Kameratskap, krise, korsfestede drømmer
Fridtjof i Wam og Vennerøds Adjø, solidaritet blir drept i kamp med nynazister. Karin i Egil Kolstøs Galskap redder sin mor ut av psykiatriens helvete. Den første er martyren som dør for våre misgjerninger, den andre bringer oss Frihet. Til sammen er de Jesus Kristus for 80-årenes arme, syndige opprørere i det sosialdemokratiske undergangssamfunnet. I denne artikkelen framsettes den påstand at norsk film gjør best i å finne på andre ting enn å sitte og vente på Messias.
TweetRelatert

Christina Bergs fangenskap – En anmeldelse av Egil Kolstøs film
Z #3 1988: I sommer hadde Egil Kolstøs fjerde helaftens spillefilm endelig premiere etter en klippeprosess [...] | kun utdrag

Den augneblinken som ikkje er kvar dag – ei samtale med Arild Østin Omundsen
Z #2 2004: Vegar Hoel står ved eit flipperspel. Det er eit mørkt og røykfylt lokale. Han misser kula, og [...] | kun utdrag

Hockey feber
Z #4 1983: Ungdommen rammes av en rekke sykdommer for tiden. Vi har notert oss både Saturday night fever, [...] | kun utdrag
Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl
Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen
Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet
Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag
Fra arkivet

Carlos Saura: Spanias borgerlige anarkist
Z #4 1983: Den spanske filmregissør Luis Buñuel døde i Mexico i sommer. Som seg hør og bør omtales [...] | kun utdrag

Fante Anne: «Det nasjonale gjennombrudd» i norsk film
Z #3 1990: Filmen Fante Anne fra 1920 representerer et skifte innen produksjonen av norsk fiksjonsfilm. For [...] | kun utdrag

Mad Men og gale (nord)menn
Blogg: av Gry Rustad
Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte - struktur?