Det var en gang…
Once upon a time in America er nostalgi, en genrefilm som benytter seg av genrens spilleregler i nesten fire timer. Den gjør ikke krav på å være mer enn en gangsterfilm, men en ekstrem og spesiell sådan…
TweetRelatert
Michael Manns ‘Heat’: Forsøk på å beskrive en gangsterfilm
Z #1 2005: Noen ganger gjør en film sterkt inntrykk uten at du helt kan forklare hvorfor. Filmens bilder og [...] | kun utdrag
Gangsterfilm og genrebegrepet – eller korleis bonden vart banditt i Amerika
Z #3 1986: «Gangsterfilmane fekk si eiga form av datidas produksjonsforhold og sosiale hendingar, men i [...] | kun utdrag
Den middelaldrende mannen og veien – nye tendenser i amerikanske roadmovies
Z #2 2007: Veien har gjennom tiår fungert som selve symbolet på frihet og flukt. Stedet for de unges uansvarlige utforskning av mulige identiteter. Nå er noe nytt på gang i de amerikanske roadmoviene: De middelaldrende mennene har også lagt ut på veien. Hva har disse mennene der ute å gjøre?
Fra siste Z
Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film
Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag
Da popmusikk flyttet inn på lydsporet
Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag
David Bowie: Hooked to the Silver Screen
En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag
Fra arkivet
Den okkulte Kurosawa
Z #3 2002: En ny Kurosawa har våknet i øst. Den japanske regissør Kiyoshi Kurosawas thriller-mutasjoner [...] | kun utdrag
Musikk i tv-serier – filmmusikkens stygge stebror
Z #1 2007: Filmmusikk er etter hvert blitt en etablert og anerkjent størrelse, både i forskningssammenheng og blant det generelle publikum. Musikken i tv-serier har ikke oppnådd samme oppmerksomhet og status. Men hvis man legger de tilvente betenkningene til side og fokuserer på hvordan musikken faktisk fungerer i tv-serier, vil man finne et meget uensartet bilde.
