Filmfestivalen i Deauville: amerikansk og uavhengig
Uavhengighet. Selve ordet har en umiskjennelig gjenklang av amerikanske frihetsidealer. Men i USA er det som kjent ofte langt mellom ideal og virkelighet, og filmbransjen er intet unntak. I de store studioene er regissørene ofte underlagt produsentdiktat. Når selskapene utenfor studiosystemet omtales som «de uavhengige selskapene», så er det ikke minst på grunn av at disse selskapene gir sine regissører betydelig større frihet til å forme sitt personlige filmuttrykk. Baksiden av medaljen er selvfølgelig at regissøren får mindre penger å rutte med. Under festivalen for amerikansk film i Deauville i Nord-Frankrike fikk undertegnede anledning til å se et titalls filmer av årets uavhengige amerikanske produksjon, samt å snakke med en del av regissørene bak disse filmene.
Relatert
Ut av det grå: Filmfestivalen i Berlin
Z #2 1983: Den 33. internasjonale filmfestivalen i Berlin, som gikk av stabelen de to siste ukene i februar, [...] | kun utdrag
Haugesund 1985 – Notater fra filmfestivalen
Z #5 1985: Av forskjellige årsaker foregår handlingen i mange av årets Haugesund-filmer i en nær eller [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Amblin’ Man: Steven Spielberg i to årtusener
Z #4 2007: Det er ikke til å komme unna at Steven Spielberg har en tendens til å virvle opp en mengde [...]
Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet
Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.
Min barnekamp
Z #2 2014: De fleste som jobber med film kan stadfeste akkurat hvilken kinoopplevelse i barndommen som gjorde at de bestemte seg for å jobbe med film. Likevel er den største utfordringen for barnefilmens status at så få voksne ser ut til å bry seg. | kun utdrag
