Det var en gang…

Once upon a time in America er nostalgi, en genrefilm som benytter seg av genrens spilleregler i nesten fire timer. Den gjør ikke krav på å være mer enn en gangsterfilm, men en ekstrem og spesiell sådan…

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1984 Bestill nummeret



Relatert

Michael Manns ‘Heat’: Forsøk på å beskrive en gangsterfilm

Z #1 2005: Noen ganger gjør en film sterkt inntrykk uten at du helt kan forklare hvorfor. Filmens bilder og [...] | kun utdrag

Gangsterfilm og genrebegrepet – eller korleis bonden vart banditt i Amerika

Z #3 1986: «Gangsterfilmane fekk si eiga form av datidas produksjonsforhold og sosiale hendingar, men i [...] | kun utdrag

Den middelaldrende mannen og veien – nye tendenser i amerikanske roadmovies

Z #2 2007: Veien har gjennom tiår fungert som selve symbolet på frihet og flukt. Stedet for de unges uansvarlige utforskning av mulige identiteter. Nå er noe nytt på gang i de amerikanske roadmoviene: De middelaldrende mennene har også lagt ut på veien. Hva har disse mennene der ute å gjøre?


Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag

David Bowie: Hooked to the Silver Screen

En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag


Fra arkivet

Den okkulte Kurosawa

Z #3 2002: En ny Kurosawa har våknet i øst. Den japanske regissør Kiyoshi Kurosawas thriller-mutasjoner [...] | kun utdrag

Noen tendenser i norsk film. Tancred Ibsen og Hollywood-paradigmet

Z #4 2008: | kun utdrag

Musikk i tv-serier – filmmusikkens stygge stebror

Z #1 2007: Filmmusikk er etter hvert blitt en etablert og anerkjent størrelse, både i forskningssammenheng og blant det generelle publikum. Musikken i tv-serier har ikke oppnådd samme oppmerksomhet og status. Men hvis man legger de tilvente betenkningene til side og fokuserer på hvordan musikken faktisk fungerer i tv-serier, vil man finne et meget uensartet bilde.