Om likheten mellom Alfred Hitchcock og Chantal Akerman

En av de mer spesielle seanser under kortfilmfestivalen i Trondheim var visningen av 4 filmer av den belgiske filmregissøren Chantal Akerman. En av filmene som ble vist var Akermans debutfilm fra 1968, Saute ma ville, en sterk film om en ung kvinnes selvmord, som festivalpublikummet utvilsomt hadde sansen for. Verre ble det under visning av den timelange Hotel Monterey fra 1972. Filmen er en uendelighet av tagninger fra vestibylen, heisen, korridprene og rommene i et New York-hotell. Publikums tilvante forventninger om at et eller annet må skje ble gang på gang gjort til skamme. Mange ble så provosert eller lei at de forlot kinosalen.
   Tredje Akerman-film, La chambre, er også spilt inn i 1972. Her utforskes et rom i en bygning, antagelig også i New York. Kameraet roterer rundt i rommet, som imidlertid har adskillig mer å by på enn veggene i hotell Monterey.
   Den siste Akerman-filmen, Toute une nuit fra 1982, ble den reneste actionfilm-opplevelsen for dem som hadde holdt ut, eller endog fått noe ut av, de tre første. Filmen er en rekke opptrinn uten noen egentlig historie, men kanskje med en mengde felles temaer. Vi gir oss denne gangen ikke ut på noen «tolkningsmanisk» analyse av Akermans filmer, men velgeer å trykke filmfotografen Eric Arguillères subjektive bevissthetsstrøm etter møtet med filmene. Han ser bl.a. en sammenheng mellom Akermans og Alfred Hitchcocks filmer.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1988 Bestill nummeret

Tweet