Kameratskap, krise, korsfestede drømmer

Fridtjof i Wam og Vennerøds Adjø, solidaritet blir drept i kamp med nynazister. Karin i Egil Kolstøs Galskap redder sin mor ut av psykiatriens helvete. Den første er martyren som dør for våre misgjerninger, den andre bringer oss Frihet. Til sammen er de Jesus Kristus for 80-årenes arme, syndige opprørere i det sosialdemokratiske undergangssamfunnet. I denne artikkelen framsettes den påstand at norsk film gjør best i å finne på andre ting enn å sitte og vente på Messias.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1985 Bestill nummeret



Relatert

Christina Bergs fangenskap – En anmeldelse av Egil Kolstøs film

Z #3 1988: I sommer hadde Egil Kolstøs fjerde helaftens spillefilm endelig premiere etter en klippeprosess [...] | kun utdrag

Den augneblinken som ikkje er kvar dag – ei samtale med Arild Østin Omundsen

Z #2 2004: Vegar Hoel står ved eit flipperspel. Det er eit mørkt og røykfylt lokale. Han misser kula, og [...] | kun utdrag

Hockey feber

Z #4 1983: Ungdommen rammes av en rekke sykdommer for tiden. Vi har notert oss både Saturday night fever, [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

X

Z #1 1984: Oddvar Einarson intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Levende bilder som historisk kilde

Z #2 2006: Det 20. århundre har på mange måter vært de levende bildenes århundre. Utallige øyeblikk av [...] | kun utdrag

Anmeldertanker

Z #2 2016: Før jeg forteller om min arbeidsmetode, eller mangel på sådan, må jeg nevne at jeg ikke først og fremst er filmanmelder. Jeg skriver bøker og film- og tv-manus, og gjerne i et omfang som gjør det vanskelig å kombinere med anmeldervirksomhet, men jeg er så glad i å gå på kino på dagtid at jeg fortsatt gleder meg som et barn før hver film. Jeg klarte med andre ord ikke å si nei da Aftenposten for kanskje syv år siden spurte om jeg ville anmelde film for dem. | kun utdrag