Under en svart sol: Om Lasse Henriksen og ‘Love is War’

Helt i begynnelsen av 70-tallet gjennomgikk den norske filmen et stort generasjonsskifte. Samtidig ble filmene i en kort periode mer eksperimentelle, preget av en ny og sterk modernistisk impuls. Med den nye modernismen kom også en ny politisk og ideologisk orientering, som senere på 70-tallet avfødte en mer sosialrealistisk filmform. En sentral film i den første overgangen til en spirende norsk filmmodernisme var Lasse Henriksens prisbelønte spillefilm Love is War fra 1970.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1990 Bestill nummeret

Relatert

Den hellige vei – en samtale med Ragnar Lasse Henriksen

Av Øystein Steine Larsen

Z #2 2004: 1970 spillefilmdebuterte den 23 år gamle Ragnar Lasse Henriksen med Love is War. Han fylte selv rollene som regissør, fotograf og produsent. Fremdeles er dette den eneste langfilmen vi har fått se fra Henriksens hånd. Det som skiller Henriksens historie fra å bli en i mengden er mottagelsen filmen hans fikk. | kun utdrag

Fra sivilisasjonen til søppelhaugen – en kritikk av Lasse Glomms «Sweetwater»

Av Trond Olav Svendsen

Z #3 1988: Romanbearbeidelser har en naturlig plass i det norske filmlandskapet, og har stått for noen av den [...] | kun utdrag

Komedie i svart/hvitt om et grått Norge

Av Jon Iversen

Z #4 1986: Fred Sassebo intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.