Solanas og risikoens estetikk – notater om en mangfoldig filmfortelling

På slutten av 60-tallet var den argentinske regissøren Fernando Solanas en av Sør-Amerikas mest markante politiske filmskapere, og som en følge av sitt engasjement tilbrakte han det meste av 70-tallet i eksil. Med Tango – Gardel i eksil er han tilbake med en fascinerende og mangefasettert studie av eksiltilværelsen hvor tangoen er hovedeksponent for ensomheten og hjemlengselen til de forviste. Det er samtidig blitt en film som anvender et bredt spekter av fortellermessige og dramatiske virkemidler…

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1987 Bestill nummeret

Relatert

Grovkornede skjebner

Av Birgitte Mandelid

Z #2 2010: Den nye argentinske filmens tematikk og minimalistiske estetikk ble født ut av nødvendighet i en fortvilet økonomisk situasjon. At den skulle få så stor gjennomslagskraft hadde ingen trodd.

Filmens verdenskart

Av Øistein Refseth

Z #2 2009: Trender i tysk, afrikansk, kinesisk, latinamerikansk, koreansk, thailandsk, taiwansk og rumensk film anno 2009.

Rå og raffinert: Mexico i skjæringspunktet mellom film og virkelighet

Av Julie Ova

Z #2 2009: Det går en rød tråd fra Amores Perros (2001) av Alejandro González Iñárritu til Los Bastardos (2008) av Amat Escalante. En blodrød tråd.

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.