Det splintrede rommet – om Leif Sindings film “Morderen uten ansikt”

I 30-årene var fortellemåten i norsk film iferd med å tilpasse seg Hollywoodfilmens dramaturgiske idealer. Også Leif Sinding, som hadde laget film siden midten av 20-årene var sterkt påvirket av denne utviklingen. I sin film Morderen uten ansikt fra 1936 forsøker Sinding, som Ibsen i Den hemmelighetsfulle leiligheten vel et tiår seinere, å finne fram til en alternativ fortellemåte. Eksperimentet kan knapt kalles vellykket. – Filmen er et brudd, en estetisk “skandale”, men kanskje mer interessant enn mange av de mer vellykkede filmene i vår ansiktsløse filmhistorie.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1990 Bestill nummeret