Av Ingrid Wiese

Smerte, blod og skrik

Kan en livsfornektende film, som fråtser i smerte, blod og skrik regnes som et kunstverk? Nei, svarer artikkelforfatteren i sin kommentar til debatten om kunstbegrepet. Kunsten bør være et rom som åpner for menneskets konstruktive krefter og muligheter til å finne mening. Menneskets latente drag til selvdestruksjon og aggresjon er et tidsbetinget kulturuttrykk, og kan ikke regnes som kunst.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1990 Bestill nummeret



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

Av Eivind Myklebost Nordengen

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Av Einar Aarvig

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

Av Thor Joachim Haga

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Filmen og første verdenskrig

Av Øivind Hanche

Z #4 1993: IAMHIST (International Association for Media and History) arrangerte i sommer en konferanse rundt [...] | kun utdrag

Ugler i mosen (Ivo Caprino, 1959)

Av Per Haddal

Z #2 2014: Ivo Caprino (1920- 2001) skapte en pur barnefilm som er gått litt i glemmeboken, enda den er kommet på DVD. Og det var endatil en realfilm, altså uten de figurer som Caprino som mesterlig førte i sitt animasjonsunivers. Skjønt noen få slike innslag finnes i Ugler i mosen fra 1959. | kun utdrag

Sex, hat og hevn. Gaspar Noes Irreversibel

Av Øyvor Dalan Vik

Z #2 2016: Noen ganger er man sikrere på at man har sett noe grusomt enn på at man har sett noe viktig, selv om Irreversibel bærer alle kjennetegn på en moderne kunstnerisk begivenhet: Sjokk, ubehag og eksplisitt vold. | kun utdrag