Strøtanker om kvinnefilm

Artikkelforfatteren diskuterer begrepet «kvinnefilm». Hun finner kvinners filmer så forskjelligartede at begrepet i hvert fall må brukes som flertallsform for å gi mening. Videre peker hun på svakheter i dagens filmkritikk som ikke yder rettferdighet til alle typer film, spesielt ikke kvinners filmer. Filmanmelderne må legge mer vekt på samspillet mellom regissør og tilskuer. Ikke ensidig bedømme regissørens innsats og tekniske prestasjoner.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1988 Bestill nummeret

Relatert

Bestemødre, mødre og døtre

Av Ingrid Kristin Dokka

Z #1 1993: Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en [...] | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Av Alison Peirse

Z #2 2024: Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag

Fristill kjønnsrollene!

Av Ane Marit Willman

Z #2 2007: I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.