Øyeblikkets tyranni – Norsk dokumentarfilm anno 2005

Mye av dagens norske dokumentar er egentlig kun utvidete og forvokste reportasjer. De har fjernsynsjournalistikkens form og holdning, og ønsker tilsynelatende kun å legge fram et materiale. Gjerne så umiddelbart og ukommentert som mulig. Man stoler på kameraet og mikrofonens autentifiserende rolle og effekt, og fokuserer på personer framfor saker eller temaer. En perlesnor av øyeblikksbilder, litt direct cinema og litt reality-tv, foretrekkes framfor å belyse et saksforhold eller en samfunnstilstand. Øyeblikket brukes i liten grad som et redskap for en demaskering av makten, eller en byggestein i en generell argumentasjon om menneskers kår og holdninger. Øyeblikket er avgjørende for å sikre et autentisk inntrykk; en her-og-nå følelse.

I en sentral sekvens i Monica Csangos dokumentar Evig din kritiserer regissøren sin far for å vandre på egenhånd i Bombay. De to har reist dit for å forsøke å kaste lys over en familiehemmelighet, og kamera er med på reisen. Faren er ikke like bekvem med datterens kamerateam, og han var først ikke så interessert i å forsøke å avsløre sine foreldres hemmelighet, men har etter hvert selv blitt revet med. Kanskje ligger løsningen på gåten om hans egen far i Bombay? På egenhånd får han imidlertid ikke gå. ”Hvis jeg ikke får med meg øyeblikket”, sier datteren bekymret, ”Jeg må være med når det skjer!” Evig din er nesten helt og holdent bygget opp omkring øyeblikk, i en besettelse omkring det å forsøke å fange et magisk øyeblikk, da noe spennende skjer rett framfor kamera. Det er som om det nesten ikke kan bli en film om ikke kamera er flua på veggen når noe skjer.

På mange måter er Monica Csangos film representativ for nyere norsk dokumentarfilm. En sentral tendens i nyere norsk dokumentarfilm er mistroen mot eksposisjon. Dokumentaren forklarer ikke lenger. Norske dokumentarister er mindre interessert i å vise til bakenforliggende sammenhenger og årsaker, og ønsker ikke å sette de mennesker eller saker og hendelser som skildres inn i større sammenhenger. Mistroen mot forklaring, noen ganger en reaksjon mot etablerte didaktiske former og noen ganger en ren forelskelse i øyeblikksbilder, skaper imidlertid ofte en fattig og uforpliktende dokumentarform. En form helt avhengig av møtets magi, og av at vi tilskuere skal føle med i situasjonene som legges fram for oss. Norske dokumentarfilmskapere framstår som oftest som vitner med kamera, som skjuler seg bak dokumentarens tilsynelatende observerende rolle, og kun inviterer oss med på en reise gjennom en serie pregnante øyeblikk.

Av de 70 timene med dokumentar som var blitt sendt inn til årets dokumentarprogram hadde en forhåndsjury valgt ut 10 timer. Av 80 filmer ble 13 utvalgt. Filmene viser bredde, engasjement og variasjon i emner og formstrategier, men fjernsynspreget og øyeblikksorienteringen tappet mange av filmene for mye av sin kraft. Flere var dessuten for tydelig preget av sendeflateorganiseringen, noe som gikk ut over materialet og temaenes kvalitet. De var ofte altfor lange. Mest tydelig var dette i øyeblikksfilmene, som til tider kunne være formløse og uinspirerte.

”Se-hva-som-skjer”-dokumentaren

Flere av de øyeblikksorienterte filmene ved årets kortfilmfestival var en kombinasjon av portretter og reiseskildringer, organisert etter et ”se-hva-som-skjer”-prinsipp. Både debutanter og mer erfarne dokumentarister hadde falt for fristelsen til å lage slike enkle filmer der her-og-nå-effekten overskygget tema og personskildring.

I 2000 lagde Fridtjof Kjæreng filmen Hussains kjøttbutikk, og med Kong Hussain av Pakistan – Dronning Asia av Norge (2005) vendte han tilbake til Ghullam Hussain og hans familie. Etter å ha drevet kjøttbutikk i Oslo i tretti år, hadde han måttet selge butikken på grunn av dårlig helse, men hans drømmer var nå i ferd med å splitte familien. Hussain bygger et kjempehus i Pakistan for sparepengene, men hverken hustruen Asia eller de to voksne sønnene vil flytte til Pakistan. Dette dilemmaet kretser Kjærengs film om, gjennom samtaler og ved å følge familien til Pakistan når Hussain skal innvie sitt drømmehus og yngstesønnen skal gifte seg.

Kjærengs film er noe ujevn, men til tross for sin humor og sjarm, og mange pussige øyeblikk, klarer den ikke å løfte Hussains livshistorie til å bli et bilde på innvandrerens dilemmaer. Kamera følger nysgjerrig med på reisene og er tilstede ved viktige anledninger, men forblir en stum observatør. Filmen slutter da også, nærmest midt i historien, som en episode i en reality-tv serie, med bilder av Asia som kjeder seg i Oslo uten sin mann, mens Hussain sitter alene i sitt tomme gigantiske hus i Pakistan.

Ingenmannsland (2004) av Liv Berit Helland Gilberg tematiserer også innvandring og kulturmøter, men er samtidig en kritikk av det moderne samfunnets jungel av lover, regler, institusjoner og byråkrati. Her møter vi 21 år gamle Miguel fra Cuba og hans kjæreste Ane. Miguel har havnet i et moderne ingenmannsland. Han får ikke vende tilbake til Cuba, fordi de regner ham som utvandret, men han får heller ikke arbeidstillatelse i Norge. Kjæresten Ane forsørger de to, noe hun har gjort i flere år, men den fortvilte og uavklarte situasjonen tærer på deres forhold. Vi følger de to gjennom byråkratiet, inntil det bedrer seg litt, ironisk nok kanskje fordi de har med en reporter.

Ingenmannsland er Liv Berit Helland Gilbergs beste film til nå, og mindre selvsentrert og naiv enn hennes tidligere filmer, men filmen illustrerer også klart at fraværet av eksposisjon forhindrer oss tilskuere i å bruke filmen til kritisk å vurdere myndighetene og byråkratiets arbeide. Vi følger de to, i scene etter scene, mens kjærligheten vitrer på grunn av de endeløse konfrontasjonene med det firkantede byråkratiet, men hvem har egentlig rett? Seeren kan i hvert fall ikke vurdere det, ettersom filmen ikke forklarer sentrale omstendigheter – hvorfor reiste han fra Cuba og hvorfor vendte han ikke tilbake? Hvorfor har de ikke giftet seg? – og man kan ikke annet enn føle med de to. Noe som neppe hjelper noen.

Gilbergs film var laget for NRKs Faktor-magasin, og Nader Izadpanahs Natthjemmet (2004) var også en NRK-produksjon med magasinlengde. Filmen skildret Kirkens Bymisjons Natthjem i Oslo, et overnattings- og akuttilbud for kvinner i rus- og prostitusjonsmiljøet. Vi følger Einar Langseth på nattevakt, fra han åpner døra klokka ti om kvelden til natthjemmet stenger tolv timer senere.

Nader Izadpanah har laget flere gode NRK-produksjoner, f.eks. Brennpunkt-dokumentaren De endeløse nettene (2002), som har en lignende struktur, og begge er observasjonelle institusjonsskildringer og sosialreportasjer som ryster med sin enkle hverdagslighet.

Mindre vellykket var Ellen-Astri Lundbys Den fjerde kone og hennes afrikanske ektemann (2004), som har blitt vist i NRK under ”Fakta på Lørdag”-merkelappen. Også dette er en observasjonell film, som følger mennesker i en vanskelig situasjon. Den 71 år gamle Rosemarie fra Tyskland er gift med gambiske Siaka, som også har tre afrikanske koner, og deres forhold er en krigssone av krangel og kulturelle forskjeller og holdninger. Vi følger de to i deres hverdagslige samliv, og får et innblikk i Rosemaries arbeide med å hjelpe barn med å få en skolegang.

Lundbys film starter in medias res og forklarer minimalt underveis. Vi tilskuere forblir storøyde observatører mens kamera følger de to som flua på veggen, men hvem er de egentlig? Hvorfor endte Rosemarie opp her i Gambia? Var det bare på grunn av sykdommen som rammet henne i 59 års alder? Og Siaka, hvorfor en fjerde, hvit kone? Riktignok illustrerer filmen et kulturmøte som blir en langvarig kulturkollisjon, men deres krangler er som hvilken ekteskapskrangel som helst, og egentlig relativt uinteressant. Istedenfor å følge med blir man avsporet av spørsmålet: Hvorfor denne historien, og hva skal vi med den? Skal den illustrere afrikaneres slappe la-skure-holdning? Eller skal den vise europeisk kulturimperialisme? Spørsmålene er mange, men de er ikke produktive, kun et resultat av filmens uklarhet og utydelighet.

Interessant nok var en lignende film også tatt ut til årets program, og Fra hver sin verden (2005) av Christine Tobiesen var en mye mer vellykket film om kulturmøter og kulturkollisjoner. Ikke fordi den var mer positiv og livsbejaende med all sin sjarm, men fordi den inkorporerte sparsom eksposisjon, på en elegant måte, slik at fortellingen om SV-politikeren Melissa fra Kristiansand og masaikrigeren Augustin fra Mombasa i Kenya ble noe mer enn en lang pussig ”Norge Rundt”-reportasje.

I Tobiesens film følger vi Melissa til Kenya, blir vitne til hennes spektakulære bryllup i Mombasa, og følger med på reiser til ektemannens familie i innlandet. Det er kjærligheten som har ført de to sammen, men deres verdener er så ulike som det går an å få det. Melissa velger imidlertid til slutt et liv i en kumøkkhytte, i hvert fall foreløpig, og vi får dele hennes kvaler og resonnement.

Det som skiller Fra hver sin verden fra Den fjerde kone … er både bruken av forklaring, tidselementet og et mer variert materiale. Vi følger Melissa gjennom lengre tid, ikke bare i et skarpt tverrsnitt, men i et lengdesnitt der drypp av forklaringer gir fortellingen om henne tyngde. Gjennom sparsom bruk av videodagboksekvenser får vi dessuten dele hennes tanker, historie og bakgrunn. Dermed får vi tilstrekkelig materiale til at hennes rare og ekstreme historie får en klangbunn som gjør den til noe mer enn en eksotisk raritet. Det blir både en spesifikk historie om et kulturmøte, men også en mer generell eksistensiell fortelling om ungdom, forelskelse, reiser, møter og eksistensielle valg i livet. Tobiesens film delte prisen ved årets festival, som nok var noe overraskende, men den viser utvilsomt talent for valg av historie såvel som evnen til å gripe fortellingen og strukturere den til noe mer enn en pussig reportasje.

Alle disse filmene, noen mer vellykkede enn andre, var utpreget øyeblikksfilmer. Mest tydelig var dette imidlertid i Monica Csangos Evig Din (2005). Dette er historien om Monicas forsvunne bestefar, som bestemoren har erklært sin evige kjærlighet til, men som døde under andre verdenskrig. Monica oppdager imidlertid under arbeidet med filmen at bestefaren muligens overlevde krigen og arbeidsleiren, og etablerte seg i hemmelighet i Bombay. Hun reiser til India med sin far, og forsøker å finne ut om bestemorens historie om århundrets kjærlighetshistorie kun er en livsløgn, men filmen avsluttes uten at historiens gåter løses.

Evig din har en interessant historie, gjør bruk av spennende arkivfilm fra Ungarn før krigen, av bestefaren og bestemorens verden, men mislykkes i å heve fortellingen til noe mer enn en litt avansert Frøken Detektiv-reportasje, der Monica herser med bestemoren i sin iver etter å avsløre hennes livsløgn for åpent kamera for å fange filmøyeblikket. Filmen har dessuten en usikker struktur, med en dårlig strukturert begynnelse, og de strukturelle svakhetene samt det litt retningsløse ”se-hva-som-skjer”-preget gjør det til en svak film.

Samfunnsbilder

En interessant tendens i de siste årenes norske dokumentarfilm har vært en øket oppmerksomhet overfor internasjonale temaer og motiver. Den sterke intimiseringen har blitt supplert med en mer internasjonal orientering. De finansieringsproblem dokumentarister med internasjonale prosjekter har hatt, viser en svakhet ved norske institusjoner, og flere av dokumentarene ved årets festival viser hvordan et internasjonalt tema kan være av stor relevanse, også for et norsk publikum.

En av de mest positive overraskelsene ved årets program var Jannicke Systad Jacobsens historieleksjon Sandmann – Historien om en sosialistisk supermann (2005). ”Da jeg var liten var jeg ikke så opptatt av ideologi”, sier regissøren med sin lyse ungpikestemme på lydsporet, og gir oss deretter den overraskende historien om figuren Jon Blund. Norske barn fikk møte denne figuren sent, i 1979 som en del av Jul i Skomakergata, men da var Jon Blund, eller Sandmann som han egentlig het, allerede blitt en 20 år gammel storsuksess. Sandmann ble skapt i intens konkurranse mellom Øst- og Vest-Tyskland, om barns gunst i den politiske kampen om sjelene, og ble Øst-Tysklands mest vellykkede kulturelle eksportvare. I motsetning til de Østtyske genrefilmene – westerns, musicals eller science fiction – ble Sandmann en internasjonal suksess.

Systad Jacobsen bruker historien om Sandmann til å skildre sosialismens vekst, ideologiske tankemønstre og overtalelsesstrategier i Øst-Tyskland. Det er blitt en både fascinerende, morsom og høyst relevant historieleksjon, som gjennom arkivklipp, intervjuer med en ”Sandmann-ekspert” og samtaler med mange av de som skapte figuren og programmene gjør det eksotiske og fremmedartede forståelig for oss.

Mer upretensiøs, men også vellykket var Mattias Høyems Kinas håp (2004). I dette lille portrettet, av tolv år gamle Jin Yang Ruina, får vi både et bilde av idrettens rolle i Kina, og en liten, gripende skildring av livet til en turnjente som bor på internat, lengter hjem, men er et av Kinas håp til OL i Beijing i 2008. Vi følger Jin på trening, på et sjeldent besøk hos far og mor, og på internatet. Hun har vondt i benet, på grunn av overbelastning, men treneren ignorerer legens råd om ro og hvile. ”Hver gang jeg går inn i turnhallen lengter jeg hjem”, sier hun, i dette nøkterne og enkle, men gripende bildet av barneidretten.

Mer ordinær og prosaisk er Viktigere enn fotball (2005) av Claus Morten Pedersen og Pål Huuse. Her følger vi Ståle Solbakken, Ham Kam og noen fanatiske supportere gjennom en sesong. Solbakkens hjertestans gir en viss resonans til filmens tema, men først og fremst blir dette en blanding av fotballklipp supplert med ulike intervjuer og samtaler. Riktignok kan man av og til få inntrykk av at fotball er noe av det aller viktigste i det norske samfunnet, spesielt gjennom fjernsynet og tabloidavisene, men mer trengs for å løfte denne filmen enn det vi får servert. Det er håndverksmessig sett en upåklagelig film, men noe perspektivløs og ordinær.

En film som har et mer originalt materiale er Kamerater (2004) av Robert Næss.  Her følger vi noen av medlemmene i Norges Kommunistiske Parti. Vi kommer på innsiden av et miljø og en tankeverden som i dag er fremmed for de fleste, men som handler om trassig håp og fortvilte drømmer. Mest interessant av de få gammelkommunister som skildres er unge Tarald, som får representere ungkommunistene. Han er en sann idealist, med håp om at Norge skal komme i en revolusjonær situasjon, og konfronterer Bondevik med Irak-krigen i en av scenene. Filmen er varm og underholdende, med et passe antall anakronistiske kommentarer, av typen ”Det er lettere å være kommunist på Cuba der det er hav på alle kanter”, men også med innlevelse og varme.

Den beste av de direkte samfunnsengasjerte og samfunnskritiske filmene var Trond Kvists Svindleren (2005). Dette er en litt kaotisk og splittet film, men med en skarpere tone enn de øvrige filmene. Etter den noe svake Velkommen hjem (2003) er Kvist tilbake i gammel form, med en film som stiller spørsmål, og krever svar. Også Svindleren er imidlertid en lun, forsiktig, og humoristisk film.

Kvists film åpner som en slags detektivfortelling. Tre studenter i Bergen har fått kontakt med den 20 år gamle rikskriminelle svindleren Richard Ringheim og vil lage en film om og med ham. De tar kontakt med Kvist, og sammen reiser de gjennom Sverige for å møte den ettersøkte svindleren. Underveis legges hans historie, om harselas med politiet og uttallige svindelhistorier, fram for oss. Møtet med den kjendiskriminelle Ringheim blir høydepunktet i denne delen av filmen, der Ringheim med åpenbar glede over å bli filmet legger ut om hvordan han kan svindle hvem som helst. Hans telefoner til politistasjoner, som gladelig gir ham opplysninger som kan gjør at han kan tappe folks sparekontoer, illustrerer manglende rutiner og profesjonalitet hos politiet. Her er også Kvist i sitt ess, og han deler Ringheims glede over å harselere med politiet.

Etter hvert begynner imidlertid filmen å endre tone. Ringheim forteller om annet enn rekvisisjonssvindel, skrøner og dokumentforfalskninger, og når han forteller om sine kontakter med utenlandske ambassader, som han selger falske sikkerhetsdokumenter til, endrer filmen seg. Dette er riktignok i tråd med Ringheims spionfascinasjon, men Kvist kommer selv opp i et etisk dilemma. Kontaktene med den Syriske Ambassaden i Sverige kan medføre at uskyldige i Syria fengsles. Samtidig rulles et nytt aspekt ved Ringheims historie opp. Han har et merkelig forhold til Politiets Sikkerhetstjeneste, som åpenbart bruker Ringheim som en bonde i sitt politiske skjulte sjakkspill.

Fra å starte som en halsbrekkende historie om en kamerakåt svindler ender Svindleren som en film om den norske sikkerhetstjenesten. Deres beskyttende hånd om Ringheim virker mildt sagt mystisk, men om det skyldes at også de lever i en slags James Bond-verden, eller om mer står på spill enn vi får vite er vanskelig å si. Og den pratesyke Ringheim blir plutselig taus og mutt. Han vil ikke si noe mer. Med en rekke spørsmål, og et hemmelighetsfullt forhold mellom en skrønemaker og svindler og Politiets Sikkerhetstjeneste ender denne vellykkede filmen.

Ungdom og endring

To filmer skilte seg ut i årets program. Ikke fordi de var utypiske, men fordi de var mer formelt gjennomtenkte og vellykkede, og mer tankevekkende enn de fleste andre. Begge skildret det å vokse opp, men på svært ulike måter. Begge bar preg av en øyeblikksinteresse, men klarte å bruke øyeblikkene til noe mer enn å fange inn verdens eksotiske overflate i et gripende her-og-nå.

Trond Winterkjær og Jan Dalchows mye omtalte 100 % menneske (2005) er en film om transseksuelle Monica, som ble født som gutt, men som alltid har følt seg som jente eller kvinne, og som tar en kjønnsbekreftende operasjon for å bli den hun alltid har følt at hun har vært. Denne vanskelige overgangen, fra fysisk mann til fysisk kvinne, får vi bli med på, først og fremst gjennom en rekke videodagboksekvenser, der Monica forteller om seg selv og sitt liv.

Videodagboken har blitt en viktig ny dokumentargenre de siste årene, og er en form som har et stort utviklingspotensiale. Det illustrerer også 100 % Menneske på en klar måte. Monica er et uvanlig menneske, som åpent og modig forteller om sin oppvekst, mobbingen, følelsen av å være fanget i en fremmed kropp, og beslutningen om å gå gjennom en kjønnsoperasjon. I to år filmer hun seg selv, og dette blir både en terapeutisk selvbekjennelse og en reise gjennom en identitetskrise. De litt kornete og ustø videobildene gir filmen en aura av autentisitet, samtidig som vi kommer tettere inn på Monica enn vi ville ha gjort med andre grep. Og Monica er selv, med sin altfor store keitete kropp og fremdeles for dype guttestemme, et levende bilde på kjønnskrisen hun gjennomlever. Spesielt stemmen, med sin klang og materialitet, gir oss et dobbeltbilde der kvinne og mann smelter sammen. Mange av videodagboksekvensene, f.eks. den der hun forklarer om blokkingens ubehag, er også intime, men samtidig så ærlige som man må være.

Regissørene har supplert noen observasjonelle scener, der vi bl.a. møter Monicas fantastiske mor og noen av hennes venner, og videodagboksekvensene med noen musikkvideoinnslag og en rekke illustrerende scener der Monica svømmer i vannet. Disse ulike metaforiske scenene skal på en annen måte illustrere og vise oss hennes dilemmaer og utvikling. Filmen ble da også markedsført som ”En musikalsk dokumentar” eller ”dokumentarmusikal”. Første gang jeg så filmen opplevde jeg disse sekvensene som overflødige og overtydelige, og det var bare den avsluttende sekvensen som virkelig fungerte. Etter å ha sett den igjen opplever jeg filmen som mer helhetlig og nyansert, og har satt pris på disse scenene, som ellers kan oppleves som påklistrete og unødige. De gir oss tilskuere noen pusterom i en veldig nær og intim fortelling, en livsverden vi så å si helt og holdent kommer inn i, men viktigere er at de ikke bare illustrerer hennes drømmer, håp og utvikling, men samtidig kommenterer Monicas ekstreme iscenesettelse av seg selv.

Flere kritikere pekte på at filmen kunne ha tematisert maskulinitet og femininitet i en mer utvidet forstand, som noe mer enn ren biologi, og etterlyste refleksjoner, ikke minst fra Monicas priviligerte side i denne sammenheng, om kjønn som rolle, og det er lett å være enig i det. Ikke minst fordi dette er en film om identitet, og det å skape seg både en kropp og en identitet.

100 % Menneske er imidlertid en modig og livsbejaende film. Det er en film om mot og om desperasjon. En film om å være fanget i feil kropp, og feil kjønn, og det å gå igjennom en kjønnsbekreftende operasjon. Alternativet for Monica ville være en grav, og Morten blir endelig fullt ut til Monica. Filmen har en spennende og ”uren” form, som blander stiliserte illustrerende dramatiseringer med rå videodagbokbilder på en vellykket måte. For sitt engasjement, sitt inntrengende portrett av et fantastisk menneske og sin spreke formvilje fortjente Winterkjær og Dalchows film virkelig en pris.

I Margreth Olins Ungdommens råskap (2004), som delte dokumentarprisen ved årets festival, følger vi en gruppe elever i 10. klasse ved Hauketo videregående skole de siste månedene før skoleslutt. Olin følger først og fremst en spesialklasse, kalt mopedklassen, som har et annerledes undervisningstilbud. Dette er elever med konsentrasjonsvansker, som ikke føler seg til rette hverken på skolen eller som ungdommer, og som reagerer med bråk, likegyldighet og uro.

Filmen starter så å si in medias res, vi kommer rett inn i en heftig konflikt. En elev krangler med andre og en lærer. Mikal er aggressiv og dytter til læreren med kraftig munnbruk. Han har trukket hettegenseren opp, og ansiktet er nesten skjult når han går mot skogen i enden av utearealet. Scenen er filmet fra avstand, i en enkel observerende stil, og denne scenen etablerer både perspektiv og rytme. Så følger en lang rekke scener, noen mer rolige, fra klassens liv, med hovedfokus på to gutter: Mikal og Kazim. Vi møter imidlertid også noen jenter, men Kristin og Anne-Lise kommer litt i skyggen av de mer utagerende guttene i filmen.

Et hovedmotiv i filmen er fraværet av virkelig kommunikasjon. Først og fremst gjelder dette mellom elevene og lærerne, som ikke er på bølgelengde overhodet, og der lærernes arbeid er både heroisk og tafatt. Som oftest synliggjøres lærernes håpløse arbeidssituasjon, med elever som minst av alt er interessert i fysikk eller matematikk, og der seksualundervisningen blir en serie pinlige provokasjoner, men andre scener viser hvor håpløst tafatte lærerne kan være. Et eksempel er den gripende scenen der Kristin, som alltid har vært mobbet fordi hun er så fyldig, blir forsøkt oppmuntret av en av de kvinnelige lærerne. ”Always look on the bright side of life”, sier læreren i en håpløst mislykket gest, som viser hvor vanskelig det er å virkelig kommunisere. Hensikten er god, men alt blir feil. Fraværet av kommunikasjon gjelder imidlertid også mellom elevene, og spesielt mellom gutter og jenter. Kazim og Anne-Lises krangler er håpløst pubertale, og viser hvor ulike de to er.

Margreth Olins mål med filmen er åpenbart å si noe om dagens ungdom, og voksnes holdninger til ungdommen. Hun har valgt ikke å lage en pamflett, ikke å lage et avisinnlegg i filmform, men i stedet laget en enkel, ærlig og fordomsfri observasjonell film. Overraskende lite har vært sagt om det faktum at filmen, i hvert fall tilsynelatende, er laget under Dogumentar-prosjektet til Lars von Trier og Zentropa, som først og fremst er en blanding av et PR-trick og en tilbakegang til direct cinema-ideologien fra tidlig 1960-tall. Olins film er et spennende tilskudd til vår dokumentarfilmtradisjon, men er nok hennes svakeste film til nå. Dogumentaren er først og fremst en tilbakegang til en slags digital tv-journalistikk, og garanterer selvsagt ikke noen mer sannferdighet enn mange andre stilgrep og stilvalg. Typisk nok glemmer man f.eks. svært fort at hvert klipp skal markeres med et lite svart ”hull”, og istedenfor å synliggjøre grepet blir dette bare et bidrag til filmens særegne rytme.

Heldigvis er Olin en mer intelligent dokumentarist enn Dogumentar-reglene kan tilsi, og ikke minst rammes filmen inn av to korte scener som neppe passer med von Triers regler. Filmen åpner med et bilde av et lite barn, Olins datter Milla, som ser på tv. De blålige fjernsynsbildene synes reflektert i øynene hennes, og på lydsporet hører vi om Irak-krigen. Helt avslutningsvis får vi ett nytt metaforisk bilde, uten noen direkte kobling til det univers filmen ellers har utforsket, når lille Milla går opp en trapp i den tomme skolen. Sammen med filmens tittel, og Jens Bjørneboes dikt, som filmen har hentet sin tittel fra og som deklameres under ettertekstene, gir dette anslag til noe mer. Tittelen, de metaforiske bildene og diktet skaper en ramme som filmen ikke makter – eller vil – følge opp, og det er litt synd. Ungdommens råskap blir slik en litt ”fattigslig” film, og jeg skulle ønske at filmen hadde vært litt mindre observasjonell. Ikke blir den mer sannferdig av at Olin har klippet inn flere scener der vi merker at elevene agerer for kamera heller.

I et intervju har Olin uttalt at: ”Jeg hadde lyst til å lage en film om ungdom og skole sett fra elevenes perspektiv, tett på deres hverdag. Jeg visste at jeg ville ha mange med i filmen, at jeg ville lage mer et tidsbilde enn noen personlige historier. Men jeg visste ikke hvem jeg skulle følge eller hva vi ville finne. Filmen ble til underveis. Når jeg vasket frem filmen i klippebordet har jeg prøvd å være tro mot min totale opplevelse av miljøet. Vi trenger filmer og mer litteratur som setter nåtidsmennesket inn i en sammenheng, med institusjonene som omgir oss, som vi vokser opp i, som preger oss og som vi bryter mot.”

Et tidsbilde har hun kanskje laget, men valget av skole og klasse er selvsagt helt avgjørende for hvilket nåtidsbilde hun vil gi. Noen sammenhenger gir imidlertid ikke filmen, og dette er den observasjonelle filmens problem. Vi får ikke vite så mye om disse elevene, og minimalt om skolen og lærerne. Så hva skal vi bruke det til? Tittelen, og de rammebildene som skaper én tolkning, peker på at dette er en film om den ”evige” ungdom, som alltid har blitt baksnakket av de voksne, og det er neppe noe som styrker nåtidsbildet. Ungdommens råskap oppleves dermed litt retningsløs. Dette forhindrer ikke at den viser en sikkerhet i uttrykket, innenfor sin dokumentartype, som er imponerende, og etter å sett filmen flere ganger blir man litt glad i Kazim og Anne-Lise, men jeg skulle ønske meg mer kontekst og sammenheng, som kunne gitt filmen en annen kraft. Hadde ungdommene selv laget filmen, virkelig fra deres perspektiv, tror jeg den ville vært helt annerledes.

Øyeblikkets tyranni

I Ungdommens råskap får vi være flua på veggen i en fysikktime der energi diskuteres. Elevene illustrerer selv trassen og pubertetens voldsomme energi, med sine digresjoner og avsporinger. ”Energi kan ikke bli borte, men kan bare gå over i andre former”, sier den eldre læreren, og gir en slags indirekte forklaring til ungdommens trass. Istedenfor konsentrasjon slår energien over i krangel. Margreth Olins film har en bunden energi som er beundringsverdig, og tar oss med inn i en liten verden som vi ellers aldri ville ha fått muligheten til å være tilskuer til, men som dokumentarist skjuler hun seg bak de magiske øyeblikkene og en tro på at det er mer sannferdig kun å være flua på veggen enn flua i suppen eller en mer gammeldags forklarende dokumentarist.

Riktignok er Olin den flinkeste i klassen, med ærlighet, mot og fordomsfrihet, men hun er samtidig typisk for én viktig retning i dagens norske dokumentarfilm. Dersom forhåndsjuryens utvalg er representativt står det ikke helt godt til med dokumentaren i dag. Det mangler ikke på engasjement, evnen til å finne spennende og interessante historier, og ærligheten i arbeidet, men redselen for å være en gammeldags dokumentarist som med pekestokken framfor tavla forklarer sammenhenger og årsaker har lammet en viktig nerve i dokumentaren. Den er blitt mindre oppfinnsom og eksperimenterende, mindre rå og upolert i uttrykket, mindre ivrig i å forklare og vise til sammenhenger, og mer fjernsynstilpasset og husren. På sitt værste ser vi kvalitets-reality istedenfor riktig dokumentar.

Årets filmer bekrefter en tendens som har vært tydelig i flere år, og øyeblikkets tyranni gjør mange norske dokumentarfilmer mindre krasse og ubehagelige enn de bør være. Det er viktig at norske dokumentarfilmskapere tar opp kampen mot overfloden av billig reality-tv, der kameraene ustanselig provoserer fram og fanger inn øyeblikket når konebyttet finner sted, utstemmingen foregår eller maskene faller. Dokumentaren kan ikke konkurrere på reality-fjernsynets egne vilkår og regler. Dokumentarfilmen må bli mer sint, mer ubekvem, mer fantasifull, kanskje mer ”uren”. Den må bli mer kreativ i arbeidet med å representere verden omkring oss. Bare på den måten kan norsk dokumentar bli en virkelig kraft, som bidrar til å endre alt det som endres, og som gjør oss litt mer kloke som mennesker.



Relatert

Inn i sin tid – Norsk dokumentarfilm anno 2015

Z #3 2015: Gunnar Iversen har siden 2001 skrevet for Z om dokumentarfilmprogrammene ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Her ser han på årets trender. | kun utdrag

Å fange tiden – norsk dokumentarfilm anno 2007

Z #3 2007: En interessant tendens i de siste årenes norske dokumentarfilm har vært en økt oppmerksomhet [...] | kun utdrag

Å gripe virkeligheten – Norsk dokumentarfilm anno 2014

Z #3 2014: Dokumentarfilm handler om å gripe virkeligheten. Med bilder, ord og lyd fanger man inn deler av vår mangfoldige verden, og gjør disse delene forståelige. Slik at vi kan begripe dem, og slik at vi kan bli grepet; av stemmer, mennesker, historier og argumenter. | kun utdrag


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Allerede en film! – Gjenfortelling i synet av en sang

Z #1 2012: I noen musikkvideoer er det videoen selv som er budskapet. Musikkvideoen  har siden sin [...]

Norsk, nordisk og internasjonal kortfilm – Zs kortfilmbilag 1990

Z #3 1990: Tradisjonen tro anmelder Z her alle de nye filmene fra hovedprogrammet i årets norske [...] | kun utdrag

Hjemkomsten eller tilbake til fremtiden?

Z #1 1992: Norske ungdommer reiser i økende antall til utlandet for å ta fatt på en filmutdannelse. Vel [...] | kun utdrag