansiktsuttrykk og imiterer henne.

Hvis den første, i realtid, hadde et budskap om populærkultur, porno, fremmedgjøring, ensomhet, ensformighet etc., hamrer del to og tre dette inn. Eller rettere sagt, den kverner og maler. Filmen oppleves som ekstremt overtydelig i forhold til sitt budskap. Men det må samtidig helt åpenbart ha vært regissørens mening. Kanskje har målet vært at vi i løpet av disse 17 minuttene skulle føle den samme avmakten og tomheten som denne unge mannen gjør? En får dessuten all den tid en trenger til å gjøre seg eventuelle refleksjoner knyttet til filmens tema. Et spennende eksperiment, som ikke fungerte overfor undertegnede. Første del likte jeg, men uten del to og tre ville kanskje ikke budskapet kommet tydelig nok fram?

NIGHT CALL

Regi: Camilla Strøm Henriksen
Manus: Camilla Strøm Henriksen
Med: Amanda Ryan, James Albrecht, Emma Darwell-Smith
Prod: Chrissy Bright, 2004
DigiBeta, 15 min

Hvor langt skal man strekke seg for familien? I Night Call møter vi en mann som dras mellom kjærligheten til sin kone og sin søster. Det hele topper seg når søsteren ringer midt på natten for å få hjelp. Lillebror iler til, men når han kommer frem viser det seg at det søsteren egentlig trenger hjelp til er noen å prate med som kan kjøre henne hjem. Faren var ikke så stor som det kunne virke som over telefonen, men lillebror tar ansvar og kjører storesøster med oppskrapet kne med hjem til seg for å stelle sår. Et incestuøst forhold antydes, og det topper seg når kone/svigersøster våkner og blir forbannet. Dette er tydeligvis ikke en uvanlig situasjon. Neste morgen virker alt rolig og tilbake til normalt. Tilskueren sitter tilbake med spørsmål om hvorfor broren gidder, hvorfor konen hans gidder, og hva som har skjedd før som har ført til denne situasjonen. I denne trekanten, hvem vet svaret? I sterk kontrast til det tette og mørke bildet som males med nattescenene, er morgenscenen lys og idyllisk, i alle fall på overflaten. Det er nesten som om det er inngått våpenhvile etter et hardt slag i en langvarig krig.

En familiekonflikt utbrettes og eksploderer i ansiktet vårt, men det kjennes som om vi blir snytt for en slags forløsning. For selv om noe
er blitt uttalt i løpet av natta, så blir ting ikke nødvendigvis så annerledes likevel. Men som i alle familier må man fortsette å leve med og forholde seg til hverandre, så det er kanskje nettopp det disse tre personene gjør?

Filmen klarer å formidle en stemning fra en spent situasjon mellom tre mennesker hvor relasjonene er uklare. Problemstillingen er interessant, og kortfilmen er kanskje et for kort medium til å utforske denne historien til det fulle. Hva med å utvikle
fortellingen videre til en lang film?

KSB

OPPVASK

Regi, manus, animasjon, prod: Roger Gihlemoen 2005
DV 1 min

Oppvask er en liten piksilasjonsfilm om en stor oppvask som begynner å leve sitt eget liv. Kanskje kan dette virke avskrekkende for deg som pleier å la oppvasken vokse, enden på visa kan nemlig bli at kjelen gir deng! Filmen er kort, historien fortelles med voice over i verseform og har en god moral. Hva mer kan man ønske seg?

KSB

PANTHER MARTIN

Regi, manus: Terje Ragnes

Med: Fritjov Såheim, Henrik Giæver

Prod: Ørjan Karlsen for Motlys AS, 2004

35 mm, 7 min

En far og sønn skal på fisketur. Far virker nesten tilgjort rolig overfor sønnen. Og ganske riktig; dette er et av deres første møter etter at mor og far har gått fra hverandre. Far ønsker å forklare Martin hvordan ting henger sammen, men snart skal rollene snus.

Filmen har troverdige, gode karakterer, samtidig som at skuespillerne gjør en fin jobb. I tillegg får historien lov til å utvikle seg i ro og fred, vi møter ingen andre enn Martin og hans far, på brygga og i båten. Manus er fokusert på dette forholdet, og må få mye av æren for at dette fungerer så godt. Samtidig velger regissøren, etter min mening, en riktig filmatisk stil. Han lar karakterene være i sentrum, og ”forstyrrer” oss ikke med mye fancy filming. Den gode, lune humoren i filmen, samt den flotte slutten gjorde dette til en fin filmopplevelse. Slutten er åpen, men den gir oss tro på en ny start på forholdet mellom en far og en sønn.

PAPERBOY

Regi: Janic Heen

Manus: Thomas Bjerke

Med: Henrik Fjelldal, Håvard Janbu, Birgitte Larsen

Prod: Kristian Sinkerud for Den norske filmskolen, 2004

DigiBeta, 28 min

Henrik er 17 år og bor i Oslo. Han kommer fra et fint hjem, og selger dop i stor skala. Det går i romjula ut et rykte: ”Det blir tørketid på nyttårsaften”. Henrik satser alt på ryktet, og kjøper inn en mengde kokain. Dette kan bli den store gevinsten.

Filmen har et flott anslag. Klipping og musikk, og ingen dialog, presenterer oss for både miljø og dopselging på en elegant måte. Historien har ellers mange av ”de vanlige ingrediensene” fra slike spenningsfilmer; for eksempel det innledende forholdet til en sympatisk jente når Henrik står til halsen i trøbbel. I tillegg fremstår han som den eneste i miljøet, som det er håp for. Eller…? (slutten minner meg veldig om slutten på Taxi Driver, både innholdsmessig og filmatisk).

Det jeg har å utsette på filmen er særlig karakterenes motivasjon for sine handlinger. Hvorfor selger for eksempel Henrik dop? Blir en ”grei gutt” langer fordi han får litt lite oppmerksomhet hjemme? At vi ikke vet, kan av og til være med på å spenne buen. Men i denne filmen virker noen av særlig Henriks valg bare litt søkte og ikke helt troverdige.

Filmen er effektivt fortalt og dyktig gjennomført, men engasjerte meg totalt sett bare sånn passe. Et unntak er scenen hvor Henrik står sammen med jenta, på hennes spesielle sted med utsikt over Oslo sentrum. Når de i denne scenen hører på musikk sammen, er det som om det knyttes et bånd mellom dem. Meget elegant gjort, og en flott scene!

PRIMA VARE

Regi: Vibeke Ringen

Manus: Karine Munch

Med: Johannes Joner, Turid Gunes, Jeppe Beck Laursen, Anne Ryg

Prod: Tom Rysstad for Mirmar, 2004

35mm [1:1,85], 10 min

Prima Vare forteller historien om en gynekolog som ingen legger merke til. Han blir oversett av kollegaene sine, gamle klassekamerater husker han ikke, han blir til og med usynlig på sitt eget klassebilde. Som gynekolog som skal hjelpe barnløse par til å bli fruktbare, har han imidlertid et eget virkemiddel for å sette sine spor i framtiden og kommende generasjoner…

Prima Vare er for så vidt en vellykket kortfilm. Historien blir godt fortalt, skuespillerne er flinke, kamera beveger seg lett og elegant, alt er proft gjennomført. Men hvorfor lager man en slik film? Den kunne vært en film om ensomhet og lengsel. Den kunne for så vidt vært en slags skrekkfilm. Men slik den er, er det en film om … hva? Den har blitt en kortfilm etter ”oppskriften”, med ”et poeng” som vi også ”tar” alt for tidlig i filmens gang. En film som er helt grei å se og fort glemt etterpå.

SOLAR PLEXUS

Regi: Keio og Dag Åstein
Manus: Dag og Keio Åstein
Med: Aleksander Skofterød Anders R. Stein Kim Westby Marthe Bruksaas
Prod: Keio og Dag Åstein, 2004
DV/DV-Cam, 5 min

Regissørenes egen beskrivelse av filmen sier alt:
Byen = Et fantastisk sted fullt av spennende lukter og opplevelser
Landet = Langt fra byen
Planen = Dårlig

Keio og Dag Åstein er gutter som kan å fortelle. I fjor ble jeg slått i bakken under Amandusfestivalen over hvor godt de behersker filmmediet. I år slår de til igjen. Med relativt enkelt utstyr klarer de å gjennomføre en (sitat fra kortfilmfestivalens jury som ga filmen hederlig omtale) «En imponerende sikkert, gjennomført kortfilm med særegen stil.»

Tre gutter skal til byen og de har en plan. En av gutta har en sykdom som gjør at han må på sykehus for den minste ting. Sykehus = by. På med hjelmen, slag i magan fra kompisen, og vips har alle tre gratis ambulanseskyss til herlighetene. Aberet med planen er at kompisen som ofret seg faller i koma i to dager. Slaget i magans solar plexus gir han en reise i stjernetåka i stedet for. Vel hjemme igjen er kompisenes fortelling alt han får ut av knyttneveslaget. Men likevel, stjernereisen var ikke så verst den heller…

Keio og Dag Åstein har laget en humoristisk film med gode klipp og et eget univers. Finnes det noen stipender eller støtteordninger for slike unge talenter? Hvis ikke, bør de opprettes nå. Jeg slutter meg til juryens hilsen: See you in space eller ser dere gjerne igjen.

ICe

THE SOLITUDE OF SPACE

Regi: Trista Namo

Manus: AKFF!

Med: Bogus Blimp

Prod: AKFF! 2004

DigiBeta, 10 min

The Solitude of Space er en stemningsfull musikkvideo for Bogus Blimp. Og med et så godt lydspor er mye av jobben gjort.

I svart/hvitt, og med split screen, føres vi inn i noen klaustrofobiske stemninger. Vi aner kanskje en slags handling: en krigsscene, et fly, en pilot, en ubåt med mannskap. På hver sin side i krig, og som målskiver for hverandre. Av og til blir videoen narrativ, av og til sklir bildene rent over i det grafiske. Av og til får vi bilder som trekker assosiasjonene over mot sovjetiske Eisensteins montasjeklassikere. Som musikkvideo fungerer bildene effektivt til å gjengi musikkens stemning, og videoen fungerer faktisk ypperlig som en slags eksperimentfilm også. I Grimstad var den en av de positivt overraskende tilskueropplevelsene under festivalen.

TEMPO

Regi: Eva F. Dahr

Manus: Eva F. Dahr

Med: Henriette Steenstrup, Thorbjørn Harr, Ane Dahl Torp, Anne Rygh

Prod: Gudny Hummelvoll for 4 ½, 2004

35mm [1:1,85], 10 min

En liten hyllest til våre slitere, småbarnsforeldrene i tidsklemma. De hardt arbeidende som skal holde kjernefamilien i live, og gjøre karrierer samtidig, og helst ha litt fritid også… Ved hjelp av hektisk klippestil, time lapse effekter, digitale klokker som raser av gårde, og ikke minst, ved å presentere en hel dag på 10 min, skaper filmen et humoristisk blikk på dagens oppjagede livstempo.

Vi følger paret Line og Geir, Henriette Steensrup og Torbjørn Harr, fra de har forsovet seg om morgenen, gjennom bringing og henting av barn i barnehager (”Marcus, ikke slå mamma i hodet mens hun snakker i telefonen”), krangling om hvem som skal jobbe overtid, misunnelse på rike venninner som har råd til å ”være hjemme og prioritere det som er viktigst i tilværelsen” (som egentlig vil si å dra på ferie, mens noen andre passer barna). Innimellom henvender de seg direkte til oss, med små kommentarer om sine, ofte internt motstridende, syn på sakene. Alt går i hundre i livene deres, de har rett og slett ikke tid til å snakke sammen om viktige valg og prioriteringer… Og når de har, er barna der (”I don’t wanna have this conversation in front of the children”). Heldigvis kommer den formildende natta, hvor de, etter hektisk sex og før de sovner, endelig i hvert fall har tid til et kjærlig blikk mot hverandre, et lite øyeblikk for hverandre som trenger seg gjennom alle tankene som flyr gjennom hodene deres om alt som skal gjøres og bekymringer for alt de ikke får gjort… Og så kommer antageligvis neste, like hektiske dag.

Filmen er (utrolig) effektivt fortalt, og bruken av time lapse er flott (særlig en sekvens fra Oslo S, ovenfra, med tog og reisende som kommer og går i full fart). Det står i ettertekstene at denne filmen bygger på en doktoravhandling. Jeg tror i grunnen ikke den får sagt så mye nytt, eller mer, eller annet, enn det vi leser om i tabloidavisene med jevne mellomrom. Men som en liten stemningsbeskrivelse fungerer den utmerket.

THAT’S ENTERTAINMENT 2

Regi: Birgitte Sigmundstad
Manus: Birgitte Sigmundstad
Med: Marianne Fjørtoft
Prod: Birgitte Sigmundstad, 2005
DigiBeta, 5 min

Birgitte Sigmundstad har laget en film som kobler underholdningsindustrien og sportindustrien og deres behov for å gi det meningsløse et snev av innhold. Den fremhever også hva som kan skje når gode intensjoner kommer på avveie.

Halle Berry vant en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i 2002 og holdt en takketale vi kan si tok litt av. Her legges talen hennes over bildet av isdanseren
Marianne Fjørtoft. Halle Berrys tale blir dermed tatt ut av sammenhengen og man legger ekstra godt merke til hvordan den mister sin virkning når takkelisten virker endeløs og Berry begynner å blande Akademiet og Gud og takker advokaten sin. Hun står alene igjen. Samme entusiasme som tildeles filmbransjen og deres stjerner kan du finne hos sportsentusiaster som også utgjør et voldsomt og engasjert publikum. Koblingen musikk og sportsprestasjoner kan bli pompøst og krevende og til slutt miste sin mening, på samme måte som en takketale kan bli det. Samtidig som Halle Berrys tale eskalerer, blir isdansen kraftigere og heftigere og det hele blir nesten pinlig å se på.

Birgitte Sigmundstad har laget to filmer til i samme serie, der hun kobler That’s entertainment og Schindlers liste med synkronsvømming i den første, og rytmisk sportsgymnastikk med War of the Worlds i den siste. For tilskueren er dette tankevekkende koblinger som stiller like store spørsmål over underholdningsindustrien som vi ofte selv stiller til sportsindustrien.

KSB

TIPP TOPP TIPPEKAMP

Regi: Thomas Mortveit og Thomas Andersen

Med: Johan Thorsen og Atle Hansen

Prod: Thomas Mortveit og Thomas Andersen, 2005

DV/DV-Cam, 5 min

Mange husker sikkert det grovkornede norske tegneseriebladet Pyton som hadde så stor suksess seint på 80-tallet. Jeg vet ikke om regissørene Mortveit og Andersen har latt seg inspirere av en av bladets frontfigurer i sin kortfilm, men Kjetil i Tipp topp tippekamp deler helt klart en rekke karaktertrekk med den særs lite delikate tegneseriefiguren Dølle Døck som man kunne oppleve nettopp i Pyton.

Tipp topp tippekamp forteller en historie om fotballidioten fra Helvete, som er Haugesundsupporter og som følger en av lagets skjebnekamper hjemmefra, foran TV’en. Det filmen serverer er i all hovedsak øldrikking, hoiing, sjaber hygiene og en råtten supporterkropp i fri utfoldelse. Dette er i det hele tatt en veldig kroppslig film, må man kunne si, en film med pubertal fiksering på ballekløe, raping og dårlig mage. Faktisk så dårlig at hele magen kastes opp. Supporteren står dermed overfor utfordringen med å få magen på plass igjen, i tide for å rekke slutten av kampen, som jo har høyeste prioritet. Med andre ord: Tipp topp tippekamp forteller en historie som ikke er helt ulik noe Dølle Døck kunne ha opplevd.

Det er enkelt å si at dette er smakløst og teit. Jeg tipper at regissørene til og med er enige i det, for det er vel nettopp smakløst ekkel og stupid en slik film er ment å være. Men i mine øyne blir Tipp topp tippekamp samtidig også et stykke bortkastet tid. Filmens nærbilder og kjappe klipperytme formidler fotballidiotens framtoning med utstudert presisjon, men det lykkes dessverre ikke filmskaperne i å gjøre skildringen av den groteske supporteren morsom, ikke i det hele tatt. Filmen blir i stedet platt og flau, og det som kunne ha blitt et velplassert spark rettet mot supporterfanatisme, ender opp i fem minutters langsom lidelse foran kinolerretet.

TROFAST

Regi: Trond Fausa Aurvåg

Manus: Iram Haq

Med: Iram Haq, Endre Hellestveit, Bjarte Hjelmeland

Prod: Å. Sollien og J. M. Holmvåg for Flimmer Film AS, 2004

35 mm, 8 min

”Mitt liv som hund”

Åurvåg debuterer som regissør med en kortfilm om hvordan gå fra menneske til hund når kjærligheten bestemmer.

Vi møter et par som bor i en perfekt verden, i et perfekt idyllisk hus med trompet og hund. Petter og Frida lever i sus, dus og lykkelig sameksistens i det blå kjøkkenet og i det rød soverommet, men det går ikke lang tid før vi skjønner at det er ubalanse mellom de to. Petter er liksom så ivrig. Alt for ivrig etter å gjøre henne til lags både med trompetspilling, triksing med hunden og med gaveoverlevering. Han gir henne blant annet et par tøfler som jo er et tydelige frampeik på at det kommer til å gå dårlig. Skikkelig dårlig.

Gjennom Anna Myking sitt fine foto med kjøringer gjennom rommene i huset ser vi bildet først fra høyre billedkant og forflyttes deretter inn til sentrum av bildet. En jevn bevegelse fører oss ut av bildet igjen på venstre side. Man får en følelse av at svaret i bildet ligger til venstre, altså på slutten av hvert bilde.

Idyllen blir brutt i det Cowboyen kommer inn i bildet. Da begynner også kameraet å bevege seg andre vegen. Det kan jo også ses som et brudd og en avslutning på det menneskelige livet til Petter. Derfra går det baklengs inn i hundetilværelsen.

Scenografen skal ha en egen hyllest for det gjennomdesignede uttrykket i Trofast. Mon tro om ikke Greenaway og Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker har inspirert. Det har i hvert fall blitt en stilsikker og stødig produksjon.

UNIVERSETS HERSKER/ MASTER OF THE UNIVERSE

Regi, manus: Paul Magnus Lundø

Prod: Geir Bølstad for Film og TV-akademiet NISS, 2005

35 mm, 1 min

Filmens tittel kommer over lerretet med gigantiske bokstaver. En superhelt, i et fantasiunivers, skal bekjempe onde krefter. Helten viser seg å være en liten gutt som drømmer seg bort foran brød, pålegg og lekefigurer.

Filmen handler om å sette seg opp mot de store kreftene, men viser også på en humoristisk måte hvordan barn elegant kan gå inn og ut av leken rundt slike store temaer. Universets hersker baserer seg nesten utelukkende på et sluttpoeng. Det funker! En god ide gjennomføres på en elegant måte. Sluttbildet var like flott som det var hverdagslig.

UNNI

Regi, manus, foto: Klaus Sandvik

Prod: Odd Syse for Nordisk Film, 2005

Unni er et portrett av den 56 år gamle Unni Svendsrud. Hun er blind, og lever et ensomt liv. Unni bor i en liten leilighet i Oslo, og har mange drømmer. Hun bestemmer seg for å selger sin leilighet, og flytte til en polsk venninne, og samtidig gi bort sine sparepenger til en somalisk familie som nå bor i England. Etter fem uker vil imidlertid hennes polske venninne ikke bo sammen med henne lenger, og alle pengene er gitt bort. Hun må begynne på nytt, og lengsel, håp og livsmot blandes med ny bitterhet. ”Det beste hadde vært om jeg aldri hadde vært født”, sier hun.

Unni er både et portrett av ett unikt menneske, men samtidig et bilde på generell eksistensiell utsatthet. Regissøren har funnet en god metafor gjennom Unnis blindhet, men en enda mer filmatisk metafor for Unnis liv gjennom den enorme kosedyrsamlingen hun kvitter seg med før hun flytter, Hennes gamle leilighet er full av myke kosedyr, men de 10474 figurene blir midtveis i filmen gitt bort til barn i Litauen. Kosedyrene er en enkel, men effektiv metafor for Unnis desperate lengsel etter vennskap og kjærlighet. Samlingen blir innledningsvis framstilt som en litt pussig ”Norge Rundt”-eksentrisitet, men etter hvert forteller kosedyrene om et desperat liv som mangler mykhet.

Klaus Sandviks film er enkel og effektiv, og viser både et talent for sammenhenger og pregnante detaljer. Filmens grep løfter fram Unnis bitre livssituasjon og stemme, som man ikke vil glemme med det første.

UTEN TITTEL – SANS TÎTRE

Regi: Anja Breien

Manus: Tonio Guerra og Anja Breien

Med: Samantha Gurah

Prod: Espen Thorstenson for Aprilfilm AS, 2005

35 mm stillsfilm, 14 min

I Anja Breiens nye film Uten tittel – sans tître kombineres stillbildefilmens estetikk med den digitale bildebehandlingens teknikk. Resultatet er en nytelse for øyet.

I 1962 kom den franske filmskaperen Chris Marker med filmen La Jetée. Dette var en vár, subjektivt fortalt science fiction som i ettertid har blitt stående som stillbildefilmen framfor noen, med sin serie av svarthvitt fotografier og en fortellende voiceover. At en filmskaper velger stillbildefilmen er relativt sjelden, men i de siste årene har vi i det norske kortfilmmiljøet flere ganger sett uttrykksformen brukt innenfor portrettsjangeren, i Turid Rogne og Robin Jensens Kamikaze (vist i Kortfilmfestivalen 2002) og Einar (vist i Kortfilmfestivalen 2004). I Uten tittel – sans tître får vi den klassiske stillbildefilmens statiske uttrykk presentert i kombinasjon med bevegelse. Der kameraet tidligere kunne skape inntrykk av bevegelse på bildeflaten ved å føre kameraet over fotografiene, gjør digitale bildebehandlingsprogram det mulig også å skape inntrykk av bevegelser og skifte av synsvinkler i bildet. Denne muligheten benytter Breien seg av til fulle, noe som blant annet gir filmens åpningssekvens et fascinerende uttrykk.

Filmen åpner med fotografier fra en storbygate i et vinterlig morgenrush. Noe er imidlertid annerledes enn det pleier. Folk har stoppet opp, rullet ned vinduene på bilene sine og kikker nå opp mot himmelen. Den er full av svarte ballonger, som kommer svevende inn over byen. Folk samles etter hvert på ulike steder der disse dalende ballongene treffer bakken, og det er spesielt en person som står i fokus – en farget jente – som synes å komme som sistemann til et slikt samlingspunkt. Kanskje er det grunnen til at hun ikke kommer til å overleve dagen?

Breiens film starter meget gåtefullt; de svarte ballongene kan være hva som helst, kan inneholde hva som helst. Hvorfor kommer de sigende innover byen, og hva betyr det at folk møtes der ballongene treffer bakken? Uten tittel – sans tître har ingen fortellende voiceover, slik som stillbildefilmer ofte har, den har heller ikke noen dialog. Likevel hører vi etter hvert noen ord bli sagt: alle personene som har kommet på landingsstedet går bort til hver sin ballong og begraver den i snøen mens han eller hun sier et personnavn. Med ett er ikke filmen så åpen med hensyn til tolkingsmuligheter lenger. Den åpenheten som Breien eksplisitt uttrykker et ønske om ved verken å gi filmen en tittel, eller å utstyre den med en dialog, er ikke like tydelig når vi hører at navnene som blir sagt har en umiskjennelig utenlandsk karakter. Dette utgjør etter min mening filmens svake side. Uten tittel – sans tître kunne ha blitt en enda bedre film dersom tilskueren hadde fått mulighet til fritt å fortolke også dette elementet av filmen.

VAKUUM

Regi: Pål Øie

Manus: Pål Øie

Med: Kari Simonsen, Tomas Norstrøm

Prod: Hans Dragesund og Jan Aksel Angeltvedt for Spleis, 2004

35 mm, 13 min

Vakuum var siste film i siste program i Grimstad i år. Ingen lett oppgave, og spesielt ikke etter å ha sett program 2 og den sikre vinneren der (Bawke). Juryer og anmelderkorps kunne vel egentlig bare klappe sammen de tunge katalogene vi hadde på fanget hele festivalen og satt oss på et tak og grått en gang til.

Men denne Pål Øies Vakuum er det noe ved som er meget fascinerende og helt utenom det vanlige. Den er bombesikker stilmessig, stram og tight manusmessig og så velklippet at man skjønner man har med en durkdreven historieforteller å gjøre.

Filmen er en medrivende historie om den uheldige støvsugerselgeren som (selvfølgelig) blir viklet inn i et drama han ikke har fantasi til å tenke seg, langt mindre finne måter å komme ut av på. Han har et mål for øye: selge sin støvsuger! Og som alle selgere er det å overbevise kjøper gjennom demonstrasjoner den sikreste veg til handel. Vi følger selgeren og hans reaksjoner gjennom avdekkinger av den ene hemmeligheten grusommere enn den andre. Med en fullendt scenografi har filmskaperen klart å forene form og innhold på en original og imponerende måte.

Med enkle grep får regissøren oss til å føle at spiren til mørke gjerninger dirrer i luften allerede i første regntunge bilde. Skuespillerne Kari Simonsen og Tomas Nordstrøm gjør en fabelaktig jobb når de fyller rollene til selgeren og den gale enka.

Det var godt å hvile i dette solide stykke håndverk til slutt i kortfilmprogrammene. Pål Øie har lykkes i lage et klaustrofobisk kammerspilldrama sånn at man sitter igjen med en ordentlig uggen følelse etterpå. Nesten samme gufne følelsen jeg hadde etter å ha observert en måke spise en spurv i Sofienbergparken. Ikke mye vart og vakkert. Bra!

Filmen er vel fortjent Amandanominert. Lykke til! (Bawke er også……)

VENUS & MARS

Regi: Petter Napstad

Manus. Petter Napstad

Med: Espen Reboli Bjerke, Tonje Sisevic Thorland, Behruz Arshi

Prod: Torgeir Eian for Filmatisk, 2005

DigiBeta, 15 min

Venus & Mars starter med en tittelsekvens bestående av tegneserie stillbilder av et par, så kommer vi inn i selve filmen. Et par, Hanne og Jørgen, maler leiligheten sin. Hanne har forlest seg på reklameutsagn om at når man er lykkelig maler man også på hverandre, og kommer til å male på Jørgens elskede Ramones t-skjorte (men hvorfor bruker han denne når de maler leiligheten, da?). Jørgen har blitt sur og låst seg inne på do i protest. Nøkkelen knekker imidlertid, og han er virkelig innelåst på do. Og mens de venter på låsesmeden diskuterer de hverandres – og forskjellene på menn og kvinners – virkelighetsforståelse ut fra metaforer som nøkler (menn), nøkkelhull (kvinner), skuffer og skap, Venus og Mars… Er han låst inne, eller er hun stengt ute? Når nøkkelsmeden så endelig kommer, skifter historien perspektiv for en stund. Vi får hans flyktningehistorie fortalt, illustrert på bildesiden av tegneseriebilder, om hvordan han kom til Norge. Innelåst i en koffert…

Venus & Mars er for så vidt godt oppbygget, og med gode skuespillerprestasjoner. (Og den er holdt i gult og grønt, og lekkert fotografert.) Filmen skal kanskje være en lek med klisjéoppfatningene av det maskuline og feminine, men dialogen i denne filmen blir for meg ulidelig tydelig, og slik lite leken allikevel. Og setninger som: ”Så myten er altså sann, menn kan ikke urinere i stillhet!” skulle jeg gjerne ha sluppet…

Det er mye bra og lovende i stil og filmatisk utførelse her. Men problemet med denne filmen er en total mangel på undertekst, det sies rett og slett alt for mye. Det er mulig at låsesmedens fortelling her er ment til å sette hele kjønnsdiskusjonen deres i perspektiv, bevisst få den til å virke litt klam og triviell, men dette fungerer i hvert fall ikke for meg som tilskuer. Og tydeligvis ikke på paret i filmen, som antageligvis er fra hver sin planet, og som maser videre på den ”lekne” krangelen sin med en gang han forlater lokalet…

WATCHING

Regi: Erik Ferguson

Manus: Julie Duff

Med: N. McGowan, L. McGowan, J. Robertson, A. Jones, L. Jones, C. Flynn, J. Ritchie, R. Hansen, J. Øverli

Prod: Graham Drysdale for Pilton Video, 2004

DV/DV-Cam, 9 min

Mor og sønn tilbringer en dag i parken, og hun treffer blikket til en fremmed mann med et smil. Smilet forsvinner fort når mannen blir ved å stirre på sønnen, og med en foraktelig mine tar hun sønnen med seg og går videre. Når mor og sønn senere kommer bort fra hverandre og den samme mannen tar vare på sønnen før de gjenforenes, utløses fordommer mot gamle menn som liker barn litt mer enn det som er akseptert. Når det viser seg at mannen passer på to barn selv utfordres fordommene rundt pedofili enda en gang. Filmen belyser et tabubelagt emne og er derfor viktig, men en unødvendig sekvens – det virker som om denne er med bare for å ha med regissørens egne kompiser – skaper en digresjon til ulempe for helhetsinntrykket og tematikken.

AHI

WE ARE IN SPACE, SO ARE YOU

Regi: Thomas Seeberg Torjussen Daniel Voldheim
Manus: Thomas Seeberg Torjussen
Med: Kyrre Haugen Sydness, Haddy Njie, Trond Fausa Aurvåg, Kristoffer Joner, Bartek Kaminski, Håkon Kornstad
Prod: Eric Vogel for Tordenfilm AS, 2004
DigiBeta, 5 min

Denne musikkvideoen, laget for jazz/elektronikabandet Wibutee, ble tidligere i år nominert til Alarmprisen for beste musikkvideo. Regissørene omtaler selv filmen som en rytmisk straffefilm med kaniner.

Handlingen starter i et kontorlandskap som ser ut som en reklamefilm for cola light. Men når den vakre kvinnen ved kopimaskina blir utsatt for kåt, småpervers tørr-jokking av en mannlig kollega, tar handlinga en annen vending enn det vi er vant med fra de amerikanske klisjeene. Kvinnen ringer etter «bunnies», her menn utkledde som kvite duracel-kaniner. Og med de samme rytmiske hoftebevegelsene forfølger og trakasserer kaninene den mannlige kollegaen gjennom byen, hjemme og på jobben.

En humoristisk musikkvideo med actionfylte og presise klipp. Regissørene behersker den korte fortellingen godt og har troverdige skuespillere med seg på laget. Et av festivalens morsomste bidrag.

ICe

WILLOW DRIVE

Regi: Jakob Rørvik

Manus: Jakob Rørvik

Med: William Nixon, Anna Livia Ryan, Geoffrey Beevers, Simon McLinden, Jerry, Ben og Holly.

Prod: Teresa Mulqueen, 2005

HD, 17 min.

En gift kvinne og en ung mann finner hverandre i en forstad som er i ferd med å kvele dem begge i daglige rutiner, og de drømmer om å flykte, men når den unge mannen står klar til å dra viser det seg at kvinnen har glemt både han og deres drøm allerede.

Filmen beskriver sitt miljø veldig godt, filmet i svart-hvitt og understrekende med den unge mannens jobb som består i å passe naboenes hunder. Willow drive er regissørens eksamensprosjekt fra National Film and Television School i London, og selv om den beskriver et kjent univers, kunne den like godt vært plassert i det internasjonale kortfilmprogrammet. Det er positivt å se hva som produseres i en skolesammenheng, men utfordringen blir å finne sin egen stemme under slike omstendigheter.

AHI

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon

Relatert

Årets norske kortfilmer anmeldt

Av Jon Iversen, Kjartan Helleve, Ole Petter Bakken, Simon Kvarme, Atle Hunnes Isaksen, Torbjørn Grav, Øystein Larsen, Kari Skjerve Bjerkan, Hilde Kjos, Stein Inge Århus

Z #3 2003: | kun utdrag

Årets norske kortfilmer anmeldt

Av Ole Petter Bakken, Torbjørn Grav, Kjartan Helleve, Jon Iversen, Øystein Larsen, Julie Ova, Anders Fristad Rudolph, Rune Tellefsen og Stein Inge Århus

Z #4 2002: | kun utdrag

Årets norske kortfilmer anmeldt

Av Ingrid Kristin Dokka, Hege Gundersen, Øivind Hanche, Gunnar Iversen, Jon Iversen, Ingrid Rommetveit og Trond OlSvendsen

Z #3 1992: Siden kortfilmfestivalen i Trondheim i 1984 har Z hvert eneste år anmeldt samtlige norske [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Av Lars Ole Kristiansen

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Av Ina Strøm

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Av Hedda Robertsen

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag

Fra arkivet

Jakten på perfekt ramen – Tampopo og de gode hjelperne

Av Ingrid Rommetveit

Z #3 2024: Den japanske komedien Tampopo er den ultimate matfilmen og en leken hyllest til filmmediet.

Homo à la Hollywood

Av Jan Olav Gatland

Z #2 1985: En omtale av Vito Russos bok: «The Celluloid Closet. Homosexuality in the Movies» [...] | kun utdrag

Eleganse og fare. Ekstremsportfilmen, den nye rockumentaren?

Av Gunnar Iversen

Z #1 2008: Ekstremsportfilmene hører i dag til de mest populære dokumentarfilmene. Det er imidlertid skrevet lite om disse filmene, som få synes å ville se som dokumentar. I denne artikkelen presenteres genren nærmere, og disse elegante filmene om snowboard eller skateboard sammenlignes med dokumentarer om rockeartister og deres musikk. Kanskje er ekstremsportfilmen den nye rockumentaren?