Kameratskap, krise, korsfestede drømmer

Fridtjof i Wam og Vennerøds Adjø, solidaritet blir drept i kamp med nynazister. Karin i Egil Kolstøs Galskap redder sin mor ut av psykiatriens helvete. Den første er martyren som dør for våre misgjerninger, den andre bringer oss Frihet. Til sammen er de Jesus Kristus for 80-årenes arme, syndige opprørere i det sosialdemokratiske undergangssamfunnet. I denne artikkelen framsettes den påstand at norsk film gjør best i å finne på andre ting enn å sitte og vente på Messias.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1985 Bestill nummeret



Relatert

Christina Bergs fangenskap – En anmeldelse av Egil Kolstøs film

Z #3 1988: I sommer hadde Egil Kolstøs fjerde helaftens spillefilm endelig premiere etter en klippeprosess [...] | kun utdrag

Den augneblinken som ikkje er kvar dag – ei samtale med Arild Østin Omundsen

Z #2 2004: Vegar Hoel står ved eit flipperspel. Det er eit mørkt og røykfylt lokale. Han misser kula, og [...] | kun utdrag

Hockey feber

Z #4 1983: Ungdommen rammes av en rekke sykdommer for tiden. Vi har notert oss både Saturday night fever, [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Er film best på NRK2?

Z #4 1996: NRK2 har gitt oss mer film på fjernsyn. Har vi bruk for det? Geir Steinar Knutsvik har tatt en [...] | kun utdrag

Musikk i tv-serier – filmmusikkens stygge stebror

Z #1 2007: Filmmusikk er etter hvert blitt en etablert og anerkjent størrelse, både i forskningssammenheng og blant det generelle publikum. Musikken i tv-serier har ikke oppnådd samme oppmerksomhet og status. Men hvis man legger de tilvente betenkningene til side og fokuserer på hvordan musikken faktisk fungerer i tv-serier, vil man finne et meget uensartet bilde.

«Men kanskje litt mer forvirret…» – en analyse av «Ja, vi elsker» på bakgrunn av prinsippet om fremmedgjøring som kunstnerisk strategi

Z #4 1986: Sølve Skagens og Malte Wadmans Ja, vi elsker fra 1983 er en norsk film som i høyeste grad skiller [...] | kun utdrag