Fire anekdoter om Flaherty – Fire trekk ved dokumentarismen

Bjørn Sørenssen formulerer noen forsiktige anekdoter om dokumentarismens teori.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1985 Bestill nummeret

Relatert

Fire anekdoter om Flaherty – fire trekk ved dokumentarismen

Av Bjørn Sørenssen

Z #4 2008: 1. Anekdote: om nytten av tobakksrøyking: Vinteren 1925 – 16 hadde Robert Flaherty overvintret [...] | kun utdrag

Et skinn av virkelighet

Av Tonje Bjander

Z #4 1997: Det er en vanlig oppfatning at dokumentarfilmen må være mer autentisk enn fiksjonsfilmen, [...] | kun utdrag

Privat: Helt naturlig? – Dokumentargenrens illusjonisme og virkelighet

Av Hallvard J. Fossheim

Z #3 2001: Naturdokumentarer nyter en enorm popularitet. Disse filmene produseres og distribueres i strie [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

Mørkets mann i radio

Av Einar Guldvog Staalesen

Z #2 2016: Jeg er opptatt av hva filmer formidler. Jeg er opptatt av hvordan film påvirker. Jeg er opptatt av hensikten med en film, og om den oppfylles. Jeg er mer opptatt av hva mennesker gjør i og med film, enn hva maskiner får til. | kun utdrag

John Williams og Robert Altman: En liten klype modernisme

Av Thor Joachim Haga

Z #2 2019: Ti år før John Williams ble introdusert for en ung og lovende Steven Spielberg, hadde han knyttet seg til en annen idiosynkratisk regissør: Robert Altman. Samarbeidet skulle vare over flere tv-episoder, en kortfilm og to spillefilmer, men filmhistorisk har dette kunstnerisk ambisiøse og eksperimentelle uttrykket stått fullstendig i skyggen av Williams’ mer kommersielle suksesser som Star Wars, Harry Potter og Jurassic Park. | kun utdrag