Claude Lanzmanns «Shoah»: TV-dokumentar utenom det vanlige

Dokumentarfilmen har vært under kontinuerlig press fra kritikere som vil bevise at heller ikke denne filmformen formidler «sannheten». Dokumentarfilmere har svart med å benytte stadig nye metoder i jakten på den unnvikende virkeligheten. «Kino Pravda», «Cinéma Verité» og «Cinéma Direct» er alle minnesmerker over filmskapernes bestrebelser.
   Den franske filmskaperen Claude Lanzmann har gått nye veier med sin film Shoah, som omhandler konsentrasjonsleirene under den 2. verdenskrig. Han forkaster arkivopptakene fra dengang. I stedet vises leirene slik de ligger i dag., kombinert med nåtidige intervjuer med dem som husker noe fra begivenhetene. Resultatet er ny troverdighet og et aktivt engasjement fra tilskuernes side.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1988 Bestill nummeret



Relatert

Digitale Fortellinger – en ny type dokumentar

Z #3 2006: [byline: Eli Lea jobber med Digital Historiefortelling i Flimmer Film i Bergen. Hun har selv laget [...]

Kunsten som hammer og speil – Om ny svensk dokumentarfilm

Z #2 1984: Det svenske filmåret 1983 var på mange måter dokumentarfilmens år. En hel rekke nye [...] | kun utdrag

Kroppen min: Jeg, meg selv og oss

Z #1 2008: Margreth Olins film Kroppen min vakte oppsikt og begeistring da den kom i 2002. Filmen er ikke blitt mindre utfordrende og aktuell i årene som har gått siden premieren. | kun utdrag


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag


Fra arkivet

Musikkvideo, Grimstad 2010: Et uttrykk uten plass, penger og framtid?

Z #3 2010: Kristel Jensen reflekterer over musikkvideoenes framtid, med utgangspunkt i årets musikkvideoprogram i Grimstad. | kun utdrag

Triers Oslo

Z #2 2012: Joachim Triers Reprise og Oslo, 31. august former Oslo til et personlig filmatisk sted. Men der Reprise viser oss karakterens tilknytning til et avgrenset byrom, viser Oslo, 31. august hvordan filmens hovedperson har blitt en utenforstående i en by der han ikke lenger har noen plass. | kun utdrag

Skrekkfilmens hemmelighet: Den halvåpne døra

Z #2 1983: Dette sette, skrekkrekvisittene som er fullt beskrevet, forklart og definitivt stedt til hvile i [...] | kun utdrag