Blücher, kulturkrise på film

Oddvar Bull Tuhus’ actionfilm Blücher er en mannfolkfilm i en likestillingstid. En film som vil være både kommersiell, kulturell og politisk. I form og innhoold benekter filmen at det skulle være noen motsetninger i dette. Blücher avspeiler et kulturelt dilemma, men tilslører, snarere enn å belyse det. Og filmkritikerne var mest opptatt av tekniske svakheter ved film og manuskript…

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1988 Bestill nummeret



Relatert

Hustruer 10 år etter: Fra film om kvinner til film om mennesker

Z #2 1986: Hustruer ti år etter er Anja Breiens oppfølger av filmen Hustruer fra 1975. Til tross for mange [...] | kun utdrag

Om å skrive morsomt for film

Z #1 2002: Axel Hellstenius er en av Norges mest aktive manusforfattere. Han har skrevet manuskriptet til en [...] | kun utdrag

Om å knulle og lage film

Z #2 2013: - intervju med Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Seint på nitti-tallet

Z #4 1999: Ein stad på austlandet. | kun utdrag

Musikk for monstere – filmmusikalsk ekstranarrativitet i Alien

Z #1 2016: Det er lett å håne monsterfilmer. Underteksten i de mest vellagde sjangervariantene kan imidlertid være vel så kompleks som i et bergmansk psykodrama eller et antonionisk identitetseksperiment. Mye av denne kompleksiteten er plantet på lydsiden, gjennom en flora av filmmusikalske grep som ikke bare understøtter historien, men som også bidrar til emosjonell, stemningsmessig og symbolsk egenverdi. | kun utdrag

Tears in Rain: Stemningstablåer og konglomerater i Vangelis’ Blade Runner

Z #4 2023: La oss utvide den slitte påstanden om at musikk «skaper stemning» i film, til at filmmusikk kan skape stemningstablåer med egenverdi. Da finnes det knapt et bedre eksempel enn Vangelis’ musikk til Blade Runner. | kun utdrag