Distant Voices, Still Lives: Et levende familiealbum

Distant Voices, Still Lives er egentlig to filmer sydd sammen til en. Terence Davies har med denne lille fortellingen laget et nærmest biografisk dokument fra sin egen barndom og oppvekst i Liverpools fattige, katolske arbeiderstrøk. Vi møter familien som ikke har noe etternavn, de heter bare mor, far, Tony, Eileen og Maisie. Det er disse menneskenes forhold til hverandre vi blir vitne til i en og en halv sårbar time. Handlingen veksler mellom barndomserindringer og voksenliv i et miljø hvor disse menneskene på grunn av sin arbeiderklassetilhørighet er dømt til å fortsette å leve. Tidsrammen er 1940 og -50 årene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1990 Bestill nummeret



Relatert

Terence Davies: «Man kan ikke forklare magi, kan man vel?»

Z #4 1990: Den britiske filmregissøren Terence Davies har vunnet et utall priser verden rundt for sin film [...] | kun utdrag

Aardman animations – fra en fortegnet virkelighet

Z #4 1994: Nest etter Walt Disney Pictures, har britiske Aardman Animations vært det viktigste [...] | kun utdrag

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Digitale Fortellinger – en ny type dokumentar

Z #3 2006: [byline: Eli Lea jobber med Digital Historiefortelling i Flimmer Film i Bergen. Hun har selv laget [...]

De fryktinngytende bildene II

Z #4 1989: Jeg påsto i forrige artikkel at det jeg kalte «klassisk-moderne» skrekkfiksjoner kan [...] | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.