I kortfilmens forunderlige verden

Kortfilmfestivalen er avholdt i Grimstad for første gang, og som vanlig faller det meste av rosen på festivalkomiteen og det meste av riset på norske kortfilmskapere. Igjen skortet det på den sunne, allminnelige fortellergleden, og alt for få regissører kan den vanskelige kunsten å begrense seg. Lager norske kortfilmregissører filmer for seg selv og ikke for publikum? Kanskje er myten om den frie, kunstneriske selvutfoldelsen mere levende enn trangen til å kommunisere? Kanalene ut til et bredt publikum må kanskje åpnes igjen for at den norske kortfilmen skal gjenvinne sin vitalitet?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1988 Bestill nummeret

Relatert

Den norske kortfilmens begredelige historie 1905-1969

Av Dag Lutro

Z #1 1985: I begynnelsen var kortfilmen. Og siden har den alltid vært der som en undervegetasjon, en [...] | kun utdrag

Den norske kortfilmens begredelige historie 1969-1978

Av Jan Erik Holst

Z #1 1985: Jan Erik Holst tar opp tråden etter Dag Lutros beretning om kortfilmen fra 1905-1969. | kun utdrag

Ut i verden: Norsk dokumentar anno 2006

Av Gunnar Iversen

Z #3 2006: [byline: Gunnar Iversen har skrevet boken Virkelighetsbilder – Norsk dokumentarfilm gjennom [...]

Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Av Jon Iversen

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

Av Gunnar Iversen

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag