Berlin. En storbysymfoni – Et forsøk på å fange det moderne

Walter Ruttmanns film Berlin. En storbysymfoni vises med Edmund Meisels originalmusikk under årets festspill i Bergen. På bakgrunn av pianopartituret og Meisels instruksjoner har film- og musikkhistorikeren Lothar Prox rekonstruert det originale orkesterpartituret. Arrangert for to flygler og slagverk fremføres dette av Düsseldorfer-ensemblet. Artikkelforfatteren beskriver filmen, en av «stumfilmtidens» uforglemmelige klassikere – som aldri er vist på kino i Norge – og setter den inn i en bredere sammenheng.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1991 Bestill nummeret



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Smertens og gledens ytterligheter – Mai Zetterling og hennes filmer

Z #5 1986: Mai Zetterling debuterte som langfilmregissør i 1964 med Elskende par basert på en roman av den [...] | kun utdrag

De Palma-glimt II

Z #4 2015: Vi har spurt et knippe cineaster fra inn- og utland om å velge ut tre favorittscener eller -øyeblikk fra Brian De Palmas filmografi. | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.