I kortfilmens forunderlige verden

Kortfilmfestivalen er avholdt i Grimstad for første gang, og som vanlig faller det meste av rosen på festivalkomiteen og det meste av riset på norske kortfilmskapere. Igjen skortet det på den sunne, allminnelige fortellergleden, og alt for få regissører kan den vanskelige kunsten å begrense seg. Lager norske kortfilmregissører filmer for seg selv og ikke for publikum? Kanskje er myten om den frie, kunstneriske selvutfoldelsen mere levende enn trangen til å kommunisere? Kanalene ut til et bredt publikum må kanskje åpnes igjen for at den norske kortfilmen skal gjenvinne sin vitalitet?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1988 Bestill nummeret