Christina Bergs fangenskap – En anmeldelse av Egil Kolstøs film

I sommer hadde Egil Kolstøs fjerde helaftens spillefilm endelig premiere etter en klippeprosess som har vart i tre år! Filmen har fått tittelen Fengslede dager for Christina Berg, og er et realistisk og nyansert kammerspill mellom tre kvinner i en fengselscelle. Tittelen er kanskje litt merkelig valgt, ordspillet som går på de to betydningene av ordet «fengsle» virker litt for lettkjøpt og trivielt i en film som på ingen måte er «lettkjøpt», verken form- eller innholdsmessig. Fengslende dager er netmlig en film som må tas på alvor, og på flere plan en film som ruver i det norske filmlandskapet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1988 Bestill nummeret

Relatert

Hustruer 10 år etter: Fra film om kvinner til film om mennesker

Av Jon Iversen

Z #2 1986: Hustruer ti år etter er Anja Breiens oppfølger av filmen Hustruer fra 1975. Til tross for mange [...] | kun utdrag

Filmografi: Norsk films film 1937 – 2001

Av Bearbeidet Bård Flaen

Z #1 2001: Norsk films samlede verker med bilder og fakta. | kun utdrag

…og alle var enige om at det hadde vært en dårlig film

Av Ingrid Kristin Dokka, Øivind Hanche, Jon Iversen, Bjørn-Frode Løvlund Ingrid Rommetveit og Trond OlSvendsen

Z #2 1993: Z redaksjonen har vært på kino og sett Vibeke Løkkebergs film Der gudene er døde. En [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.