Distant Voices, Still Lives: Et levende familiealbum

Distant Voices, Still Lives er egentlig to filmer sydd sammen til en. Terence Davies har med denne lille fortellingen laget et nærmest biografisk dokument fra sin egen barndom og oppvekst i Liverpools fattige, katolske arbeiderstrøk. Vi møter familien som ikke har noe etternavn, de heter bare mor, far, Tony, Eileen og Maisie. Det er disse menneskenes forhold til hverandre vi blir vitne til i en og en halv sårbar time. Handlingen veksler mellom barndomserindringer og voksenliv i et miljø hvor disse menneskene på grunn av sin arbeiderklassetilhørighet er dømt til å fortsette å leve. Tidsrammen er 1940 og -50 årene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1990 Bestill nummeret

Relatert

Terence Davies: «Man kan ikke forklare magi, kan man vel?»

Av Jon Iversen

Z #4 1990: Den britiske filmregissøren Terence Davies har vunnet et utall priser verden rundt for sin film [...] | kun utdrag

Aardman animations – fra en fortegnet virkelighet

Av Jo Hjertaker Jürgens

Z #4 1994: Nest etter Walt Disney Pictures, har britiske Aardman Animations vært det viktigste [...] | kun utdrag

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Av Pauline Aasarød

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.