Om likheten mellom Alfred Hitchcock og Chantal Akerman
En av de mer spesielle seanser under kortfilmfestivalen i Trondheim var visningen av 4 filmer av den belgiske filmregissøren Chantal Akerman. En av filmene som ble vist var Akermans debutfilm fra 1968, Saute ma ville, en sterk film om en ung kvinnes selvmord, som festivalpublikummet utvilsomt hadde sansen for. Verre ble det under visning av den timelange Hotel Monterey fra 1972. Filmen er en uendelighet av tagninger fra vestibylen, heisen, korridprene og rommene i et New York-hotell. Publikums tilvante forventninger om at et eller annet må skje ble gang på gang gjort til skamme. Mange ble så provosert eller lei at de forlot kinosalen.
Tredje Akerman-film, La chambre, er også spilt inn i 1972. Her utforskes et rom i en bygning, antagelig også i New York. Kameraet roterer rundt i rommet, som imidlertid har adskillig mer å by på enn veggene i hotell Monterey.
Den siste Akerman-filmen, Toute une nuit fra 1982, ble den reneste actionfilm-opplevelsen for dem som hadde holdt ut, eller endog fått noe ut av, de tre første. Filmen er en rekke opptrinn uten noen egentlig historie, men kanskje med en mengde felles temaer. Vi gir oss denne gangen ikke ut på noen «tolkningsmanisk» analyse av Akermans filmer, men velgeer å trykke filmfotografen Eric Arguillères subjektive bevissthetsstrøm etter møtet med filmene. Han ser bl.a. en sammenheng mellom Akermans og Alfred Hitchcocks filmer.
Relatert

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning
Z #2 2019: Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Med bred pensel – Alfred Hitchcock som filmfigur
Blogg: Gervasis Hitchcock går fortsatt på norske kinoer, og Hitchcock dukker også opp i den kommende Grace of Monaco. Z kaster et blikk på hvordan Hitchcock er blitt ikonisert og framstilt - også i tidligere filmer. Grenseløs kontrollfreak eller vital filmskaper?

Moderna Museet: Eksperimentellfilm
Z #2 1983: Nordisk avantgarde-film synes like utrolig som mannen i månen. AVANTGARDE-FILM er vel et begrep de [...] | kun utdrag
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Kropp og monumentalitet
Z #1 2021: Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag

Z-enquete. Filmkomponistenes favorittpar
Z #2 2019: Hva er vel mer naturlig enn å spørre dem som faktisk lager filmmusikk om deres favoritter innen komponist/regissør-samarbeid? Vi har stilt et knippe norske filmkomponister ett spørsmål: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?»

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen
Z #3 2017: Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.